skråblikk på tildekking

«Skråblikk på tildekking» var overskriften på et seminar jeg deltok på i 2011. Åsted: Nasjonalgalleriet, med utgangspunkt i utstillingen «Blyge blikk» med Adolph Tidemands folkedraktbilder fra 1800-tallet og kontemporære fotografier av Trine Søndergaard. Mitt bidrag gjaldt såklart nonnesløret. Temaet har fortsatt aktualitet, og jeg gravde frem notatene da jeg skulle intervjues om emnet. Intervjuet på katolsk.no ligger her, og her følger innlegget mitt i noe bearbeidet utgave:

”Å ta sløret” er ensbetydende med å gå i koster og avlegge løfter som nonne.  Sløret er på en måte nonnenes varemerke. Hva sløret angår, så føyer jeg meg pent inn i rekken av ordenssøstre eller nonner, om man vil, opp gjennom århundrene, ja, gjennom halvannet årtusen –

Til å være så innarbeidet, fant jeg forbausende lite litteratur om emnet – Snakket med en medsøster, nonnehistoriker, som påpekte at det fins mye om drakten opp gjennom historien, men ikke så mye om sløret.

Hva er det som er så spesielt med sløret? Hvorfor ”må” nonner gå med slør? Dette spørsmålet har jeg møtt noen ganger – gjerne med følgespørsmålet: Står det i Bibelen? – selve ”testspørsmålet” som vi katolske kristne iblant konfronteres med. Det er en vanlig innvending fra mer bibelfundametalistisk hold –

Men nå står det faktisk noe om hodebekledning i Bibelen – I 1. Mosebok leser vi om Rebekka som dekker til ansiktet med et slør i møte med Isak som skal bli hennes mann. Hos profeten Jesaja hører vi om dommen over Sions datter – hvor alt skal bli tatt fra henne – inkludert sløret og hodeplagg, og hun skal stå skallet igjen, uten kunstige krøller, som det står = skam. Det finnes også referanser til at gifte kvinner skulle være tildekket.

I Det nye testamente står det noe om kvinnens hodeplagg hos Paulus: 1 Kor, 11,4-16: – ”hvis en kvinne ikke vil ha noe på hodet, kan hun like gjerne klippe av seg håret”:

”En mann som ber eller taler profetisk med noe på hodet, fører skam over sitt hode.  5 Men en kvinne som ber eller taler profetisk med utildekket hode, fører skam over sitt hode. Det er jo akkurat det samme som å være snauklipt.  6 Hvis en kvinne ikke vil ha noe på hodet, kan hun like godt klippe av seg håret! Men når det nå er en skam for en kvinne å klippe eller barbere av seg håret, da må hun ha noe på hodet.  7 Mannen skal ikke dekke hodet, for han er Guds bilde og ære. Men kvinnen er mannens ære.  8 For mannen ble ikke til av kvinnen, men kvinnen av mannen.  9 Mannen ble heller ikke skapt for kvinnens skyld, men kvinnen for mannens. 10 Derfor skal kvinnen for englenes skyld ha noe på hodet, som et myndighetstegn. 11 Men i Herren er ikke kvinnen uavhengig av mannen, og mannen er ikke uavhengig av kvinnen. 12 For som kvinnen ble til av mannen, blir mannen født av kvinnen, men alt er fra Gud. 13 Bedøm selv! Sømmer det seg for en kvinne å be til Gud uten noe på hodet? 14 Lærer ikke selve naturen dere at det er en skam for mannen å ha langt hår, 15 mens det for kvinnen er en ære? For håret er gitt henne som slør. 

Vi skal ikke gå inn i denne teksten her, bare bruke den som illustrasjon. Det dreier seg her om gudstjenesten. Og det fant innpass i katolsk tradisjon. Det kom til og med inn i kirkeretten av 1917 at kvinner skulle ha tildekket hode under gudstjenestene. Det er et faktum at kvinner gikk med tildekket hode i våre gudstjenester like frem til 1960-tallet – og fortsatt finnes det katolikker, som holder dette i hevd, men det skal ikke Paulus ha skylden eller æren for. Det er like mye et faktum at i min barndom på 60-tallet, så gikk menn med hatt og kvinner med hatt el skaut, og jeg er blitt fortalt at husbankhus ikke fikk ferdigstillingsattest før hattehyllen var på plass i entreen… Så i vår del av verden falt kvinners hodeplagg i liturgisk sammenheng ut da konvensjonene i samfunnet endret seg tilsvarende.

