omdømme og dømmekraft

Har en omdømmeekspert noensinne reddet noens omdømme? Det var det første som slo meg da jeg leste Vårt Land i går, «Katolikkene hyrer kommunikasjonsgigant». På grunn av sykemeldinger og høyt medietrykk har altså Oslo Katolske Bispedømme (OKB) hyret Geelmuyden Kiese for å håndtere henvendelser.

Det kan godt være at Geelmuyden Kiese er et utmerket valg, dyre er de ihvertfall. Men mitt – sikkert fordomsfulle – inntrykk er at kommunikasjonsbyråer og omdømmeeksperter fremfor alt er eksperter i å dekke til og glatte over – og er det noe vi i Den katolske nå absolutt ikke trenger, så er det den slags «ekspertise».

Og hva vet de egentlig om Kirken som organisasjon og åndelig størrelse? Og hvem skal orientere dem om hva som har foregått over tid og som har ført oss opp i dette ulykksalige rotet? Og hvor er generalvikaren?

Vi er i en tragisk situasjon, og som forholdene nå engang er, mener jeg det er nødvendig, om enn fryktelig kjedelig, at denne saken er blitt en politisak. Det er godt at en ekstern og objektiv instans har jobben med å få fakta på bordet. Jeg tror ikke at det ville la seg gjøre internt i bispedømmet.

Det er ting som tyder på at dømmekraften har vært fraværende eller betydelig svekket i hendelsene som har ført oss dit vi står i dag. For manglende dømmekraft er det dessverre lite som hjelper. Heller ikke godt betalte omdømmeeksperter.

PS – Jeg skriver på egne høyst personlige vegne. Som ordenssøster er jeg ikke underlagt biskop og bispedømme økonomisk eller administrativt. Jeg uttaler meg følgelig ikke på vegne av bispedømmet, og mine innspill er heller ikke uttrykk for mine medsøstres meninger. De er bare mine.

19 tanker på “omdømme og dømmekraft

  1. In cinere et cilicio («i sekk og aske») var det første jeg tenkte på i sammenheng med razzia. Og da sikter jeg absolutt ikke til biskopen, men alle sammen, dvs. meg inkludert. I hine dager, da en katastrofe inntraff, ville man ha kalt til en felles bot. En korsvei opp til Frognersæteren, eller noe sånt. Gud først, omdømmet etterpå. Hver dårlig ting kan bli forvandlet til noe godt, ingenting er umulig for Gud. Hver synd kan bli til felix culpa («salige synd»).
    Jeg kan ikke helt se hvordan Geelmuyden Kiese passer i nådelæren, men kanskje er jeg i likhet med deg «fordomsfull»?:-)

  2. Jeg deler det synet helt og holdent! Nå trenger vi en opprydding slik at vi kan komme videre i tillit til at bordet er rent

  3. Ang. et forslag, sr. Anne Bente:
    Før jeg nevner noe konkret – siden man henvender seg her til et ukjent publikum – så vil jeg presisere at uansett hva det eventuelt blir, er det nødvendig å forstå det som soningsoffer, ikke image-skapende «vi skal bli enda flinkere». Siden jeg ikke jobber hos politiet, så bryr jeg meg ikke om hvem som sitter med hvor stor skyld for hva i denne registreringssaken. Når slik en affære dukker opp, kan man også velge å se den som en nåde. Man lider riktignok, men med den rette innstilling kan selv et syndefall bli et utgangspunkt ikke bare til renselse, men åndelig vekst. Man kan til og med bli løftet mye høyere opp enn man var i utgangspunktet, så lenge man generøst samarbeider med Guds hjelpende nåde. Dette er Herrens besøkelsestid for bispedømmet, måtte man ikke velge å takke nei til nåden!
    Det er ikke nok at fromme privatpersoner ber enda mer, faster litt til osv. Det trengs en fellesaksjon, helst med biskopens deltagelse eller i det minste velsignelse. Soningsofferet må ikke begrense seg bare til «registreringsrot», men alle synder. Når man gjør oppriktig bot for egne synder man selv ser, visker Guds miskunn vekk også de syndene man ikke ser selv (og som kan være betydelig verre enn de synlige). Siden registreringssaken fokuserer på biskopen og bispedømmet, er det tydeligvis behov for bot her, uansett hva de skjulte årsaker måtte være. Kombinasjon av passiv og aktiv renselse, hvor den passive går ut på å se saken som en nåde og bære den tålmodig.

    Til de konkrete forslag: Ville det være mulig å sette en utendørs korsvei noe sted? Det trengs bare 14 enkle kors til det og en ås hvor det ville være tillatt. I Sentral-Europa har hver anstendig by og landsby en utendørs korsvei som går opp den nærmeste ås. Å gå en korsvei ute kan ikke sammenlignes med en korsvei i kirken! Hadde man fått til en utendørs korsvei her som resultat av registreringsrot, ville det sannelig vært en «felix culpa».
    Et annet forslag: Fra Palmesøndag til Påske kunne man ha en «bønnevakt for bispedømmet». Konkret, uken ville bli delt opp i timer og hver interessert kunne skrive seg opp på en for vedkommende passende time, som han/hun ville tilbringe ved å be rosenkrans for bispedømmet, enten foran tabernakelet i St. Olav i Oslo (katedralen), eller (grunnet avstander og andre praktiske hensyn), bare mentalt knelende foran tabernakelet i St. Olav. Kunne dette utlyses via katolsk.no /Geelmuyden Kiese og via prekestolen, ville det sikkert meldes nok folk til å dekke alle timer i Den stille uke.

