å utfylle Kristi lidelser

 

KAN LIDELSE FRELSE VERDEN? Det kunne være en alternativ overskrift til kveldens tema: Å utfylle Kristi lidelser – som henviser til brevet til Kolosserne 1,24, hvor det står: Nå gleder jeg meg over mine lidelser for dere, og det som ennå mangler i Kristi lidelser, det utfyller jeg med min egen kropp; jeg lider for hans kropp, som er kirken

Et innlegg jeg holdt i serien «Katolsk grovbrød», St. Olav, Oslo, askeonsdag 1. mars 2017. Det gjengis i manuskripts form, ufullstendig, men forhåpentligvis forståelig!

dette bibelstedet har berørt og utfordret meg gjennom mange år, så takk for denne anledningen til å dvele litt mer med det – og komme et lite stykke videre sammen med dere

jeg-personen som uttaler er Paulus som sitter i fangenskap, hvor han altså snakker om å utfylle i sitt eget legeme de lidelser som ennå mangler i Kristi lidelser –

dette skriftstedet kaster et sjeldent lys over lidelsens mysterium og er tråden i mine refleksjoner – selv om dere vil erfare at jeg tar noen omveier og avstikkere iblant –

første gang jeg ble bevisst oppmerksom på dette utsagnet, var min reaksjon: men kan det egentlig mangle noe i Kristi lidelse? har han ikke lidd én gang for alle, og påtatt seg vår synd til alle tider? det er askeonsdag og i klosteret startet vi dagen med å synge Se, vi går opp til Jerusalem, i hellige fastetider, å skue hvor Jesus Krist Guds sønn i synderes sted skal lide, og videre: hvor han skal smake smertens kalk, og hvor han skal ofres for våre synder –

er det virkelig noe som mangler i hans lidelse?

la det være sagt med én gang: det som mangler i Kristi lidelse – mangler, ikke fordi Kristus ikke har lidd nok eller ikke gjort ”jobben sin”, men fordi vi ikke har gjort vår – Kristus inviterer hver og én av oss inn i sitt frelsesverk. Her er også plass for oss: å drikke av hans beger og seire med Ham når vi kommer så langt.

vår tid har et ambivalent forhold til lidelse. på en ene siden bombarderes vi med menneskelig lidelse gjennom nyheten hver dag, på den annen side vil ikke verden vite av lidelse – Verden sier: du skal ikke lide, du skal dempe dine smerter og redusere dem, du skal bedøve deg fra alt som er vondt på alle mulige måter. Verken verden eller Satan kan godta lidelsen. Men paradoksalt nok: det som koster oss minst har liten verdi når det kommer til stykket.

Erfaringen fra kirkens mystikere sier noe annet.

Mester Eckhart sier at lidelsen er den raskeste hesten som fører deg til fullkommenhet. Jo mer du lider, desto bedre, altså! – et ikke ukjent fenomen i spiritualitetens historie – det fins mange eksempler – mortifikasjon/botsøvelser for å dø fra seg selv, sine laster og dårlige vaner, – faste, abstinens, langvarig kneling – gå på kne opp scala santa, for eksempel – vi kjenner også flagellanter fra vår tid – og vi kjenner beretninger om hårskjorter, kjettinger – tatt i bruk for å kjenne Jesu lidelser på kroppen, og ta del i hans offer –

mangler heller ikke bibelsk belegg: godt hjulpet av f.eks. Paulus: Rom 8,13: For hvis dere lever slik kjøttet vil, skal dere dø. Men hvis dere ved Ånden dreper kroppens gjerninger, skal dere leve – Kol 3,5 La da det jordiske i dere dø: hor, urenhet, lidenskap og ondt begjær, og grådighet, som ikke er annet enn avgudsdyrkelse.

