For første gang etter at registreringsskandalen var et faktum, fikk vi igår et brev fra OKB i sakens anledning. Brevet er stilet til prester, ordensbrødre og -søstre og menighetssekretærer. Der blir vi bedt om å avholde oss fra å si noe som helst om saken.
Brevet er undertegnet OKBs nyansatte administrasjonssjef, Lisa Wade. At ansatte i Akersveien 5 (bispedømmet) ikke uttaler seg til pressen, har jeg stor forståelse for, og selv er jeg bare lettet over å slippe å måtte uttale meg på bispedømmets vegne, det er en krevende sport akkurat nå.
Men brevet reiser enkelte spørsmål. For hvilken myndighet har Lisa Wade? Hvilke fullmakter har hun egentlig?
Nå står jeg uansett ikke under hennes myndighet, og jeg føler meg rett og slett ikke bundet av oppfordringen om å tie. Dessuten er jeg heller ikke ute etter å ta rotta på noen – verken siktede, bispedømmet eller Kirken som sådan. Jeg elsker Kirken og ønsker å gi mitt liv for den. Og jeg føler meg dypt sveket av en ledelse som ikke har gjort jobben sin.
Jeg innrømmer at jeg ble rasende da jeg leste brevet. I katolsk tro står samvittigheten sentralt. Som katolske troende er vi forpliktet til å følge vår opplyste samvittighet. Ingen makt i verden har lov å begrense den. I dette brevet blir vi implisitt bedt om å se bort fra den. Administrasjonssjefen kan umulig være klar over hvilket raseri hun vekker til live ved å sende ut et slikt brev. Raseri blandet med fortvilelse fordi den Kirken vi elsker trekkes ned i sølen på grunn av enkeltpersoners unnfallenhet og uansvarlighet.
Det er mye jeg gjerne skulle hatt svar på i denne saken, og jeg gjentar det jeg tidligere har sagt at jeg er glad for at saken er politianmeldt slik at en ekstern og objektiv instans kan få fakta på bordet.
Jeg har dessverre ingen tillit til at ledelsen i bispedømmet selv er i stand til å rydde opp. Ansettelsen av en administrasjonssjef og Geelmuyden.Kiese endrer ikke dette.
I mitt forrige blogginnlegg – omdømme og dømmekraft – etterlyste jeg bispedømmets generalvikar. Han er i prinsippet biskopens nærmeste medarbeider og den som trer inn som administrator når biskopen av en eller annen grunn ikke kan ivareta ledelsen. Og hvis generalvikaren ikke kan, er det andre prester som kunne gått inn i rollen som administrator. Jeg kunne forsåvidt også ha etterlyst konsultorkollegium og presteråd. Angivelig biskopens fremste rådgivere de også.
Og jeg spør: Hvorfor blir ikke en biskop og en økonomisjef som begge er siktet for grovt bedrageri suspendert fra sine stillinger? Er det helt ok at de fortsetter mens de er under etterforskning, og er det vanlig praksis andre steder? Jeg understreker at jeg ikke dømmer dem i det de er anmeldt for – alle er uskyldige til det motsatte er bevist.
Men det de må være klar over som nå styrer OKB – hvem de enn er – er at Kirken ikke er noe konsern, som skal styres etter siste nytt i næringslivsledelse, hun er Kristi legeme, Den hellige Ånds tempel, og et folk med samvittighet og stemme.
AVE CRUX SPES UNICA 
Nevnte brev er en klar overstyring og tilsidesettelse av enhver som er meningsberettiget i denne saken. Jeg stiller meg ikke bare undrende men meget kritisk til det som nå skjer, Når det gjelder hva som er vanslig med en som er tiltalt, er det helt sikkert at en slik person midlertidig blir suspendert fra si stilling. Når det gjelder hvordan varsling i en bedrift blir behandlet, fremgår dette av norsk arbeidsmiljølov, og uansett bispedømme eller ikke, så gjelder norsk lov om arbeidsmiljø også i OKB! Den sier at den soim varsler skal høres og at det skal handles for å undersøke de sakene en varsler meddeler. Dette er ikke gjort i OKB,- varslet eller varslene er satt til side som ugyldige.
Når skal lekfolket reagere? Det er lite fruktbart å bare skrive i en blogg som bare noen av oss leser, og det er lite snnsynlig at våre kommentarer blir tatt opp til vudering, så HVA GJØR VI NÅ?
Du får be om en samtale med biskopen og si hva du mener. Hvis det ikke lar seg gjøre, vil jeg foreslå at du skriver til ham med kopi til administrasjonssjefen.
Vi børster støv av Katarina av Siena
Bra skrevet!
Ganske betegnende at når okb endelig sier noe til sine medarbeidere så er det dette de sier.
Nesten så man kan bli fristet til å gi Ola Tjørhom rett, men ugress kan jo bryte gjennom betongen! 😉
Å gi folk munnkurv hører hjemme i totalitære regimer og den Katolske Kirken er ikke og skal ikke være det. Åpenhet, transparency, er det vi nå trenger. Og hver og en må følge ens egen samvittighet uten pålagt munnkurv fra OKB. Denne situasjonen er vond for alle som er glad i Kirken og den krever en helt annen håndtering enn det vi nå ser.
