Høsten 2009 var jeg med på tømmingen av ett av våre klostre i Frankrike. Våre søstre hadde vært i Boulogne sur Mer siden 1870, og selv om klosteret var av nyere dato – fra mellomkrigstiden – bar det preg av at søstrene hadde bodd der lenge.
Klosteret var utstyrt med et stort og godt loft, altfor stort – i grunnen. Søstre gjemmer nemlig på stort sett alt – Nøysomhet og sparsommelighet er dyder som har vært fremtredende i klosterlivet – både fordi vi har fattigdom som ideal, men også fordi fattigdom – materielt sett – har vært en merkbar realitet. Gjenbruk og resirkulering ble praktisert i klostrene lenge før det ble aktuelt i samfunnet forøvrig.
Men altså, fattigdomsideal til tross: derfor må man ikke spare på alt! På loftet dukket det opp drakter fra 1970-tallet – knekorte og kroppsnære og i kunsttoff, kateketisk materiale fra tiår tilbake, kilovis med rosenkranser, møbler og ting som verken hadde affeksjonsverdi eller annen verdi, årganger av gulnede tidsskrifter, store mengder laken. Blant mye annet.
«Fattigdom er ikke et teoretisk anliggende», sa pave Frans til en samling ordensfolk, fattigdommen skal leves troverdig.
Jeg innrømmer at det byr på vanskeligheter. Av de tre løftene er fattigdommen den mest utfordrende. Lydigheten – med Kristi egen lydighet som forbilde – åpner for fordypning livet igjennom. Kyskheten setter sine klare grenser. Fattigdommen derimot – hvordan leve det løftet meningsfullt i vårt privilegerte hjørne av verden, hvor vi klosterfolk lever med en trygghet og økonomisk sikkerhet som svært mange andre bare kan drømme om?
Vel har vi ingen privat eiendom, alt vi eier, eier vi i fellesskap og idealet for vårt eiendomsfellesskap er apostelmenigheten hvor de «hadde alt felles, (…) og delte ut til alle etter som hver enkelt trengte det» (Apg 2,44f), som Apostlenes gjerninger beskriver det.
Nå skal det sies at den materielle fattigdom, å ikke kunne brødfø seg selv og sine nærmeste, aldri har vært et ideal. Det er derimot fattigdomsbekjempelse. Vårt fattigdomsideal er et løfte om å leve enkelt og et daglig kall til å leve slik at våre ressurser kommer mange til gode. Det er et vitnesbyrd om at Guds gaver er for alle, og at vi har fått dem – ikke for å berike oss selv – men for det felles beste. Men igjen, vi velger å love fattigdom – materielt fattige mennesker har ikke det valget.
Fattigdommen i religiøs forstand er også mye mer. Ørkenfedrene la vekt på løsrivelsen fra verdslige ting som satte dem fri til å søke Gud med færrest mulige bindinger. Det dreide seg om en løsrivelse fra tingene og fra det som binder her nede, for å være fri til Det ene nødvendige.
«Salige er de fattige i ånden,» heter det i saligprisningene, «for himmelriket er deres» (Matt 5, 3). Pave Benedikt XVI diskuterer dette i den første av de tre Jesus-bøkene. Han sier:
«Dette er mennesker som vet at fattigdommen har en indre verdi, de er elskende mennesker som vet at fattigdommen gjør dem mottagelige for Guds gaver, og derfor lever de i overensstemmelse med Guds vesen og ord. Den hellige Thérèse av Lisieux’ ord at hun engang vil stå foran Gud med tomme hender og holde dem åpne for ham, beskriver Guds fattiges ånd. De kommer med tomme hender, ikke hender som griper og holder fast, men hender som åpner og gir, og som er beredt til å ta imot Guds rikelige gaver.»
«Den fattigdom det er snakk om, er aldri et rent materielt fenomen. Ren materiell fattigdom har ingen frelsende kraft (…) Skal Kirken være et fellesskap for Jesu fattige, vil den alltid trenge store asketer. Den trenger også de fellesskapene som samler seg om dem, som lever i fattigdom og enkelhet og slik viser oss saligprisningenes idealer i praksis. Dette for å vekke oss til å se at det å eie først og fremst er et spørsmål om å være til tjeneste, og å holde den indre frihets kultur opp mot begjærets og overflodens og dermed også skape betingelsene for sosial rettferdighet» (Benedikt XVI Jesus fra Nasaret, del 1, s. 60).
Tilbake til ryddingen i Boulogne: Alt som var brukbart ble gitt bort, mye kastet, men midt i alt, var det også noen skatter – deriblant et lite skrin som en gang må ha vært riktig fint. Inni lå det noen små orientalske drakter – tro kopi av draktene irakiske søstre bar før de fikk Dominikanerordenens drakt i 1928. Skrinet var en gave til en av våre medsøstre Marie-Raymonde, som dro til Irak i 1927 for å være priorinne og novisemester for denne nye dominikanerinnekongregasjonen i Mosul. Hun ble i Irak til 1934. Kontakten med søstrene i Irak og våre søstre var levende frem til 1960-tallet. Så tok det slutt. Da jeg ryddet loftet i 2009 og kom over denne lille skatten, var kontakten med de irakiske søstrene gjenopprettet.
Fattigdommen vil alltid være relativ i forhold til de omgivelser vi lever under. Det blir svært tydelig når vi ser på nettopp de irakiske søstrenes situasjon. Det er søstre som lever og erfarer en fattigdom vi ikke er i nærheten av. Flere ganger har de mistet absolutt alt. De har syv martyrsøstre fra det armenske folkemordet for 100 år siden. Nå opplever de et nytt, et menneskelig og kulturelt folkemord, som de sier. De fleste av dem har flyktet en til to ganger i løpet av bare det siste tiåret. 19 av deres klostre og institusjoner i Irak er overtatt av terrorbevegelsen IS. Søstrene lever nå sammen med 120.000 flyktninger i Erbil i Nord-Irak. Der jobber de utrettelig for å styrke motet og håpet blant sine landsmenn. Vårt viktigste budskap, sier de, er å gi det irakiske folk den menneskelige verdigheten tilbake. Når du mister hjemmet ditt, arven din, kulturen din, da mister du verdigheten. Folket er ydmyket. Dette er mennesker med stor kjærlighet, stor tro. Vårt håp er å gi dem verdigheten tilbake.
Skulle noen lure på hvordan de kan dele med dem som trenger det, er alltid søstrene i Irak et alternativ – de trenger både forbønn og økonomisk støtte.
(Vatikanradioen, mandag 27. juli, 2015)
AVE CRUX SPES UNICA 