men vi har også eksempler på et oppgjør med denne tenkningen – Therese av Lisieux tar nettopp et oppgjør med denne fromheten med vekt på  ”lide mest mulig” – sette seg ved siden av en søster du ikke liker for å ”dø” litt fra deg selv… en fromhet som i en utartet form kan bli veldig selvsentrert. Lærdommen er: det er nok å ta av uten å søke lidelse for dens egen skyld – og Thereses ”oppskrift” kjenner vi jo; hennes lille vei, som er kjærlighetens vei: å møte alle livets små og store vanskeligheter med kjærlighet –

lidelse er altså ikke et mål i seg selv, som heller ikke faste er det –

vi tar med noen ord fra pave Frans i anledning fastetiden: hvor han understreker at vi skal la fasten og avholdenheten komme andre til gode: Spørsmålet: hva skal du gi avkall på i fasten? dukker opp på denne tiden. Hvis du vil ha kropslige forandringer, kan du f.eks. gi avkall på søtsaker og alkohol. Men hvis du ønsker å forandre ditt hjerte, må det en hardere faste til. Den trange vei er full av småstein, men den er ikke steril. Det vil skape et rom i oss selv hvor vi kan erfare en kjærlighet som gjør oss hele og setter oss fri.

mitt poeng så langt er at lidelse som sådan er en realitet i alle menneskers liv – den rammer veldig forskjellig –

Man kan ikke sammenligne lidelse – Lidelsen alltid er individuell – dette lærte jeg av Hanne Sofie Greve – den norske juristen som var med på å avdekke og beskrive folkemordet i Srebrenica, Bosnia på 1990-tallet – hun tilbragte en stille uke hos oss på Katarinahjemmet mens hun skrev rapportene – en oppvisning i menneskelig grusomhet – og du tenker: hvordan kan vi andre snakke om lidelse i det hele tatt? men som Hanne Sofie Greve konkluderte: at lidelsen er individuell og kan ikke sammenlignes –uansett hva lidelsen består i – det som for én kan være en katastrofe, kan en annen bære med fatning – og det er ufattelig hva mennesker kan komme seg gjennom –

la oss vende tilbake skriftstedet vårt hvor Paulus sier at han lider for  ”hans kropp som er kirken”:

i brevet til kolosserne er kirken ikke bare den lokale menigheten men en universell størrelse – kirken er Kristi kropp hvor Kristus er hode – og her finner vi altså en identifikasjon mellom Kristus og kirken, en kobling mellom ekklesiologi (læren om kirken) med kristologi (læren om Kristus) – kirken er Kristi kropp hvor vi døpte er lemmene og Kristus er hode

dette er viktig – og vi skal dvele ved disse realitetene før vi går videre: for dette er en realitet – ikke et fromt bilde uten substans, men sant og helt reelt – på en og samme tid er kirken både en sosiologisk og statistisk størrelse, og samtidig Kristi mystiske og herlighetsfylte legeme – dette er helt grunnleggende for en forståelse av katolsk kirke- og sakramentssyn, ja, jeg vil påstå også for det jeg vil kalle en katolsk virkelighetsforståelse, noe som selvsagt også inkluderer lidelse som fenomen.

Utgangspunktet er troen på at Gud handler i historien, at Guds forhold til menneskene gir seg konkrete uttrykk, ja, ved inkarnasjonen er han til og med blitt en del av historien. Inkarnasjonen er forutsetningen for sakramentene og for hele kirkens mysterium – ved den blir den konkrete materien bærer av Guds nåde, ja, av Gud selv i nattverden.

sakramentene meddeles gjennom konkrete og fysiske elementer, brød, vin, olje, vann, og er grensesprengende og direkte kanaler av og til Guds egen nåde – det dreier seg om realiteter som både er sanselige og materielle og som overskrider det sanselige og materielle og binder sammen himmel og jord – jeg liker å si at en katolsk forståelse av verden er sakramental hvor sakramentene er privilegerte møtesteder med Gud og hans barmhjertighet – nettopp i messen blir vi ett stort og grensesprengende fellesskap hvor grensene mellom himmel og jord oppheve – gjør oss til ett lovprisende fellesskap, når vi synger eller ber Sanctus – hellig, hellig, hellig og lar vår egen lovprisning smelte sammen med englenes hærskarer og alle de troende som er gått forut for oss – det er et kosmisk drama som utspiller seg hele tiden og som vi er en del enten vi tenker over det eller ei – ja, enten vi tror det eller ei – realitetene er de samme enten messen feires i en katedral med kor og orkester eller i en liten utkantmenighet i Norge hvor presten knapt behersker språket – kanskje ikke menighetsmedlemmene heller, forresten!

