gledestårer

Tårene rant da jeg leste nyhetsoppslaget om at pave Frans har tatt de 21 koptiske martyrene inn i Martyrologium Romanum, vår kirkes helgenkalender. Dette kunngjorde han under et møte med den koptiske paven Tawadros II under hans besøk i Roma i går, 10. mai.

Denne dagen var det nøyaktig 50 år siden pave Paul VI tok imot den koptiske pave Shenouda III for første gang, og de undertegnet en felles kristologisk erklæring som markerte slutten på uenigheten fra konsilet i Kalkedon i 451.

De to pavene har møttes før, for ti år siden da de begge var nye i sine posisjoner. Det steget som ble tatt i dag, da pave Frans innlemmer de 21 i vår helgenkalender ble veldig stort for meg. En ting er den blodets økumenikk som martyrene representerer uansett kirketilhørighet: er du ett med Kristus, må du nødvendigvis være ett med alle andre som bekjenner seg til Ham. Det var et hovedpoeng da pave Johannes Paul II samlet ulike konfesjoner til å feire martyrenes økumenikk under det store jubelåret for Kristi fødsel i år 2000. Men man har ikke før i dag innlemmet andre kirkers martyrer i egen kalender.

Noen vil kanskje bare trekke på skuldrene av dette, men det er et veldig viktig skritt på veien mot full enhet. Les pave Frans’ hilsen her.

For meg ble dette veldig sterkt. for noen år siden, da den tyske forfatteren Martin Mosebach utga en bok om de 21 kopterne, leste jeg den og ble veldig grepet. Jeg satte den i bokhyllen min og tenkte at den må jeg komme tilbake til. Og det skjedde da St. Olav forlag ringte og spurte om jeg kunne tenke meg å oversette den. Den kom på norsk i fjor, og jeg har siden den utkom reist rundt og presentert den i mange og forskjellige sammenhenger.

Martyrenes blod er kirkens såkorn, heter det. Denne boken forklarer hvorfor – troen deres, motet, gleden og styrken de hadde i kraft av sin tro og som også preger deres familier, gjør inntrykk. Hva har de som vi i stor grad har mistet?

Her har St. Rita radio en gjengivelse av presentasjonen jeg ga av boken under olsok i fjor sommer i Trondheim.