Jeg oppfordrer alle til å skrive eller fakse til Pave Frans som alltid viser å høre på og se sine trosfeller. Vedlegger kontaktinfo fra catholic.net:
Sua Santità Francesco,
Secretaria de Estado, Palazzo Apostólico Vaticano,
00120 Città del Vaticano, Italia
fax: (003906) 69885255
Det jeg i flere år har spurt meg om, er den mangel på innsyn vi møter i kirken. Jeg har aldri sett noe budsjett, heller intet regnskap. Er det noen revisjon utenfra? Hvorfor har vi ikke menighetsmøter, der lekfolk kan stille spørsmål og vurdere det som skjer i kirkelivet og komme med forslag og synspunkter. I lekfolket er det mange med høy kompetanse og erfaring fra yrkesliv og organisasjonsliv. Et gammelt kirkekritisk slagord om lekfolkets stilling i kirken lyder slik: «pray, obey and pay». Vi ber stadig for Kirken og dens ledelse, for politi og rettsvesen og ikke minst dem som er i en vanskelig situasjon. «Obey» kommer ikke på tale, om det blir krav om at vi skal tie stille. Som norsk borger utløser jeg med mitt kirkemedlemskap penger til Kirken. Lefolket gir kollekt, mange av oss er knyttet til givertjenesten. Men nå er det på tide at vi får innsyn i hvordan de penger vi utløser og gir, blir anvendt og får innflytelse på disposisjonene. Når jeg ser at firmaet Geelmeyden og Kiese er engasjert, er man ikke lenger noen «glad giver».
Nøkkeltall fra regnskapet offentliggjøres i St. Olav årlig.
Nøkkeltall er ikke det samme som budsjett og revidert regnskap. Ut fra nøkkeltallene kan det ikke lese hvilke disposjoner som er foretatt.
.
Johan Adam Möhler (1796-1838) var en tysk katolsk kirkehistoriker knyttet til Tübingenskolen, og har vært en viktig inspirator for den økumeniske bevegelse i det 20. århundre. Han fremholdt Den hellige ånd som et livsprinsipp i kirken, dels i hvert enkelt medlem, dels i kirken som et enhetlig fellesskap. Ved alvorlige religiøse konflikter understreket han nødvendigheten av at solid innsikt i stridspunktene – innsikt basert på ekte og originale dokumenter – før en appell til sannhetsdomstoler. Dette kravet gjelder ikke bare teologer, men enhver sann lærd; sannheten er imidlertid ingensteds så viktig som i trosspørsmål eller når kirkens troverdighet utfordres.
Dette er sterkt Sr.Anne Bente, og selv for meg som «lapsed catolic» føler jeg virkelig stor sorg i hjertet, tross alt ga jeg hele ungdomstia mi til UNKF. Blir aldri kvitt mitt kjærlighetshat til den kirken.
I den katolske norske verden kan det virke som om alt som utgis på nettet nærmest er som Pravda var i gamldager i sovjet. Altså før det smeller og det må komme ett eller annet ut fra ledelsen.
Jeg tror Lisa Wade har fått en oppgave som er nærmest umulig, og ja, hvor er NK, generalvikaren??
Hva jeg synes om Ola Tjørhoms kronikk på nettsiden til NRK har jeg svart der.
Nå venter jeg bare på hva som sprekker i Tromsø! Akk,,,,
Vi var sammen på Mariaholm – husker det så godt! Be for oss – og med oss
Jeg vet ikke om jeg har lov til å kommentere her… Kan jeg sende en «thumbs up» eller er det også feil? =/
Det er med dyp sorg jeg jeg som lutheraner ser på det som nå øyensynlig foregår i OKB. Jeg har selvfølgelig ingen krav på å bli lyttet til, men jeg må si at det innledende blogginnlegget burde ha vært silt gjennom en del filtere før det ble satt på trykk. Det som slår meg, er den merkelige blandingen av raseri og fromme fraser. Kanskje er det ikke så dumt at bispedømmet uttaler seg gjennom en kanal – denne strengern tyder på det. Så kan man heller arrangere et minikonsil i Akersveien når etterforskningen er avsluttet, der indre forhold blir grundig behandlet, forhold som ikke har noe på nettet å gjøre i det hele tatt. Her fordeles skyld, og man får endog adressen til pave Frans. Kanskje man burde ta i betraktning at dette er en sak som er under etterforskning med to anmeldte som sikkert lever under et umenneskelig press. La invektivene ligge til påtalemyndigheten har fått sagt sitt. Denne kakofonien tjener ikke Den katolske kirkes sak.
Kjære søster Anne-Bente
Det var da voldsomt!