tilbake til lidelsen –

lidelse er en uomgjengelig realitet i menneskelivet, sa vi innledningsvis – ingen kommer utenom – men nå er det slik at å etterfølge Kristus er heller ikke komfortabelt – han har heller aldri lovet oss at det skulle være det.

tvert imot – vi kjenner Peter, ikke sant, alltid raskt ute med å bekjenne sin tro: “Du er Messias!”, og han hadde rett. Men det var Messias som konge og hersker han bekjente seg til. Han tror han er på vinnerlaget, ikke sant. Men så forklarer Jesus disiplene hva som skulle bli ham til del, at han skulle lide og forkastes av menneskene –  ”dette må aldri skje!”, er Peters respons, og Jesus sier til ham: ”Bort fra meg, Satan – du tenker som et menneske uten sans for Guds veier” – Peter og de som fulgte Jesus måtte være forberedt på samme skjebne – vi må ikke bli overrasket om det også gjelder oss – og vi vet at det rammer medkristne over store deler av verden –

Å være kristen er å ”rose seg av Kristi kors” (Paulus), Paulus gleder seg over det han har å lide for Kristi kropp-  Hvorfor?  Fordi Paulus vet at ingen er så nær Kristus som det mennesket som bevisst sier ”ja” til korset i sitt liv. vi henger korset på veggen og rundt halsen, og gjør korsets tegn for å minne oss om vår dåp og vår tro på at døden og ondskapen ikke har siste ord i tilværelsen –

Lidelse er i sannhet ikke noe mål i seg selv. Det er heller ikke sikkert at lidelsen foredler – den kan like gjerne forderve. Lidelse kan føre oss inn i bitterhet og selvmedlidenhet, gi oss å søke kompensasjon her og nå, men lidelse kan også åpne oss – for Gud og for andre.

Kristin Clemet, intervju i Vårt land forleden: Jeg trengte Gud da jeg mistet barnet mitt

ny avstikker

jeg er på twitter – jeg skulle sette meg ned å jobbe med dette innlegget, og gjorde det jeg ikke burde gjøre først: sjekket twitter bare for å bli distrahert – det hender jo dessverre at naturen går over opptuktelsen  – men her kom det altså to meldinger rett etter hverandre som gjorde inntrykk:

Got Jesus? Jesus sa ikke at det skulle være lett, men at det skulle være verdt det, med henvisning til Matt 7,13-14 – – for vid er den porten som fører til fortapelsen – men trang er den porten og smal er den veien som fører til livet

og neste – fra Berlingske tidende: Bilde av en frodig og blid dame med stråhatt i 50årene – tittelen var: Danskene blir lykkelig skilt: ”Jeg opplevde virkelig hvordan frihet føltes” – gikk på at hun kunne bestemme selv, slapp å vente på at mannen fikk gjort seg opp en mening – tid for seg selv, osv

Frihet, på den ene siden, den trange port og smale vei på den andre, altså –

det gode med disse to meldingene var jo at de hver på sitt vis, koblet meg direkte på arbeidet med dette foredraget igjen – og jeg kom til å tenke på et tredje budskap som jeg hadde lest om: engelske ateister som hadde en reklame på bussene i London: ”Det fins antagelig ingen Gud”, sto det, ”Slutt å bekymre deg og nyt livet!” –

En medbror i Sverige, Anders Piltz, har reflektert over dette, og hans refleksjoner er alltid verdt å få med seg, så jeg gjengir dem her: Dette var et budskap som alle Londons innbyggere fikk rett i ansiktet, foreldre med syke barn, ensomme, arbeidsløse, torturerte flyktninger, ofre for krig og stor urettferdighet – hvordan reagerer de på budskapet? Budskapets underforståtte mening er det blir større lykke i verden uten troen på Gud, og dette, sier Anders Piltz, er for det første ikke sant:

”Det er alles erfaring at nytelse og smerte følger hverandre som havets bølger. Den ene bølgen spyler den skipbrudne på land, dragsuget drar ham tilbake igjen… Narkotika, sexmisbruk, til og med mord kan oppleves lystbetont i øyeblikket, men fører til personlighetens oppløsning. Med sin lidelse og sin oppstandelse fastholder Kristus forholdet mellom nytelse og smerte:For å få den gleden han hadde i vente, holdt han ut på korset uten å bry seg om skammen” (Hebr 12,2). Med sin lidelse ga han ny mening til lidelsen. Det ble en vei til oppstandelsen. Ikke lenger nytelse som slutter i smerte, men lidelse som leder til liv og glede.”

