Kontemplasjon og aksjon

Kontemplasjon og aksjon, kontemplasjon og apostolat, forkynnelse, uttrykker selve formelen for dominikansk ordensliv, slik vi liker å tenke det. Contemplata aliis tradere, heter det: Fordyp deg i Gud og gi videre til andre frukten av din fordypning. Vi som på den ene eller andre måten tilhører den hellige Dominikus’ store familie, liker også å tenke at vi er alene om dette så typisk dominikanske, så helt nytt og revolusjonerende da det ble formulert på 1200-tallet en gang, tilpasset en ny tids religiøse behov. I klar kontrast til det velkjente benediktinske munkeideal: Ora et labora – be og arbeid – som hadde hatt stor betydning gjennom århundrene. Kristningen av Vesten foregikk i stor grad ved at klostrene, de store benediktinske monasteriene, ryddet nytt land, pløyde og sådde, flyttet grenser vestover, nordover, og slik utvidet området for kristenheten.  Som munkene møysommelig hadde bearbeidet jorden, skulle bønnen bearbeide hjertene, for slik å bære frukt.

Jo, der er gode grunner for å si at contemplata aliis tradere representerte noe nytt for en ny tid. En tid som ikke først og fremst skulle kristnes, men gjenkristnes, re-evangeliseres om man vil.  Dominikanerordenens spede begynnelse fant sted i et område i Syd-Frankrike som var dominert av heretiske sekter. Områder skulle gjenerobres, men også menneskenes hjerter.

Dominikanerordenen oppstod i en tid som ennå var preget av det som kalles en kristen enhetskultur under kirkelig lederskap. Helgnenes historie illustrer dette på en slående måte.  Helgenkongene på 1000-tallet taler sitt tydelige språk om en mektig enhet kirke/stat. På 13-1400-tallet er det mystikerne som dominerer, ofte ulærde kvinner, med Dominikarordenens store mystiker Katarina av Siena som eksempel.

På tidlig 1200-tall er denne alliansen i ferd med å tape terreng; rikdom og makt korrumperer. Det er således ikke tilfeldig at det da, uavhengig av hverandre, vokser frem to tiggerordener under ledelse av to karismatiske, men svært forskjellige ledere: Frans av Assisi og Dominikus Guzman. Frans som med stor dramatikk kastet rikmannsklærne for å leve som Guds fattige, vandre omkring og lovprise Gud i skapningen. Dominikus ikke på langt nær så oppsiktsvekkende. Han var kannik ved domkapittelet i Osma og var ute i et diplomatisk ærend da han oppdaget menneskenes nød – materiell såvel som åndelig –  hvor skal det bli av synderne?, fortviler han, og ble bedt av biskopen i Toulouse om å delta i bekjempelsen av heresiene som sto sterkt i området.

Her kan det være på sin plass å minne om at den teologiske debatt på den tiden var den offentlige debatt, og de teologiske posisjonene hadde sterke sosiale og samfunnsmessige konsekvenser. Det var altså ikke «bare» spørsmål om det evige liv det dreide seg om. Katarenes sterkt dualistiske verdenssyn hadde i høy grad konsekvenser for organiseringen av samfunnet. Det fortelles at Dominikus og hans biskop Diego møtte pavelige legater – to cisterciensermunker som kom rikt utstyrt og til hest – og at Diego da utbrøt at ville de bekjempe heresiene, måtte stige ned av hestene og møte menneskene der de befant seg, leve som de lærte, med andre ord.

Andre som var ute i samme ærend som Dominikus, ga opp, men Dominikus ble i området i mange år. Gradvis vokste det som skulle bli prekebrødrenes orden frem, et liv i felleskap og forkynnelse, som i sær skilte seg fra det klassisk monastiske ved at brødrene ikke hadde stabilitetsløfte, og følgelig ikke var bundet til ett kloster, men tvert imot skulle være frie til å være omvandrende forkynnere og tiggermunker. Ordenen ble godkjent av pave Honorius III i 1216. Da hadde Dominikus allerede grunnlagt et kvinnekloster, det vil si fellesskapet eksisterte allerede, men han fornyet det og hjalp kvinnene der som alle hadde vært katarer, tilbake til  Kirken. Dette var i 1206, klosteret Prouihle eksisterer fremdeles og nonnene på Lunden er en avlegger derfra. Derfor feirer nonnene i Dominikanerordenen 800 årsjubileum nå, 10 år før Ordenen – Ordo Predicatorum (OP) – formelt var et faktum.

Contemplata aliis tradere – jo, det lå nok i tiden. Om Dominikus heter det at han enten talte om Gud eller med Gud. Katarina av Siena taler på sin side om den ytre og den indre cellen; den ytre som man oppholder seg i så man ikke fordriver tiden med unyttige ting, og den indre som man alltid har med seg uansett hvor man er og hvor man alltid kan møte Gud. Og slik kan man også bære Gud ut til menneskene. Dette er typiske uttrykk for den nye type ordensliv som vokser frem; et såkalt vita mixta – åpent og utadrettet, men med et klassisk klosterideal i bunnen.

Når vi skal beskrive hva som er typisk for dominikansk liv, sier vi gjerne at det hviler på fire pillarer; studier, bønn, forkynnelse, fellesliv. Studier for å lære Gud, sannheten, å kjenne. Bønn som åpner for et privilegert møte med Gud i Kirkens bønn i liturgien såvel som i den private, stille bønn. Forkynnelsen, ikke bare i ord og lære, men også i liv, i alle menneskelige ytringer, og felleslivet; stedet hvor vi får anledning tl å øve oss i de kristne dyder, og, fortrinnsvis, vokse i kjærlighet.