La meg svare på noe av dette:
1. Jeg er midlertidig engasjert av biskopen for å styrke ledelsen av bispedømmet. Stillingen som kontorsjef eller administrativ leder har vært ledig en stund, og jeg ble bedt av biskopen om å påta meg denne for en periode. Det sa jeg ja til fordi jeg, som du, er glad i Kirken og fordi jeg tror mine mange års erfaring fra organisasjonsutvikling og kommunikasjon kan være nyttig for bispedømmet.
2. Da jeg kom i Akersveien dagen etter politirazziaen, var ingen fra informasjonsavdelingen til stede. Til gjengjeld strømmet det på med henvendelser fra media og andre. Når de som skulle ha gjort jobben er sykemeldt, må vi skaffe reserver. Geelmuyden.Kiese er et anerkjent kommunikasjonsbyrå som er vant til tilsvarende situasjoner. Planen er at de skal hjelpe oss en kort periode. Men hvis du, med din raske penn, kan stille opp i stedet, ville intet glede meg mer.
3. Suspensjon: Nei, det er ikke vanlig at medarbeidere som er siktet umiddelbart blir suspendert. For eksempel var adm. direktør Rune Bjerke i DNB helt klar da to av hans medarbeidere ble siktet av Økokrim for noen år tilbake, etter en tilsvarende razzia. Ingen av dem ble suspendert, men fortsatte å jobbe i banken i perioden politiet gjorde sitt arbeid. Saken endte med at politiet frafalt siktelsen. Det var utvilsomt bra for arbeidsmoralen internt i DNB – og for de involverte og deres familier – at Rune Bjerke hadde denne klare holdningen helt fra begynnelsen av.
Også i OKB ville å suspendere biskopen og økonomisjefen nå bli tolket som at vi anser dem som skyldige. Det gjør vi ikke. Vi lever i en rettstat og overlater skyldspørsmålet til politi og retten. Ingen folkedomstol skal avgjøre dette. Og i mine øyne er det et tegn på styrke at de begge to stiller på jobben hver dag og prøver å stå i denne stormen, fremfor å for eksempel be om en sykemelding, noe enhver lege ville gitt dem uten å nøle.
4. Vi arbeider nå hardt med å kartlegge de faktiske forhold, og gjennomgår hele medlemsregisteret. Samtidig har vi gjennomført daglige informasjonsmøter (unntatt fredag) for de ansatte og et grundig informasjonsmøte for prestene. Vi gjør faktisk vårt ytterste for å få sakens fakta på bordet – og samtidig ivareta de involverte – så vi etter hvert kan komme oss videre . Anonyme meldinger til journalister og medieutspill basert på synsing hjelper oss ikke i dette arbeidet. Det skaper bare masse støy. Derfor har jeg anmodet ansatte og prester om å la kommunikasjon med media gå via meg. Ingen har protestert, prestene bad tvert imot om å få tilsendt disse retningslinjene på mail. Retningslinjene var ikke ment som munnkurv, men som en hjelp.
Til slutt: En liten oppfordring til deg, søster Anne Bente, og alle andre som leser denne bloggen: La oss være litt varsomme med ord og beskyldninger. Det kommer en tid etter medlemsregistreringssaken, hvor vi skal fungere sammen i et kirkelig fellesskap. Vi er alle enige om at noe har skjedd som vi skulle ønske ikke hadde skjedd. Men det er menneskelig å feile, også for katolikker. Nå er det tid for å rydde opp, innføre bedre rutiner, tilgi og bli forsont.
Lisa Wade
Takk for utførlig svar. Et hovedanliggende for meg er at administrator av bispedømmet kjenner kirkeretten. Selv ikke biskopen har rett til å ilegge folk munnkurv uten videre.
I kjærlighet er mennesket skapt av Gud, til noe meget stort: frihet. Frihet til å elske våre medmennesker og Skaper uten at noen tvinger oss til det. Frihet til å begå de feil vi i vår menneskenatur finner for godt å begå, uten at noen hindrer oss. Det er en risikabel gave mennesket har fått av Gud.
Øyvind, du som alle andre blir lyttet til og det stilles ingen krav til at du skal være katolikk for å uttale deg om det som skjer i OKB. Du er et medmenneske som handler i frihet og velkommen skal du være.
Nettopp den store respekten for en natur skapt i frihet, gjør at det er høyst nødvendig og betimelig med et forum for fri tanke og fritt uttrykk, opprettet her av Søster Anne Bente som er et særdeles modig menneske med en enorm integritet. Det hører til vår tid å være åpne, snakke om det som er vankelig, galt og vondt. Også i den Katolske Kirken er det en del av forandringen som pågår: åpenhet. Det står i stor kontrast til skammen som munnbandt våre forfedre og som de led enormt under.
Samvittigheten er «Guds trone» i mennesket. Ingen skal få tie den eller munnbinde den eller innskrenke handlingsfriheten dens. Det er vår innerste sfære der ingen andre har inntrede enn oss selv og der ingen andre har bestemmelsesrett utenom oss selv. Det er hellig grunn. Og med det som utgangspunkt er hver eneste linje Søster Anne Bente skrev i sitt innledende innlegg, berettighet og betimelig og kan bare respekteres dypt. Nettopp fordi hun kjenner sin Kirke, dens teologi og lære. Kritisk tenkning i Kirken er ikke hverken forbudt eller skammelig på noen måte. Den skal ikke sensureres og den sensureres ikke lenger. Det er sundt. Det er en frisk bris som bidrar til dypere refleksjon og klokere valg.