Piltz reflekterer også over ordet ”antagelig” i denne reklameteksten. Og han sier:

”man utelukker altså ikke helt at Gud fins. Da kan man si som Pascal på 1600-tallet: kjære ikke-troende, om Gud ikke er til har jeg som troende ikke tapt noe. men om Gud fins, har du som ikke-troende tapt alt.” Og han konkluderer med å si at vi skal være takknemlige mot reklamefolkene i London. ”De har styrket de troendes sak. de har vist svakheten i resonnementet og vekket bevisstheten og samvittigheten hos mange. Alle, også ateister, må lide her i verden. Om lidelsen bæres i forening med Kristus, som har tatt på seg lidelsen, blir det en nådens kanal hvor frelsen fra korset ledes inn i verden. Det fins et sterkt argument for Gud: og det er lidelsen. Lidelsen er en gåte for alle, også for troende, i særdeleshet når helt uskyldige må lide. Men uten tro på Gud blir det uendelig mye mer absurd. Da forsvinner også det siste håpet om rettferdighet, om en slags kompensasjon i Guds hemmelighetsfulle plan.”

dette var altså et reklamestunt. reklame- og markedsføringsspråk og –mentalitet sniker seg inn overalt – også i kirkelige sammenhenger – spørsmål vi ser melde seg: hvordan selge vårt budskap? hvordan gjøre kirken relevant?

ja, hvordan kan budskapet om korset selges og gjøres relevant?

identifikasjonen med Kristus er mitt svar, og identifikasjonen med Kristus er også nøkkelen til forståelse av vårt eget liv – vi inviteres til å se vårt liv i lys av Jesu eget, holde ham opp som speil og målestokk – hellige Johannes Paul II: ”mennesket kan ikke forstå seg selv uten Jesus Kristus” –

Kristendommen en realitetens religion. Inviterer ikke til verdensflukt eller åndeliggjøring – eller bortforklaringer – men tar menneskenes liv med alle livets komponenter fra unnfangelse til død på alvor –

Målet med det nye liv vi mottok i dåpen er iflg Ef 3,14 å nå frem til det modne menneske, som har nådd sin fulle vekst og i seg virkeliggjør Kristi hele fylde.

Skal lidelse lede til modenhet eller hjelpe oss frem til fullkommenhet i Mester Eckharts språbruk, må vi akseptere livet som det er – og vi må også innse at lidelsen er del av realitetene – Nøkkelen er å akseptere sitt kors –

Anders Piltz har noe å si her også: Vi måste gå samma väg, efter honom, överlåta oss i Faderns händer, acceptera Faderns vilja. Här skiljer sig Jesus från alla lyckoprofeter som lovar gratis framgång. Att acceptera sitt kors, det är hemligheten. Vi skall leta efter lidanden och motgångar. Det vore perverst. Att ta sitt kors, det är att villigt och glatt acceptera de motgångar, besvikelser, sjukdomar, förluster, missförstånd och motigheter som livet medför, i synnerhet för Kristi lärjungar. Ibland måste man betala ett pris i form av oförståelse, förakt och förtal om man vill höra till honom. Ve er när alla talar väl om er, säger han ju. Helgonen är exempel på allt detta. Den som accepterar detta har förstått vem Jesus i verkligheten är, och vad evangelium och glädje och frälsning är.

Thomas a Kempis, Om Kristi efterföljelse, skriven i Holland på 1400-talet, ständigt tryckt i nya upplagor. Där heter det: “Allting sammanfattas i korset, eftersom allting måste dö. Det finns ingen annan väg till livet och till verklig inre frid än det heliga korsets väg: att dö en smula varje dag. Du måste ju alltid lida något, antingen frivilligt eller ofrivilligt. Du finner korset överallt. Du har ont i kroppen eller plågas i själen. Om du frivilligt bär ditt kors, då kommer det att bära dig och leda dig dit du vill. Om du bär det motvilligt blir det bara en börda som du ändå inte kommer undan. Om du kastar av dig det ena korset, väntar ett annat som kanske är tyngre. För den som frivilligt bär korset förvandlas plågan och bördan till gudomlig tröst.” (NB: Thomas a Kempis finnes også i en nyere norsk oversettelse, St. Olav forlag 2007)

dagens budskap – askeonsdagens budskap  – er jo nettopp dette: husk menneske at du er støv og skal vende tilbake til støv – vi er forgjengelige, vi skal forgå – men så skal vi igjen oppstå i herlighet! og det er dette perspektivet, denne konklusjonen som kaster lys over vårt liv her og nå, ja, i heldigste fall gjennomlyser oss, gjør oss til levende vitnesbyrd om det liv som skal komme, ja, som vi allerede har del i! Guds rikes og saligprisningenes liv –

