paven, sølibatet og litt til –

unnamedNylig offentliggjorde den tyske avisen Die Zeit (9/3-17) et intervju med pave Frans. Det er første gang han gir et intervju til en tysk journalist, og som alltid var intervjuet imøtesett med interesse. Hva kommer han med nå, denne paven som er en så helt egen blanding av tradisjonell, folkelig katolisisme og stor åpenhet? Sølibatet skapte overskrifter igjen, rimelig nok, men intervjuet hadde som heading: Hva betyr troen i vår tid? Her følger et par utdrag.

Først sølibatet. Det kom i samatlen om ungdom i kirken. 

ZEIT: Når De vil satse på ungdom, må De ikke da oppmuntre dem? For eksempel si til dem at det ikke er nødvendig å gi avkall på et følelses- og kjærlighetsliv for å bli prest? Som biskop og kardinal, ja, men ikke som prest?

Frans: Det snakkes hele tiden om frivillig sølibat i denne sammenhengen, fremfor alt der hvor det er prestemangel. Men det frivillige sølibat er ingen løsning.

ZEIT: Hva med viri probati, menn som har «bestått prøven», og som er gift, men som altså etter katolsk målestokk fører et så forbilledlig liv at de kan vies til diakoner?

Frans: Vi må tenke over om viri probati er en mulighet. Så må vi også avgjøre hvilke oppgaver de kan overta, for eksempel i fjerntliggende områder.

ZEIT: Hvorfor er det ikke tiden inne til å heve eller løsne på sølibatskravet?

Frans: For Kirken er det alltid et spørsmål om å finne riktig tidspunkt, erkjenne når Den hellige Ånd vil oss noe. Derfor sier jeg at viri probat må gjennomtenkes.

Så kommer journalisten inn på et annet fenomen som er en gjenganger i pavens prekener og taler, djevelens eksistens.

ZEIT: Tror De at mennesket fra naturen av er godt – eller på samme tid god og ondt?

Frans: Mennesket er Guds avbilde. Mennesket er godt. Men det er også svakt, det ble ledet ut i fristelse og ble såret. Menneskets godhet er en skadet godhet.

ZEIT: Gjør det menneskene onde?

Frans: Ondskap er noe annet, mye verre. I de mytiske fortellingene om verdens skapelse i 1. Mosebok blir syndefallet beskrevet. Men Adam er ikke ondsinnet, han er svak, djevelen har ført ham ut i fristelse. Den første onde handlingen er det sønnen hans, Kain, som utfører. Kain handler ikke i svakhet, men i sjalusi, misunnelse og herskelyst. Det er krigens ondskap som vi møter hos alle som dreper, myrder eller produserer våpen. Her er den ondes ånd i aksjon.

ZEIT: På dette punktet er De meget konkret. I motsetning til andre teologer – også tyske – som ser djevelen som en metafor, er De overbevist om at djevelen eksisterer.

Frans: Det stemmer.

ZEIT: Hvordan forestiller De Dem denne djevelen?

Frans: Jeg vet ikke, men iblant gjør han livet mitt vanskelig. I følge troen er djevelen en engel. En fallen engel. Og det tror jeg på.

ZEIT: Det tror De virkelig?

Frans: Ja, det er min tro. Mange fristelser jeg må kjempe med, skyldes ikke djevelen, men mine egne svakheter. Men i mange andre har han vel en finger med i spillet.

ZEIT: Kan De gi meg et eksempel?

Frans: Da må de spørre min skriftefar!

ZEIT: Hva mener De er djevelens verk?

Frans: Sjalusi, misunnelse, krig.

ZEIT: Utbyttelse?

Frans: Også utbyttelse. Opprøret mot Guds verk, mot mennesket som Guds avbilde – det er djevelens verk. Men De vet, jeg snakker ikke med ham –

ZEIT: Forsøker han å snakke med Dem?

Frans: Man skal ikke snakke med ham. Jesus snakket aldri med djevelen. Han fant en annen vei: Første gang han møtte djevelen etter fasten i ørkenen, svarte han ikke med sine egne ord, men med ord fra Bibelen. Man snakker ikke med djevelen, for da vinner han alltid. Han vant i skapelsesberetningen. Andre gang sier Jesus: «Bort fra meg, Satan!» Han jaget ham bort. I Jesusfortelingen finnes det ikke en eneste dialog med djevelen. Jesus advarer disiplene mot den verdslige ånd, mot verdsligheten som djevelen, verdens herre, for ham står for.

Maria Knotenlöserin er et bilde av jomfru Maria som er blitt berømt ved hjelp av pave Frans.

DIE ZEIT: Hellige Far, på midten av 80-tallet var De en lengre periode i Tyskland for å skrive ferdig  avhandlingen om presten og filosofen Romano Guardini. Det fortelles at De dengang ble fullstendig overveldet av et maleri som viser Maria som løser knutene – malt av en barokkmaler på 1700-tallet, og som henger i kirken St. Peter am Perlach i Augsburg. (…)

Det stemmer ikke helt, sier pave Frans – han var aldri i Augsburg, men forteller historien:

Frans: Til jul fikk jeg en hilsen med dette motivet fra en ordenssøster som jeg var blitt kjent med i Tyskland. Det gjorde meg nysgjerrig – ikke fordi det var så storartet – det er temmelig middelmådig barokk.

ZEIT: Men det er et uvanlig motiv: Maria holder et hvitt bånd som er fullt av knuter.

Frans: Bildet tar opp en setning fra kirkefader Ireneus fra Lyon i det andre århundre. Bildets opphavsmann hadde vanskeligheter med sin kone – jeg vil ikke si at de sloss,  (…) men alt var ikke som det skulle være. Mannen søkte råd hos en jesuitt som hadde lest hos Ireneus at knutene som oppsto ved Evas synd ble løst ved Marias lydighet. Han tok det lange hvite båndet som var i bruk da paret giftet seg og ba derfor Maria om nåde til å løse opp knutene.

ZEIT: Så knutene på bildet står altså for uløste vanskeligheter?

Frans: Ja – og paret fikk den nåden de ba om –

ZEIT: De forble altså sammen, og gjennom Dem er dette bildet blitt berømt. Slik ble et bilde som ikke er så vakkert at det gjør noe, også reprodusert i en del mindre gode kopier: Et henger i Buenos Aires, et annet så jeg nettopp i mottagelsesrommet her i gjestehuset. De blir jo forfulgt av dette bildet!

Frans: Det kan man si – Men jeg liker det så godt at jeg har begynt å sende det som postkort!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s