faste, bot og medlemssaken

«Kom ihu menneske at du er støv og skal vende tilbake til støv.» Askeonsdagens budskap er en realistisk påminnelse om livets forgjengelighet. Alle ting skal forgå. Det er bare i lys av denne sannheten at vi kan se livet i dets rette perspektiv. Av alle liturgiske tider er fastetiden den perioden jeg liker best. Det er noe med enkelheten og fokuset i liturgien sammen med de jordnære og praktiske fasteforsettene som appellerer. Livet er kort, det må brukes godt. Fastetiden er en tid for renselse og besinnelse, for å ta et oppgjør med alt grumset som formørker vårt sinn og vår tilværelse, og som hindrer Lyset, Guds eget lys, å skinne i verden. Sånn sett også, og ikke minst derfor, en nådens tid. Fastetiden er ikke bare bot og forsakelse, den er også en lys tid, fordi lyset fra oppstandelsen – Jesu oppstandelse og vår – skimtes i horisonten bak korset. I evangeliet om Jesus som drar ut i ødemarken og faster førti dager og førti netter, hører vi hvordan han overvinner Satan i nærkamp, så å si. Hvilket navn man enn velger å gi manifestasjonen av ondskap i verden – fristeren eller Satan, eller djevelen for den, så har han alltid som mål å gjøre mennesket til et mål i seg selv, som medbror Haavar Simon uttrykker det i sin fastepreken, han manipulerer vårt sinn og vil gjøre oss egenrådige. I evangeliet merker vi oss også at han visste hvem Jesus var – han omtaler ham som Guds Sønn – det var det ingen – bortsett fra Peter utvalgt til Kirkens klippe – som så like klart – og fristeren utfordret Jesus nettopp til selv å ta makten over sitt liv. Men Jesus viser hele tiden til sin far, hvis vilje han ydmykt bøyer seg for. Og han seirer over Satan. Hans seier over Satan er også vår, men det er en seier vi ikke kan ta for gitt. Vi må ville den og ta vare på den i våre daglige liv. Fastetiden er slik en utfordring til å rette blikket mot Gud, overgi seg til Ham, og la Kristus få siste ordet når vi er i nærkamp med oss selv, våre egne begjær og egne interesser. Fastetiden er en renselsens tid, først og fremst for den enkelte, men også for oss som fellesskap, for oss som kirke i Norge. Akkurat nå gjennomgår vi en kollektiv renselse, vil jeg si. Etterat det ble oppdaget uregelmessigheter i registrering av nye medlemmer, er Kirken pålagt å klargjøre hvorvidt de 79.000 nye medlemmene som er registrert fra 2010-2014 virkelig er katolikker og ønsker å stå registrert som det. En formidabel ryddejobb, ikke bare i registrene, men også innad i bispedømmets administrasjon, vil jeg tro. Mangelen på transparens er åpenbar, og medlemsrotet har vakt berettiget oppsikt. Det er dessverre liten tvil om det har vært begått feil og gjort alvorlige feilvurderinger i prosessen. Da biskop Eidsvig sist fredag stilte opp i Dagsnytt 18, innrømmet han ærlig dette. På spørsmål om hvordan dette kunne skje, svarte biskopen bare: «Det er en forsømmelse.» Punktum. Da ble journalisten helt stille. Sannheten skal sette dere fri, sier Jesus. Og vi erfarer det i skriftemålet, ikke sant – når vi enkelt, nakent, ærlig og konkret bekjenner vår synd og vår anger og lar alt som heter bortforklaringer og unnskyldninger fare. Der sannheten fornektes, får ondskapen fritt spillerom. Splittelse, uvennskap, sårede følelser og dype sår er resultatet. Å konfronteres med sannheten kan være meget ubehagelig – men det er eneste veien ut av et hvilket som helst uføre – til legedom og sann frihet. Frihet fra oss selv, fra selvrettferdighet og grådighet, fra egeninteresse og kortsiktig gevinst, fra å søke sitt eget, fra forfengelighet og såret stolthet, fra å ville pynte på og omorganisere realitetene i eget liv slik at de passer det bildet vi helst vil ha av oss selv. Frihet til sann glede og fred. En glede og en fred som bare finnes når vi innser hvem vi er på dypet av oss selv – og at vi ingenting er uten Gud – han som har skapt oss, han som elsker oss med en vanvittig kjærlighet som Katarina av Siena uttrykker det, og som ikke vil se noen av dem han har skapt gå fortapt. Hva gjør dere nå, ville journalisten vite til slutt. Vi fortsetter normalt kirkelig arbeide, sa biskopen, det er derfor vi er her, registrering er bare en bitteliten del av dette. Til det normale kirkelige arbeidet hører forkynnelsen om å gjøre opp for seg, om tilgivelse og forsoning –  det er like maktpåliggende som å ha orden i registrene. Og når alt kommer til alt minst like krevende.

4 tanker på “faste, bot og medlemssaken

  1. Kjære sr. Anne Bente! Takk for dine klargjørende ord om registreringssaken som en kollektiv renselse for Kirken her hos oss, og om nødvendigheten av å finne fram til sannheten og la den være grunnlaget for å gjenoppbygge tillit. Håper Den hellige ånd holder sin hånd over kirken vår nå og i alle dager, og gir biskop Bernt styrke til å stå oppreist i denne stormen.

  2. Takk for eit opnande perspektiv på ei kjedelig sak! Sjølv om saka no er trappa opp med melding til politiet misser eg ikkje håpet om at dette vil ordne seg etter kvart. Du skriv om kollektiv renselse, og for ein utanforståande er dette eit vitnemål om ei kyrkje som nettopp står saman i motgangen, under leiing av ein trygg og audmjuk biskop.

  3. Takk søster Anne Bente. Her fant jeg mange gode tanker for askeonsdag. Takk for at du deler så mye godt med oss 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s