Paulus led for kirken – derfor gledet han seg – han led for noe – fins det et overordnet mål for lidelsen, forsvinner en del av smerten – det vet mødre som har født barn – det er meningsfullt og derfor utholdelig – men om man har en lidelse som bare er et hinder for å komme seg frem eller for å omgås mennesker, – synlige eller usynlige handikapp, kan en lidelse bli tømt for mening. Lidelsesspektret er vidt.

For en troende kan det være en følelse av å være glemt og oppgitt også av Gud -men også denne ensomheten har Jesus erfart–  i Getsemane  – vi leser om det i Mark 14,32-42 – Da de kom til et sted som heter Getsemane, sa han til disiplene: «Sett dere her mens jeg ber!  Så tok han med seg Peter, Jakob og Johannes. Han ble grepet av angst og gru, og han sa til dem: « Min sjel er tynget til døden av sorg. Bli her og våk!» 35 Han gikk fram et lite stykke, kastet seg til jorden og ba om at timen måtte gå ham forbi, om det var mulig.  Han sa: «Abba, Far! Alt er mulig for deg. Ta dette begeret fra meg! Men ikke som jeg vil, bare som du vil.» 37 Da han kom tilbake og fant dem sovende, sa han til Peter: «Simon, sover du? Klarte du ikke å våke en eneste time? Våk og be om at dere ikke må komme i fristelse! Ånden er villig, men kroppen er svak.» 39 Igjen gikk han bort og ba med samme ord. 40 Da han kom tilbake, fant han dem igjen sovende, for øynene deres var tunge av søvn. Og de visste ikke hva de skulle svare ham. 41 Han kom til dem for tredje gang og sa: «Dere sover og hviler fremdeles? Nå er det avgjort. Timen er kommet. Menneskesønnen skal overgis i synderes hender. 42 Stå opp, la oss gå! Han som forråder meg, er nær.» 

lidelsen består ikke minst i ensomheten – at ingen fullt ut kan identifisere seg med deg og ta lidelsen fra deg – Jesus ba disiplene: bli her og våk med meg – men de er ikke hans sko, og sovner – våk og be –ingen bønnhørelse i sikte –vi husker Jesu ord: ta dette beger fra meg, ikke som jeg vil, bare som du vil – overgivelsen er den eneste trøsten i øyeblikket –

Lidelse – kunne vi si er også et sakramentalt møtested mellom den lidende Kristus og hans mor og oss alle: de som vandrer på jorden og de som renses i skjærsilden.

foreningen med Gud er alle sakramenters mål, og den mottar vi også i lidelsen

foreningen med Gud mottar vi også i overgivelsen. Hvis vi tror og stoler på at Guds kjærlighet ligger bak alle ting, kan smerten forvandles til nådemiddel, som gjør mennesket lik Kristus – Den egne lidelsen kan også ofres i forening med hans, for å komme andre til gode i den mystiske enheten i Kristi kropp –

det å kunne lide for andre – dypt forankret i katolsk tro – det forutsetter det vi alt har vært inne på – kirken som Kristi kropp – og det at vi aldri tror alene – hver gang vi gjør korsets tegn, hver gang vi dypper fingeren i vievannskaret og korset oss, trer vi inn i samfunn med alle de andre som også bekjenner seg til den samme tro –