At Lisa Wade også tar pennen fatt på denne bloggsiden er uttrykk for hennes frihet og hennes ønske om å løse en usedvanlig krevende oppgave som mange lider under, det være seg de siktede og ikke minst alle uskyldige medarbeidere som nå befinner seg i en marerittlignende situasjon som de har levd under over så lang tid at flere er blitt syke. For å få bukt med en usunn intern ukultur, ledelsens feilsteg, manglende omdømme og ansvarsfølelse, bør alle berørte parter ha rett til å uttale seg og bli hørt. Ut i fra det som står i pressen er det nettopp fordi mange ikke ble hørt internt at registreringsrotet i OKB har havnet hos Politi, Fylkesmann og ikke minst hos pressen. Åpenheten, som er lett å kritisere, har bidratt til at verkbyllen sprakk, og at en praksis som ikke er OKB verdig nå håndteres av rette myndigheter som etter hvert vil avgi en dom når den er klar. Til da gjelder raushet, forståelse, åpenhet og vilje til å lytte uten å sensurere. Vi kan alle lære av hverandre og vårt felleskap er sterkt nok til å kunne bære dette.
Derfor er det viktig at denne bloggen forblir åpen for kommentarer om temaet medlemsregistrering. Den er et konkret svar til kravet om og behovet for åpenhet og dialog som karakteriserer vår tid. Vi er mennesker av vår tid. Vi er Kirken i vår tid som er fri og som ikke kan ties av noen.
Kjære Lisa,
jeg synes faktisk ikke sr. Anne bentes innlegg var voldsomt! Denne siste utvilklingen og de siste engasjementene i OKB har opprørt mange av oss og gjort vondt verre. Dette går jo ikke på person, heller ikke på deg, men på hva vi oppfatter Kirken skal stå for og hvordan en best kan signalisere dette i en vanskelig situasjon hvor der har vært både feil og forsømmelser – nettopp da går det på hvordan vi i fortsettelsen kan sørge for best mulig styring, gjennomskinnelighet og opprydding. Er det omdømmeeksperter, bedriftsrådgivning og kommunikasjonsbyråer vi trenger da? som Kirke ? Når sr. AB minner om at «Kirken ikke er noe konsern, som skal styres etter siste nytt i næringslivsledelse, hun er Kristi legeme, Den hellige Ånds tempel, og et folk med samvittighet og stemme» formulerer hun noe mange av oss litt uklart har følt. Også jeg spør ; hvor er generalvikaren? jurister og kirkerettsekspertene og andre kompetente krefter i Kirkens midte (jo, de finns faktisk)? Du sier at hvis sr. Anne Bente «med din raske penn, kan stille opp i stedet, ville intet glede meg mer.» Javel, hvordfor er hun ikke spurt, men tvert imot ilagt munnkurv? For når du snakker om «anonyme meldinger til journalister og medieutspill basert på synsing», så vil jeg minne om at dette omtalte brevet har gått til søstrene og brødrene og andre lojale kirkelige medarbeidere, det er de som er blitt bedt om å tie – er det de du sikter til med «anonyme meldinger basert på synsing»??? At vi må være varsomme med ord og beskyldninger er jeg helt enig i, og også at det er menneskelig å feile og til og med å forsømme, og jeg har uforbeholden tillit til biskop Bernt som har innrømmet begge dele. Det vi tydelig er uenige om er den beste veien videre.
obs! ser at jeg ikke registrerte Lisa Wades forslag om mine bidrag: til det er å svare – det trengs ikke – det er gode folk som jobber i Akersveien og som kunne gjort det.
«For eksempel var adm. direktør Rune Bjerke i DNB helt klar da to av hans medarbeidere ble siktet av Økokrim for noen år tilbake, etter en tilsvarende razzia. »
Å velge to ansattes antatte brudd på verdipapirhandelloven som en parallell til OKBs situasjon er både underlig og lukter for mye kommunikasjon. Som du selv poengterer i siste avsnitt – vi snakker om et kirkelig fellesskap, og det er ikke to vikarprester som har regnet feil eller sagt for mye fra et infomøte. Hvis det ikke nettopp var frykt for en folkedomstol, ville nok ikke konsulentprisene GKiese krever, betales med lett hjerte.
Denne saken viser nettopp behov for å skille klint og hvete; Kirken trenger et rammeverk for å unngå vanskelige «røde soner», og administrasjonssjefen kan gjerne skyve hersketeknikkene til side, og inkludere sin egen signatur på varsomhetsplakaten. I forsoningen ligger nettopp muligheten til å tale fritt.
