bønn om kall

Kallsmesse i St. Dominikus i kveld. Vår tur denne gang, og jeg fikk anledning til å si noen ord under messen. Prekentekst Mark 6,7-13.

I dagens evangelium hører vi at Jesus sendte ut apostlene to og to for at de skulle forkynne, salve med olje og helbrede, og drive ut vanhellige ånder. De skulle ikke ha med seg mer enn høyst nødvendig – ikke penger, ikke mat – men ta imot det de fikk på veien. Og ville folk ikke ta imot dem, skulle de gå videre. Troen på Gud og tillit til at Han vil sørge for dem var alt de trengte.

Da den hellige Dominikus for 800 år siden sendte ut sinebrødre to og to for at de skulle forkynne, var det altså med evangeliet som eksempel – heller ikke de skulle ha med seg mer enn høyst nødvendig – de skulle tigge til livets opphold og forkynne evangeliet der de kom. Det var ikke alle som tok imot dem heller, og dominikanerne ble kritisert av andre kirkens folk i sin samtid fordi de ikke bare sendte ut erfarne og velutdannede brødre, men unge og umodne, til og med noviser – for å preke.

Men for Dominikus var nøden – den åndelige nøden – så stor – at det var ingen tid å miste – «Guds rike er nær. Vend om og tro på evangeliet!» hørte vi jo nettopp i evangelieverset, og det var en levende realitet for Dominikus.

Dominikus’ prekenmisjon startet i det sørlige Frankrike – i en tid som var sterkt preget av frafall fra troen. Kirken hadde mistet troverdighet – den var kompromittert av stor, altfor stor, rikdom. For Dominikus var nøkkelen til en troverdig forkynnelse å leve som man lærte. Fra Dominikus’ beskjedne begynnelse, utviklet Ordenen seg til å bli en vital og veldig viktig del av fornyelsen av Kirken i sin tid. Den ble godkjent i 1216 og spredte seg raskt og kom til Norge allerede i 1221. I likhet med alt annet klosterliv forsvant også dominikanerne fra Norge ved reformasjonen, men kom tilbake til hit til St. Dominikus i 1921, 700 år etter den første grunnleggelsen.

Men la oss vende tilbake til evangeliet. Når Jesus sender ut apostlene – har de allerede vandret sammen en stund. Jesus har lært og undervist dem. Han har utlagt lignelsene for dem, de har sett Jesus be, forkynne, helbrede, drive ut demoner og vekke døde til live.

Og Han sender dem ut uten ekstra forsyninger – Jesus selv er nok. Troen på Ham og tilliten til hans forsyn er nok.

De som ble utsendt, hvem var de? ingen helter akkurat – det forteller den videre historien oss – Judas forrådte ham, Peter sviktet ham i et avgjørende øyeblikk, samtlige sovnet i Getsemane da han ba dem våke med seg, og med ett unntak – Johannes – var de over alle hauger da Jesus døde på korset –

Det vi kan lære av dette, er at Gud kaller– ikke nødvendigvis de prektige og best kvalifiserte, nei, Han kaller hvem Han vil til hva Han vil, og det kan være like uforståelig for den som mottar kallet som for omgivelsene –

De 12 apostlene var menn med store svakheter, men de var kalt av Jesus og rustet til sin gjerning av Ham – ved å leve med Ham, ved å følge Ham, ved å være nær Ham så mye som mulig – de går dit Jesus sender dem, og gjør hva Han ber dem om å gjøre – de er ikke suksessrike og store menn i verdens betydning, men de gjør store ting i Hans navn –

Jesu liv var heller ikke en strålende suksess målt med menneskers målestokk – han ble avvist i sin hjemby, og han endte med å bli korsfestet – sannelig ingen triumf – hadde det stoppet der, ville fiaskoen vært total, men Han som i sitt jordiske virke, hadde vekket døde til liv, oppsto selv fra de døde! Døden hadde ingen makt over ham, slik som den heller ikke må ha over oss. Alle de dødelige kreftene, alt det destruktive, det vonde og vanskelige i livene våre – har ikke siste ord! Det er alltid en vei videre – nemlig Han som selv er Veien –

Alle er vi gjennom dåpen kalt til å følge den Veien, til å leve et liv i Jesu etterfølgelse – noen blir kalt til å leve dette livet i en spesiell sammenheng – som ordensbror eller -søster, eller som prest – men for alle dreier det seg om å gi sitt liv der man er, velge det gode, si ja til det som er sant og godt, til det som bygger relasjoner til andre mennesker, som bygger opp fellesskapet.

Det er en vei hvor det ikke først og fremst er snakk om hva vi klarer å produsere eller prestere, men hva Gud kan gjøre ved hjelp av oss når vi overgir oss til Ham, gir oss selv, tilgir og selv ber om tilgivelse.

Han som sendte ut apostlene, sender også oss – men det er ikke bare det at han sender oss, han gir oss også det vi trenger for å gjøre Hans gjerning på jorden –

I dåpen og konfirmasjonen har vi allerede mottatt Den hellige Ånds gaver – de ligger der og bare venter på å komme til full utfoldelse! Og underveis – på veien – styrker Han oss gjennom Eukaristien og gir oss hjelp gjennom skriftemålet – sakramentene som bygger fellesskapet, gir fred og forsoning.

Når Jesus sender ut de tolv, legger han vekt på forkynnelsen i ord og gjerning. Den gang som nå blir vitnesbyrdet vårt vurdert etter det liv vi lever som kristne. Dom Helder Camara som var katolsk erkebiskop i Brasil og som var kjent for sitt arbeide blant og for de fattige og underprivilegerte, sa ofte: Brødre og søstre, se hvordan dere lever. Ditt liv er kanskje det eneste evangeliet de menneskene du omgås noen gang får lese.

Så uansett hvor vi befinner oss i livet, og hva som venter oss rundt neste sving: Om vi er unge og livet ligger foran oss, eller om vi er godt voksne og veletablert: Det grunnleggende kallet er det samme – gå ut og forkynn evangeliet, og gjør det med ditt liv!

 

Én tanke på “bønn om kall

  1. Tilbaketråkk: Søstrene på Katarinahjemmet inviterte til kallsmesse | Dominikanerordenen i Norden

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s