Siterer fra katekismen: 1474. (946-959, 795) Den kristne som forsøker å rense seg fra sin synd og å helliggjøre seg ved Guds nådes hjelp, befinner seg ikke alene. «Livet til hvert enkelt av Guds barn er på underlig vis, i Kristus og ved Kristus, forbundet med alle andre kristne brødres liv, i Kristi mystiske legemes overnaturlige enhet, som i én mystisk person».[431]

vi er del av de helliges samfunn – KKK 1475. I de helliges samfunn ”finnes det mellom de troende – de som har tatt det himmelske fedreland i eie, de som har fått adgang til å sone i skjærsilden, eller de som fremdeles befinner seg på pilegrimsferd på jorden – et stadig kjærlighetens bånd og rik utveksling av ale salgs goder”. [432] I denne vidunderlige utveksling er den enes hellighet til hjelp for andre, langt mere enn den skade den enes synd kan volde andre. På denne måten gjør tilflukt til de helliges samfunn det mulig for den botferdige synder å lutres snarere og grundigere fra syndestraff.”

det jeg nå siterte fra Katekismen ligger også til grunn for tanken om avlat – og vi må si noen ord om avlat i dette reformasjonsåret som vi er inne i –

wikipedia: Fordi botsøvelsene kunne være svært strenge, etablerte den katolske kirken en praksis i middelalderen som innebar at syndere kunne gi pengegaver til kirken isteden. Dette utviklet seg i seinmiddelalderen til misbruk og etter hvert handel med avlatsbrev, det vil si skriftlige dokumenter som beviste at vedkommende hadde kjøpt seg fri fra den evige straff for syndene sine. Dette var særlig utbredt i Tyskland, der den mest kjente avlatshandleren var Johann Tetzel. Slik handel ble blant annet brukt til å finansiere byggingen av den nye Peterskirken i Roma. Avlatshandelen i den katolske kirkes lære og praksis var noe av det reformatoren, Martin Luther, reagerte sterkest mot. Etter ca. 1550 har avlatshandel vært forbudt i den romersk-katolske kirken.

Avlatshandel er altså forbudt, men misbruk til tross; avlat består – det at vår bot, våre ofre, våre kjærlighetsgjerninger kan komme andre lidende sjeler til gode forutsettes nettopp av dette store katolske, solidariske felleskapet i Kristi mystiske kropp, de helliges samfunn, som sprenger grensene for tid og rom –

at vi kan be for andre, og ofre våre lidelser for andre – ved at lidelsen blir en bønn

en nær venn av vårt kloster døde for mange år siden av kreft – hun takket nei til smertelindring da hun lå for døden – hun ville lide med Kristus for andre menneskers frelse, ja, for en helt bestemt intensjon – det var et sterkt vitnesbyrd for oss som sto omkring –

her er vi på en måte ved smertepunktet i evangeliet – i etterfølgelsen – det er ikke for alle – ingen kan pålegges å gjøre det – Jesus sa også: Jeg gir mitt liv, det er ingen som tar det fra meg – Joh 10, 18: Ingen tar mitt liv, jeg gir det frivillig. For jeg har makt til å gi det og makt til å ta det tilbake igjen

kan lidelse frelse verden? spurte jeg innledningsvis – Katarina av Siena er nær et svar når hun sier: ”naglene kunne ikke holdt Kristus på korset, om ikke kjærligheten til Gud hadde holdt ham der” –  korset er kjærlighetens ytterste konsekvens – Lidelse som er mottatt av kjærlighet til Gud, og som et tegn på lydighet mot Ham.

det er også vårt kall, å følge ham i alt, å gi våre liv totalt og uten forbehold – for Gud og andre mennesker – Jesu ord: ”Ingen tar mitt liv. Jeg gir det frivillig”

vi kan gjøre det i tillit, som uttrykt i Charles de Foucaulds bønn som jeg skal lese nå til slutt. Den blir stående som punktum for mine refleksjoner i denne omgang, men som et kall og en oppgave livet ut:

Far, jeg overgir meg til deg,

gjør med meg som du vil.

Hva du enn gjør med meg, takker jeg deg –

jeg er rede til alt,

jeg tar imot alt,

bare din vilje skjer i meg og alle dine skapninger,

ønsker jeg meg intet mer, min Gud.

Jeg overgir min sjel i dine hender –

jeg gir deg den, min Gud, med mitt hjertes hele kjærlighet,

fordi jeg elsker deg,

og min kjærlighet driver meg til total overgivelse

uten forbehold: å overgi meg i dine hender i en uendelig tillit,

for du er min Far.

(Fra Bønnebok, St. Olav forlag 1990)

 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s