Kvinner har båret hodeplagg til alle tider og i alle kulturer. Sløret eller tildekkingen var gjerne et tegn på tilbaketrukkethet, distanse, ærbarhet, adelskap – tegn på en annen stand, altså. Noen steder var tildekket hode et tegn på eiendom, man var ikke ledig på markedet, vi kjenner det for eksmepel igjen i koneskautet til norske bunader.

Alt dette passer for så vidt på nonnesløret, men ingenting av dette kan begrunne hvorfor vi fortsatt bruker det. Så hvorfor nonneslør? Svaret er like irriterende som det er enkelt: Det er sånn, fordi det er en del av drakten, og alltid har vært sånn – og bare derfor.

Alle nonnedrakter bærer preg av den tiden og det stedet de er oppstått i. Mor Teresa-søstrenes tynne indiske sari er et veldig typisk eksempel. Det er en orden som oppstod i det 20. århundre. I en annen orden fra det 20. årh. – Jesu små søstre – er søstrene kledd i dongeristoff; alminnelig, anonymt og slitesterkt, praktisk og upretensiøst.

Det kan man kanskje ikke si om den drakten jeg selv bærer. Det var et enkelt og upretensiøst antrekk i middelalderen, laget av ufarget stoff. Man gikk alltid med drakten. Den var tidligere av ull, flere lag, og nonnene heftet opp stakken når det skulle gjøres rent eller jobbes i hagen. Utstyrt med hodelin og slør hvor stivelsen gjorde regnet til den store fienden. Drakten jeg bærer er en modernisert utgave av denne. Det som den gang var upretensiøst og lite oppsiktsvekkende, har en annen karakter i dag.

Det annet vatikankonsil (1962-65) oppfordret ordensfolk til å gå til røttene, til grunnleggerens karisme og fornye seg med det som utgangspunkt. Hos noen førte det til en forenkling og tilpasning av drakten. Andre droppet den helt. I Norge i dag har vi for eksempel St. Jospehsøstrene hvor de fleste valgte drakten bort, mens Elisabethsøstrene valgte å beholde den helt og fullt. Vi for vår del valgte begge deler; både drakt og muligheter for sivil. Mens våre søstre i Frankrike så å si aldri bærer drakten, bruker vi den langt større grad i Norge. Men når vi går i sivil, som vi sier, bruker vi ikke hodeplagg. Det er praktiske grunner for bruk av sivile klær. Og sløret er en del av drakten og har hos oss ingen egen symbolverdi ut over dette.

I land der Den katolske kirke er større og mektigere, og også mer polarisert enn i Norge, har drakten fått en symbolfunksjon. Der kan den signalisere et ideologisk eller kirkepolitisk standpunkt. USA er ett eksempel hvor det å bære drakten i visse kretser oppfattes ideologisk; går du i drakt er du  svært ”pavetro” –

I Vita Consecrata fra 1996 presiseres det at dersom man bærer en annen klesdrakt, skal denne være enkel og beskjeden. Drakten er et tegn på innvielse, enkelhet i livsform og medlemskap i en spesiell ordensfamilie. Men uansett drakt eller ikke, så kreves det av oss ordenssøstre at vi bærer et synlig tegn på vårt livsvalg, på vår konsekrasjon, kalt som vi er til å vitne om Gud i tide og utide.

Klær skaper folk, sier vi jo. Vi uttrykker hvem vi er, og hvem vi identifiserer oss med gjennom klesdrakt og personlige effekter. Det blir et visittkort, en identifikasjon som vi velger. Drakten er et tegn på et livsvalg, og den er et middel til å leve det livet vi er kalt til, og til å vitne om Gud i alle tenkelige og utenkelige sammenhenger. Om ikke annet så for å provosere frem spørsmålet: hvorfor i all verden?

(Bearbeidet versjon av et innlegg jeg holdt i Nasjonalgalleriet 2. oktober 2011, ”skråblikk på tildekking»)

Fra Vita consecrata:

• 25 … The Church must always seek to make her presence visible in everyday life, especially in contemporary culture, which is often very secularized and yet sensitive to the language of signs. In this regard the Church has a right to expect a significant contribution from consecrated persons, called as they are in every situation to bear clear witness that they belong to Christ.
  Since the habit is a sign of consecration, poverty and membership in a particular Religious family, I join the Fathers of the Synod in strongly recommending to men and women religious that they wear their proper habit, suitably adapted to the conditions of time and place.
  Where valid reasons of their apostolate call for it, Religious, in conformity with the norms of their Institute, may also dress in a simple and modest manner, with an appropriate symbol, in such a way that their consecration is recognizable.
  Institutes which from their origin or by provision of their Constitutions do not have a specific habit should ensure that the dress of their members corresponds in dignity and simplicity to the nature of their vocation.