1. I OKB er det ikke tilfeldige medarbeidere som er siktet av politiet, men selve toppledelsen. Jeg vet ikke hvordan praksis er i bedrifter, men jeg antar det gjør en stor forskjell om det er ledelsen eller medarbeidere som er siktet. Saken i DNB, som biskopens egen administrasjonssjef her henviser til, er derfor ikke sammenlignbar. Så vidt jeg forstår består ’ledelsen i bispedømmet’ i dag av de to siktede, en advokat, som er venn av biskopen, og en organisasjonskonsulent. Det inngir lite eller ingen tillit. Det ryddige ville være å selv velge å trå til side i påvente av etterforskningens resultater.
2. Hvordan praksis er i næringslivet og det offentlige er ikke nødvendigvis så relevant i forhold til hvordan det skal være i kirken. I kirkelig sammenheng handler det ikke bare om norsk jus, men også om moral og etikk. Biskopen har innrømmet alle de faktiske forhold, det er nok til å si at dette er umoralsk.
3. Det er ikke sant når Lisa Wade 3. mars på katolsk.no sier, som begrunnelsen for engasjementet av Geelmuyden.Kiese, at flere i informasjonsavdelingen var sykemeldt. Da var fremdeles bare lederen for infotjenesten sykemeldt. Hun jobber med forlagsvirksomhet, ikke informasjon. Hvilke andre grunner har det vært til at informasjonstjenesten, som har vært tilstede i hele denne perioden, ikke ønsker å ta i saken? Og hvorfor har medarbeiderne, i flere avdelinger, en etter en blitt sykemeldt? Kan det være tegn på en ledelse som ikke har rom for intern kritikk? – slik lederen i gårsdagens Aftenposten forklarer: ”Det er mest av alt et lederansvar å sørge for å ta opp kritikkverdige forhold internt. Når kritikk pipler ut er det derfor ofte tegn på slett ledelse.” At Fritt Ords pris går til varslere nettopp i disse dager, burde være en kraftig påminnelse for OKB’s ’ledelse’. I OKB har ikke engang varslerne fått varslerstatus.
Søstrene taler der prestene tier!
Det er fristende å sitere vår venninne fra Siena på denne 8. mars:
— Proklamer sannheten og ikke la redselen få deg til å tie…
Prestene står i et helt annet forhold til biskopen enn søstre og legfolk forøvrig gjør.
Eivor, takk for oppklarende fakta.
Og lenge leve varslerne, de som med livet og jobben som innsats sier fra om kritikkverdige forhold og atpåtil refses for det. Det er modige mennesker.
Når det gjelder varsomhet med ord på denne bloggen og i andre fora som Lisa maner til, så bør ikke denne eller noe annet fritt forum overstyres av OKB på noen som helst måte. Det ville stride mot elementære menneskerettigheter. Uretten er ikke begått av de som uttaler seg her men av OKBs ledelse. La oss ikke miste fokus.
Lisa Wade skriver: «Derfor har jeg anmodet ansatte og prester om å la kommunikasjon med media gå via meg. Ingen har protestert, prestene bad tvert imot om å få tilsendt disse retningslinjene på mail. Retningslinjene var ikke ment som munnkurv, men som en hjelp.» Er dette korrekt? Så vidt jeg har brakt i erfaring, er disse «retningslinjer» også sendt til menighetsrådsledere. Disse er lekfolk. Hvilken rett og plikt lekfolket har i saker som har med kirkens liv/ «summum bonum» å gjøre, er angitt i kanonisk rett, slik sr. Anne Bente allerede har vært inne på. Lekfolket trenger ingen andre retningslinjer. Wade bør klargjøre hvordan hun oppfatter kanonisk rett når det gjelder lekfolkets rett og plikt til å ytre seg i Kirken.
Et hovedpoeng for meg er jo nettopp at en administrasjonssjef ikke har myndighet til å ilegge noen munnkurv. Det har bare biskopen under helt spesielle og begrensede betingelser. Retningslinjer er jo i og for seg greit, men det er ikke til å komme bort at de tjener som munnkurv. Ellers ville jeg jo tro at en administrasjonssjef i bispedømmet har som ansvar å administrere bispedømmets administrasjon, altså i Akersveien 5, ikke hele bispedømmet – menigheter, ordenshus, hva vet jeg – for vi står jo i ulike posisjoner i forhold til biskopen og hans jurisdiksjon.
Jeg har nok også i livets løp kommet i skade for å skrive infame ting. Men jeg har gjort meg til vane å vente til neste dag med å sende debattinnlegg fra meg. Da kommer ofte ettertanken til. Og ettertanke er en god rådgiver – for dem som har den.
Til ettertanke:
At frie, ansvarsfulle mennesker uttaler seg i denne situasjonen, er berettiget. Ingen har skrevet infame ting her.
Ordet er like fritt for prominente skribenter som for menigmann. Det er slik vår tid er. Og det er i tiden vi er satt til å tjene hverandre og Kirken.
Lise Wade skriver: «Det kommer en tid etter medlemsregistreringssaken, hvor vi skal fungere sammen i et kirkelig fellesskap. Vi er alle enige om at noe har skjedd som vi skulle ønske ikke hadde skjedd». Det er vi alle enige i. Men man kan ikke ha forsoning uten sannhet og åpenhet. En av tingene Kirken kan komme til å angre i stor grad er nettopp mangel på åpenhet. Takk til søster Anne Bente og andre deltakere, særlig Eivor, for at de prøver å gjøre noe med det.