    • Synes forslaget om en «bønnevakt» for bispedømmet i Den stille uke er utmerket! Skal se om det er en egnet instans i bispedømmet som kan hjelpe til med å organisere og informere! eller vi må gjøre det selv… men det går nok det også!

  4. Fra Mette Nygård kommer denne kommentaren: ‘Det virker kanskje litt pussig, men iallfall råflott å ansette ny administrasjonsdirektør som straks ansetter et helt kommunikasjonsfirma til å svare på telefonhenvendelser når OKB er i knipe. Ingen kan iallfall klandre kirken for IKKE å gå ned med flagget til topps når Geelmeyden Kiese er satt på jobben! Det bidrar nok til et omdømme det også, selv om effekten kan være uforutsigbar

  5. Kunne neppe vært sagt bedre, og takk til Janas forslag også.
    I avdeling en av alt det jeg ikke forstår, faller dette valget av Kiese Geelmuyden elegant inn, hva i alle dager skal de kunne skjønne av dette. Og jeg gjentar spørsmålet: hvor er Generalvikaren. Hadde det ikke vært for at denne saken er dypt, dypt tragisk, for biskopen, for involverte, for hele Kirkens omdømme, ville jeg vært fristet til å sette den i Såpeoperasjangeren.

  6. Jeg gleder meg til å se Geelmuyden.Kiese utlyse bønneaksjon for bispedømmet. Når det er sagt – noe av problemet midt oppi alt dette er at vi ikke har noen fora å diskutere i, eller å komme med synspunkter og kritikk. Infotjenesten er styrt av biskopens egen administrasjon, og for tiden outsourcet til et reklamebyrå. St Olav har ikke plass for leserinnlegg – det finnes ingen debattfora enn si debattkultur i OKB. Eller tar jeg feil? Hvor kan vi formidle at nok er nok?

  7. Jeg leser på http://www.katolsk.no:
    «Det er dessverre avdekket en praksis (…)»
    Og det slår meg umiddelbart. Burde det ikke stå: «Det er HELDIGVIS avdekket en praksis som innebærer at personer som har flyttet til Norge fra katolske land, og som vi har gått ut fra er katolikker, er blitt innført som medlemmer i Oslo katolske bispedømme (OKB) uten uttrykt samtykke. (…)».

    Det er faktisk veldig bra at det er avdekket en praksis som er alt annet enn akseptabel nettopp fordi den er ulovlig og innebærer å forsyne seg ulegitimert av den norske statskassen.

    At OKB har engasjert et av landets dyreste advokatbyråer og nå også et kommuniksjonsbyrå, kan gi inntrykk av at man ser på uføret kun med verdslige øyne og som et problem som bare har en verdslig løsning. Mitt spørsmål er: hvem betaler gildet? Er det greit at siktede personer forsyner seg av Kirkens midler til juridisk forsvar og «omdømme»-arbeid for seg selv?

    Hvis det viser seg at siktede er skyldige, finnes det tilgivelse i Kirken, både i sakramentene og ikke minst i felleskapet, men anger er nødvendig for å fremkalle forståelse for og medlidenhet med den/de som evt har begått feil.

    Det som foreløpig er å lese i det offentlige rom eller på katolsk.no, bærer ikke noe preg av en «mea culpa». Tilgivelse oppstår når sannheten legges frem akkkurat som den er. Sannheten befrir og fristiller til et ikke fordomsfullt bemøtende. Vi er her i verden for å hjelpe hverandre. Vi er her for hverandre, men det må være i sannhet. Når de ufravikelige og logiske prinsippene for det ikke foreligger, er og blir dette en skakk-kjørt prosess og en kostbar og ruinerende affære for den Katolske Kirken i Norge. Omdømmet restaureres med sannhet og ydmykhet – i bunn og grunn kjærlighet – og kun med den.

  8. Jeg håper Ingrids spørsmål blir stilet til rette vedkommende. Jeg lurer også på hvem som er «ledelsen» i OKB for øyeblikket (jfr budskapet fra biskopen)? Er det riktig at det skal være de samme som er siktet for grovt bedrageri? Siktelse sier ingenting om skyld, ingen er dømt, og vi kan bare vente på politiets og rettens vurdering. Men når det er såpass mistillit til dømmekraft virker det underlig at den samme «ledelsen» fremdeles skal styre. Hvordan ville det vært i en vanlig bedrift på OKB’s størrelse? Finnes det ikke kirkerettslige regler og prosedyrer for slike tilfeller? jeg bare spør.

    • Jeg vet heller ikke hvem som nå utgjør «ledelsen» i bispedømmet. Det er heller ikke presisert i et brev fra bispedømmets nytilsatte administrasjonssjef til alle prester, ordensbrødre og -søstre, samt menighetssekretærer som kom i dag. Det dreier seg om OKBs infoarbeide og hvem som skal uttale seg. Det er et høyst aktuelt spørsmål –

  9. For meg er det som å lese «Døde sjeler» av Gogol. Selve livet. Bra at alt skjer nå i fastetiden, for det gir meg håp om at alt er som det skal være… før Påsken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s