skrifte

«Jeg tror jeg kan telle det antall ganger jeg har vært til skrifte på én hånd», sa den tyske journalisten som var i Panama under Verdensungdomsdagene for å rapportere for katholisch.de, den tyske bispekonferansens internettportal.

Den tyske journalisten er neppe alene. Skriftemålshyppigheten gikk kraftig ned fra -60-tallet og utover, og det har vært vanskelig å innarbeide igjen. Fra nærmest å være kjennetegnet på en praktiserende katolikk, ble skriftemålet så å si utradert. Ja, selv minimumskravet: én gang om året til påske, ble «for mye». Grunnene er naturligvis sammensatte. Når man for eksempel gikk én gang i året, mottok man også nattverden. På begynnelsen av 1900-tallet ivret pave Pius X for hyppig nattverd, ja, også for at barn skulle motta kommunion i ung alder. Og skriftemålshyppigheten tiltok tilsvarende. Køene foran skriftestolene var lange om lørdagen. Det forandret seg fort. Kulturelle strømninger, psykologi bidro til å rette fokus mot personlig behovstilfredsstillelse og selvrealisering. Arv og miljø bortforklarer langt på vei personlig ansvar og frihet. De synder man tidligere anklaget seg for, ble nå forklart i psykologiske termer, eller som naturlige handlemåter under gitte omstendigheter. Og uten personlig ansvar og frihet, lite og ingenting å skrifte.

Da jeg vokste opp på 1960-tallet, gikk vi barna som deltok i katekesen i den lokale katolske menigheten, til skrifte 4 ganger årlig; jul, påske, før sommerferien, rett etter. Pastor Wysiecki veiledet oss trygt gjennom det hele, og jeg husker fremdeles den befriende følelsen som fulgte meg ut i hverdagen igjen. Nå går jeg oftere til skrifte, men jeg har også hatt perioder i yngre år hvor jeg ikke gikk i det hele tatt. Skylden for det er min egen, ingen tvil. Men én impuls utenfra bidro også; da jeg i en vanskelig situasjon ble oppfordret til å følge min samvittighet. Og jeg opplevde at jeg befant meg fullstendig overlatt til meg selv og min egen ikke informerte samvittighet, men relativistiske – det som føles sant og rett for meg…

Da jeg på et tidspunkt gikk til skrifte igjen, kunne jeg ikke begripe hvorfor jeg ikke hadde gått lenge før, ja, hvorfor jeg frivillig hadde holdt meg så lenge borte fra disse strømmene av Guds barmhjertighet som bare ventet på meg! Denne kilden som er der – gratis og tilgjengelig – og bare venter på å bli brukt!

Så lenge vi ikke tror vi trenger Gud, er vi også borte fra Gud. Men så snart vi bestemmer oss for å gå til skrifte igjen, har vi gjenfunnet den vei som fører til Livet. I det øyeblikk vi kneler ned i skriftestolen – ja, jeg foretrekker den fremfor samtalerommet – straks vi er der, er vi tilbake på Guds spor. Det spiller nesten ingen rolle hva vi bekjenner, bare vi kommer i gang igjen. Vi bekjenner at vi trenger Gud. At vi ønsker å følge Hans vilje.

I en tid som er så opptatt av helse som vår, burde skriftemålet ha sin selvsagte plass. Det er like sunt å gå regelmessig til skrifte som å stå opp tidlig, pusse tennene, trene og spise grønnsaker. En av de sunne vanene som – sammen med Eukaristien, bønn og åndelig lesning – bærer kristenlivet.

Hva med journalisten på Verdensungdomsdagene? Han bega seg inn på området hvor skriftemål var tilgjengelige og stilte seg opp i en lang kø – minst 200 ungdommer foran ham. Men de var spansktalende, viste det seg, han måtte finne en annen. Han lette etter den tysktalende køen. De tysktalende deltagerne var den neststørste gruppen på Verdensungdomsdagene, men den køen fantes ikke. Det var heller ingen prest tilstede på området som snakket tysk. Men han fant en engelsktalende, og det gikk bra. Riktignok gikk han ikke dansende ut fra skriftestolen, som de to jentene som danset og ropte «frihet!», «frihet!», men også han kjente lettelsen og gleden skriftemålet ga ham.

Artikkelen «Wie ich die Beichte neu entdeckte» kan leses her.

En bok som tar til orde for gode vaner i kristenlivet, er denne: «Kunsten å forme livet» av Stian Kilde Aarebrot.