«Nyt min kjærlighet, lev i meg og hent fra meg min visdoms lys. Møt denne verdens fyrster og tyranner med min styrke. Hent fra meg min Ånds ild og del med alle min barmhjertighet og min brennende kjærlighet. Du er ikke alene. Du har meg.»
Fra boken «Legg all frykt til side» – Bønner og kontemplasjoner basert på tekster av Katarina av Siena, St. Olav Forlag 2004.
Bare ett lite ord til ettertanke til «frie, ansvarsfulle mennesker som uttaler seg i denne situasjonen», og særskilt til bloggens leder: I alle organisasjoner kan det oppstå interne konflikter, det er en del av menneskelig samkvem. Konfliktene kan være store eller små, men de berører enkeltmennesker, de tærer på fellesskapet, og i kirkelig sammenheng kan de sette alle kristne dygder på prøve. Slike saker løses best ved indre dialog, ikke ved at man opptrer i media med sine finter. Hvor går grensen mellom fromhet og makt?
Sett at det hadde vært dype konflikter i søsterfellesskapet ved Katarinahjemmet, slikt kan skje, vi er bare mennesker. Ville da en priorinne som er satt til å lede fellesskapet, sette pris på at medsøstre uttalte seg bramfritt i presse og kringkasting om forhold som egentlig hører hjemme i nettopp det felleskapet man står? Enn si melder priorinnen til politiet. Jeg tror ikke det.
Det er dette jeg som utenforstående reagerer på. Den katolske kirke kan ikke løse interne problemer i Dagbladet og NRK eller i blogger. De fleste vil registrere at det foregår noe på kammerset i Den katolske kirke, ikke mer, mens de interne problemene fortsatt står uløst, og kanskje blir enda vanskeligere ved at de blåses opp til urimelige dimensjoner. Her dreier det seg ikke om munnkurv, vil jeg tro, men et ønske om at alle i fellesskap kan bidra til å løse opp i en vanskelig intern situasjon. Det vil si at det ikke dreier seg om tvang, men om hva som er klokt i den gitte situasjon. Hva kan det norske folk gjøre med interne problemer i OKB etter det som har skjedd. Ingenting. Og det må dere skjønne: Så lenge denne saken er under etterforskning, bør man la være å komme med nedbrytende utspill som det vil ta år å rydde opp i etter at selve saken er avsluttet. Man skal derfor ikke strø salt i åpne sår. Det er mange som har det vondt i denne situasjonen, og det bør begge parter ha in mente. I den sammenhengen er media den største fristelsen og den største fallgruven å ty til. Så kan man jo spørre seg om hvor det blir av «Kristi legeme, Den hellige Ånds tempel» i det som for utenforstående synes å være en indre maktkamp.
Jeg takker for at jeg er velkommen til å ytre meg her. Mitt forhold til Den katolske kirke er nært. Min far og min svigerfar var pionerer innenfor Den norske kirke for det ekumeniske fellesskap, og jeg har alltid vært meg den arven bevisst. Derfor gjør det meg virkelig vondt å være vitne til det som nå pågår. Jeg synes faktisk at slik offentlig skittentøyvask er ille, ikke minst fordi den er kontraproduktiv. Offentlige utspill av denne art går folk hus forbi, men den skaper desto mer gift innad i kirken. Det er en alvorlig anklage Oslo katolske bispedømme har imot seg, men saken blir ikke bedre ved at det som skulle inngå i interne prosesser, luftes i NRK, Dagbladet og på sosiale medier.
Mitt velmente råd som medkristen og som medtroende – la nå gemyttene falle til ro mens etterforskningen pågår. Alt annet er kontraproduktivt.
jeg er i prinsippet enig med deg når det gjelder å holde interne diskusjoner i interne fora – men da må de finnes, og da må kritiske røster bli hørt – jeg ber bare om at man spør seg selv hvorfor lojale medarbeidere med stor troverdighet går til media – hva sier det om organisasjonskulturen?
Det er helt riktig som Øyvind Norderval skriver at denne saken først og fremst angår kirken og ikke hele den norske offentlighet som sådan, og det er sikkert klokt å vente på etterforskningens resultater og følgende rettsak, og i mellomtiden unngå bastante utspill i media. Men hvem er kirken i Norge? Det er alle vi legfolk som i denne utrolig tunge situasjonen har et stort behov for å vite hva som egentlig har skjedd og hvordan saken ivaretas.Så vidt jeg kan se, ytrer folk seg på denne tråden ut fra et ønske om å hjelpe og styrke fellesskapet. Det er kommet opptil flere konstruktive forslag som vil virke samlende og tydelige og ikke minst passende nå i fastetiden. Det som skjer på denne bloggen er ingen offentlig skittentøyvask. Bloggen er en del av offentligheten siden den er åpen for alle, men den representerer i praksis en deloffentlighet som neppe oppsøkes av andre enn dem dette berører på et eller annet nivå. Og nettopp derfor er den viktig og verdifull nettopp nå. For legfolk er det i denne situasjonen ikke helt tilstrekkelig bare å få lest opp brev fra biskopen til høymessen om søndagene med oppfordring til forbønn, det gjør vi selvfølgelig alle, men det trengs også et forum der vi nettopp kan diskutere saken og dermed støtte hverandre og bygge vårt felleskap. Jeg regner med at Lisa Wade svarer på spørsmålet flere har stilt her om generalvikaren og om de kirkerettslige sidene ved situasjonen og legfolks plikt og rett til å bidra til å styrke «summum bonum».
