noen ord om katarina

Vi skriver 29. april, og på Katarinahjemmet feirer vi den hellige Katarina av Siena, vårt klosters vernehelgen og store forbilde.

Hun ble født i Siena i 1347, døde i Roma i 1380. Hun sluttet seg til Dominikanerordenene som legkvinne, og satte spor etter seg både som mystiker og som reformator. Guds ære, menneskenes frelse og den hellige kirkes reform var drivkraften. Selv om hun verken kunne lese eller skrive, er hun den best dokumenterte kvinne fra det 14. århundre, og hennes verk Dialogen – samtaler hun hadde med Vår Herre under ekstaser – er en av den mystiske litteraturs storverk. Hun var en medvirkende årsak til at pave Gregor XI flyttet tilbake til Roma fra Avignon i Frankrike. I 1970 ble hun utnevnt til kirkelærer, og sammen med Birgitta av Vadstena og Theresa Benedicta av Korset (Edith Stein), er hun skytshelgen for Europa.

Følgende er en presentasjon gjort for bispedømmets diakonkandidater som er samlet på Katarinahjemmet i går og i dag:

«Gud er et barmhjertig speil», sier Katarina – han lar oss se oss selv som vi er – ærlig og usminket, samtidig som han lar oss se den uendelige kjærlighet han har til oss – i Guds speil ser vi våre svakheter og begrensninger, men også vår verdighet og vår skjønnhet, alt i Guds barmhjertige lys –

Katarina dveler ved Gud og hans kjærlighet. Hun sier: du er i sannhet et bunnløst hav, jo mer jeg søker deg, jo mer finner jeg, og jo mer jeg finner, jo mer søker jeg – min sjel tørster etter deg, evige treenighet, og det er i ditt lys at sjelen vil se deg, du som er lyset.

Men vår tørst etter Gud er ingenting sammenlignet med Hans tørst etter oss –

Hun fremstiller Gud som «gal av kjærlighet» etter sin skapning – en kjærlighet med en voldsom og lidenskapelig kraft som i Høysangen, og samtidig mild, barmhjertig, velvillig – 

Katarina avslutter alle sine brev – som hun skrev mange av – med ordene: milde Jesus, Jesus kjærlighet –

Og nettopp Jesus er han som knytter Skaperen og skapningen sammen. Jesus er Guds egen gave til menneskene, en gave som er ett med giveren.  Jesus er derfor veien, broen til Gud. 

Katarina av Siena (1347-1380) var usedvanlig mottagelig for Gud. Hun hørte Guds røst og tok imot den. Hun lyttet til brødrenes forkynnelse i Dominikanerkirken like ved hjemmet. Hun lyttet til i Skriften, tok imot i sakramentene og møtte Gud i visjoner og ekstaser. Hun var en fruktbar grobunn for Guds ord –

Katarina – en av Dominikanerordenens store helgener og den kristne mystikks store skikkelser – har en lidenskapelig kjærlighet til Jesus Kristus, og hennes åndelige vei er en gradvis innføring i Kristusmysteriet.

Som seksåring ser hun Kristus over brødrenes kirke i Siena og mottar hans velsignelse, og fra da av vil hun leve bare for ham – Siden blir hennes forening med Kristus alt inderligere. Vi hører om hennes mystiske bryllup hvor Kristus tar henne til ekte, at Kristus gir henne sitt eget hjerte, og at hun drikker av såret i hans side. Til hun i voksen alder mottar stigmata, Jesu sårmerker, som et tegn på den fullkomne identifikasjonen med ham. «Det ikke lenger er jeg som lever, men Kristus som lever i meg», sier Paulus, og Katarina gjør Pauli ord til sine: «I meg selv er jeg intet, det er Gud som er» –

Katarinas mystikk er sentrert om Kristus, og den er helt og fullt «kirkelig». Den leder ikke bort fra fellesskapet, men enda dypere inn i det. Solidariteten, med-lidelsen med mennesker i nød, all slags nød, og den nærmest lidenskapelige trangen til å vinne mennesker for Gud, står helt sentralt i Katarinas skrifter og er sterkt til stede i hennes liv og virke. Det var Kirkens oppgave å fortsette Kristi oppdrag på jorden, og bildet på det er den korsfestede Jesus Kristus som gir sitt liv på korset av kjærlighet til og barmhjertighet med menneskene. Katarina vil det samme.

Katarina levde 1347-1380, og hun er kjent for å ha fått pave Gregor XI til å flytte fra eksilet i Avignon tilbake til Roma 

Hun ble lyttet til, denne garverdatteren og legkvinnen fra Siena, som verken kunne lese eller skrive, men som ble utnevnt til kirkelærer og er en av de best dokumenterte kvinner fra det 14. århundre – hennes store verk – Dialogen – samtaler hun førte med Vår Herre når hun var i ekstase – er en av den mystiske litteratur store verker – 

«Bygg deg to celler», sier Jesus til henne: Bo i den ene, og gå ikke ut med mindre du har noe nyttig og godt å foreta deg, og bær da med deg den andre, den indre cellen hvor du bestandig kan møte Gud – «Vær som en konka», sier hun også: «et kar, som står i kilden og som stadig er fullt uansett hvor mange som henter vann der». Bli i kilden, bli i Gud – alle tings opphav og opprettholder. 

Katarina levde i en turbulent tid både i kirken og i samfunnet for øvrig. Svik, korrupsjon, pest, elendig lederskap både i kirke og samfunn, krig og alskens elendighet sosialt og på andre måter. Ja, ren ondskap også. 

Katarina levde midt i alt dette – hun var ikke fremmed for noe av det – hun manet syndere fra alle sosiale lag til omvendelse, irettesatte paver og prelater, verdslige fyrster og «alminnelige» syndere, og hun stormet himmelen med bønner! Ja, denne store mystikeren – som hadde ekstaser og visjoner – hennes foretrukne bønn var forbønnen. Og hun ba: for paven, for kirken, for vantro og frafalne, for mennesker i nød – og hun fulgte dem opp, personlig. Paven selv, men også forbryteren Niccolo som omvendte seg på hennes forbønn, og som hun til sist fulgte til skafottet hvor hun til sist tok imot hodet hans da det falt, og så ham tas imot av Jesus og hans mor i himmelen.

Katarina var en helgen for turbulente tider – hun er en helgen for vår.

Hellige Katarina: be for oss.