Caritas in Veritate: Kjærlighet er Kirkens hjerte. Kjærlighet er ekte når den fremtrer i sannhet. Sannhet må søkes, finnes og uttrykkes innenfor kjærlighetens sfære. Sr. Anne Bentes utsagn fremtrer som sunne og befinnes seg vel innenfor disse rammer. Bernt I Gulbrandsen
Kloke og modige innspill fra Sr. Anne Bente. Dette handler om mer enn omdømme og konflikt. I en slik situasjon er tillit og åpenhet sentrale verdier.
Vi som identifiserer oss med Kristi legeme, bør hvert fall gjøre et forsøk på å tolke andre utsagn i beste mening. Hele den interne spliden synes jeg bærer preg av det motsatte. Det skuffer meg at forkjemperne for åpenhet ikke forholder seg til hele sannheten, men i stedet hamrer løs på svært selektive og til dels subjektive sannheter. Jeg kan ikke forstå at noen vil tolke retningslinjene som en munnkurv, hvis ikke det var for at en selv nærmest ønsker enda en ting å bli provosert over. Det er også en direkte usannhet at dette er første biskopen sier til sine ansatte og troende.
Den såkalte «munnkurven» er for det første ikke annet enn en anmodning om at henvendelser fra pressen videreformidles til pressekontakten. Det fremheves at det er en ekstraordinær situasjon frem til opprydningen legges frem for fylkesmannen 13. mars. Ingen lokal prest eller menighetsarbeider trenger føle seg presset til å uttale seg om noe den egentlig ikke vet. Hvis en forsøker å høre på det administrasjonen faktisk sier, handler det jo nettopp om å holde seg til sakens fakta. Jeg mener det er urimelig å fremstille ledelsen som med makt trer noe ned over hodene til folk. Brevet er ikke fylt med imperativer til de lokale medarbeiderne, slik det antydes her, men orienterer om sentraladministrasjonens holdning til media mens vi venter på avklaring.
Det etterlyses også inkludering av flere lekfolks kompetanse i denne prosessen. Er det ikke nettopp dette som har skjedd ved engasjementet av Lisa Wade? Det er klart en burde styrket administrasjonen på et tidligere tidspunkt, men det hjelper jo ikke at nesten ingen vil eller kan holde i noen baller. Det er vel i administrasjonssjefens fullmakt å både rydde opp og samtidig forsøke å få driften til å gå sin gang. Er det ikke da bedre å øke den interne kommunikasjonen, enn å be folk bla opp i kirkeretten hvordan en skal forholde seg til ting? Det kan også være fair å gi den allerede pressede staben litt arbeidsro i innspurten av samarbeidet med Fylkesmannen og Politiet. Det er ingen grunn til å tvile på en deretter vil ta tak i organisasjonen og det mellommenneskelige. Å benytte seg av GK er kanskje litt flott, men mange kritikere kan nok ha et litt tabloid forhold til hva kommunikasjonsfaget handler om.
Situasjonen er vanskelig nok som den er. At jeg unngår å skrive om selve saken er ikke for å dysse ned alvoret, men fordi diskusjonen her handler om noe annet. Det er smertefullt at en ikke klarer ta bedre vare på hverandre i en krise. Ubesvarte spørsmål må ikke friste oss til å la spekulasjoner fylle lengselen etter sannhet. Når det som lekker ut er så selektivt, er det tydelig for meg at det enten er følelsene som har tatt overhånd eller at noen har en agenda her. Det finnes interne fora. At voksesmertene har latt interne stridigheter ulme fritt, er ingen unnskyldning for å sette fyr på alt når katta først er sluppet ut av sekken. At lojalitet og troverdighet ikke ekskluderer noen fra det menneskelige, ser vi «på begge sider». Men samtidig er alle uskyldige inntil det motsatte er bevist. Fraser som «jeg elsker kirken» eller «er ikke ute etter å ta noen» mister sin verdi når en i essens sier noe helt annet. Vi bør ikke glemme kjærligheten, i det vi søker å finne frem til sannheten sammen. Både de som rydder opp, de siktede og deres familier, varslerne og alle andre berørte trenger støtte og forbønn fra fellesskapet de er en del av.
takk fro innspill. dte er for langt og sammensatt til å gi et utførlig svar. la meg bare peke på to ting:
jeg er ikke den første som kommer trekkende med kirkeretten når det skjer noe. det er ikke når alt går på skinner at de trengs. lover og regler er imidlertid til for krisesituasjoner – og jeg vil mene at vi befinner oss i én nå – nå – om ikke før – tror jeg det ville lurt å se på den.
når det gjelder legfolk i Kirkens ledelse, lurer jeg på om du kanskje henspiller på ting jeg har sagt og skrevet her og andre steder? Jeg mener fortsatt at Kirken trenger kompetente legfolk.
Som en som vet lite om hva denne grusomme saken egentlig handler om og som er dypt fortvilet over den, må jeg si at jeg virkelig ikke helt skjønner retningen diskusjonen på denne tråden nå tar. Her er det visst utrolig mye som sies mellom linjene. Ref. særlig siste innlegg. «På begge sider», sies det. Hvilke er disse sidene eller frontene? På hvilke måter er denne diskusjonen et symptom på at «vi ikke klarer å ta bedre vare på hverandre»? Hvis det nå er sånn det skal forstås? Jeg synes det er veldig ubehagelig at det tydeligvis siktes til ting som underforstås. Eller er det bare så enkelt at Anne Bentes kritikk i seg selv er «å sette fyr på alt»? I så fall er takhøyden så lav at man får pustebesvær. Jeg må bare gjenta at behovet for informasjon til kirkens medlemmer nå er helt prekært, og så lenge den ikke formidles, akselererer spekulasjonene. Og informasjon er ikke det samme som kommunikasjon à la Geelmuyden Kiese. Kirken er full av folk av god vilje. Noen av dem skriver på denne bloggen. Kan vi finne på noe konstruktivt?
Takk for velmente råd fra våre lutherske venner, så som Øivind Nordeval. Imidlertid peker temaet for denne diskusjonen utover selve den mulig straffesaken i tilknytning til at man har visst at en praksis var uakseptabel, men likevel latt «humla suse» i alt for langt tid, selv etter å ha fattet et vedtak om endring. Problemet er at dette (og andre forhold) synes å peke i retning av delvis «gross mismanagement» av bispedømmet som man ville sagt i næringslivssammenheng. Det er viktig å forstå at tilliten ikke kan gjenskapes uten at årsakene til at administrasjonen har feilet så alvorlig avdekkes og rutiner som vil råde bot på dette innføres. Politiet kan ikke løse dette for oss. Det kan bare kirken selv og det foreligger antagelig allerede en internrapport om forholdet som bør publiseres og være gjenstand for diskusjon når tiden er moden.
I et åpent demokratisk samfunn som det norske har den katolske kirke et problem i kraft av å være hierarkisk styrt etter ikke demokratiske prinsipper. Jeg tror de fleste katolikker vil være enige i at løsningen på dette problemet ikke kan være noe i retning av måten for eksempel den norske kirke er organisert på. Da mister kirken sin apostoliske karakter. Utfordringen er derfor å finne frem til ordninger som ikke rokker ved biskopens ubestridte ledelse av kirken i sitt bispedømme, men samtidig sikre at denne ledelsen er gjenstand for kontroll og er åpen slik at ingen biskop fristes til sløvhet eller lignende. Slikt er lett å henfalle til hvis man tror seg hevet over kritikk eller kritisk innsyn.
Jeg har ikke noe svar på dette, men det er en problemstiling som vi katolikker i fellesskap bør reflektere over. I første omgang er det grunn til å fastslå at Roma allerede har tenkt en god del på dette. Det foreligger en kirkerett med en rekke regler som har til hensikt å sikre at man ikke får «eneveldige» biskoper som kan komme til å gjøre stor skade, oftest ikke med hensikt. Det er å håpe at vi får en internrapport som vurderer bispedømmets administrasjon også i forhold til slike kirkerettslige regler. Slik sett går denne saken langt utover politisaken og omtalen av den i media. Det er bare sundt at vi troende diskuterer dette i åpenhet. Ikke for å skade, såre eller ramme, men for til enhver tid å gjøre det vi kan for å hindre at kirken skygger for det budskapet vi alle ønsker å bringe til menneskene omkring oss: Kristi Kjærlighet, men kompromissløst i forhold til Sannheten. Særlig i Norge er det helt vesentlig å unngå skandaler som skygger for vår misjon og mulighet for å ha tillit innad og utad. Vi har snart 500 år med fordommer mot den katolske kirke som sitter dypt i «folkesjela» og vi har absolutt ingenting å gå på.
Befriende klar tale fra Sr. Anne Bente – tak for det!
I DK forsøger jeg at give et lille overblik og indblik via en temaside:
http://www.katidialog.dk/tema/norge-medlemsregistrering/
Jeg syns Håkon Bleken har svært konstruktive poeng som bør følges opp videre uavhengig av hvordan situasjonen utvikler seg videre.
Med Eivors innlegg settes det strek for debatten under «samvittighet og ledelse» – Eivors forslag tiltredes. Jeg kommer tilbake med et innlegg hvor den diskusjonen kan føres videre.
takk for engasjementet dere viser!