Og for å komplettere bildet: Ordenen består av tre grener; brødrene, nonnene, og legmannsgrenen. Alle disse grenene har eksistert fra Ordenens tidlige begynnelse, legmannsgrenen etterhvert komplettert med apostoliske søstre som skiller seg fra nonnene ved at de ikke har klausur og følgelig har et utadrettet virke på linje med brødrene. I Norge er alle grenene representert: Brødrene i St. Dominikus kloster, nonnene i Lunden kloster, legmannsgrenen, og apostoliske søstre henholdvis på Katarinahjemmet og i Mariaklosteret, Bodø.

Ofte når vi blir bedt om å fortelle om vårt liv, kommer spørsmålet: «men hva gjøre dere egentlig?» I sær dette «egentlig» kan iblant oppfattes ganske provoserende, men vi «aktive» kan jo enda begrunne vår eksistens med noe forholdsvis nyttig, søstrene på Lunden derimot… Da Dominikus fikk godkjent sin og vår orden, var det ingen som skjelnet mellom apostolisk og kontemplativ. Ordenen var kontemplativ i sitt vesen og samtidig genuint utadrettet. Enda var verden ett vidunderlig sammenhengende hele som hadde Gud som sitt opphav og mål. Først senere, idet denne syntesen er i ferd med å falle fra hverandre, blir det mer vanlig å dele inn i ulike kategorier. Det faller bl.a. sammen med reformasjonen og motreformasjonens krav om tydelighet som rammet og formaliserte i sær kvinnelig klosterliv på en ugunstig måte. Det var adskillig større variasjon i kvinnelig ordensliv før 1500-tallet enn etterpå. Etter reformasjonen ble for eksempel alt kvinnelig ordensliv pålagt streng klausur, også apostoliske grupperinger. Og ofte skjelner man i dag mellom «aktive» og «kontemplative» ordener, men det er et skille som kun er egnet til å tildekke realitetene, og som ikke bidrar til en avklaring.

Så finnes det da også en viss «dominikansk skepsis» mot inndelinger av ting, de sees gjerne på som  moderne påfunn. Timothy Radcliffe, tidligere ordensmagister, gir uttrykk for dette når han kritiserer ideen om ulike spiritualiteter, som liksom presenterer ulike modeller og teknikker for å nærme seg Gud. Det er ikke «vår greie» i det hele tatt, sier han. Og en annen samtidig medbror, Paul Murray, forteller at han som novise en gang spurte en gammel medbror hva hemmeligheten var bak dominikansk kontemplasjon? Den gamle så på ham og svarte: «Ikke si det til jesuittene eller karmelittene, men vi har ingen!» Og bare for å ta med enda et sannhetsvitne, Simon Tugwell, som hevder at noe må ha gått forferdelig galt når bønn så til de grader må forklares og instrueres og defineres. For, skal vi tro en av de riktig gamle brødrene, Peraldus som levde på 1200-tallet, så er bønn i sitt vesen en «enkel greie». Bønn er noe veldig enkelt noe, sier han, for hvis Vår Herre og Mester virkelig mente at apostlene alltid skulle be, så må bønn være veldig enkelt, i hvert fall en viss form for bønn.

Enkel bønn er å snakke med Gud som til en venn; spontant fortelle ham hva som måtte røre seg i oss av gleder og sorger, be om det vi trenger, og takke for det vi mottar. Det er bare ett sted vi ikke behøver være redde for å utlevere oss, og det er i bønnen. Øver vi oss i dette, grunnfestes bønnen i oss. Da bygger vi den indre cellen Katarina snakker om. Mange synes det er vanskelig å be. Tolleren i evangeliet var temmelig sikkert også en av dem som mente at han ikke kunne be. Han sto bare der, naken foran Gud i sin fattigdom og ba «jeg, en synder, miskunn deg over meg», og så var den fattigdommen nettopp forutsetningen for å ta imot Guds gaver. Bønn er basert på fattigdom – ikke en materiell fattigdom –  men å vite seg avhengig av andre, avhengig av Gud. Denne bønnens forutsetning er tillit. Den hellige Katarina ba Gud om alt, uten hemninger, og hun fikk det hun ba om. «I meg selv er jeg intet, det er Gud som er», sier hun. Vi skal merke oss at denne store mystikeren som både hadde ekstaser, henrykkelser og visjoner, holder forbønnen frem som det store eksempel på bønn.

Dominikus’ bønn var enkel, og den var alltid kirkelig. I hjertet av hans liv var det en dyp kontemplativ kjærlighet til Gud, og en stor plass til andre. Mottoet – contemplata aliis tradere –  har vært dominikanernes siden 1200-tallet. Men «alii» – de andre – er ikke bare passive mottagere av Dominikus’ benådede forkynnelse. Nei, det var nettopp de andre, menneskene og deres nød, som  åpnet hans medlidenhet, åpnet ham for mennesker som det var hans kall å bringe frem for Gud, men også å kalle til Gud.

Paul Murray taler i sin bok «The New Wine of Dominican Spirituality» om et «apostolisk og et  kontemplativt sår». Med det mener han at erfaringen av og følsomheten for andres nød, fører til handling. Andres meneskers behov gir opphav til studier, hjertets refleksjon og forkynnelse i vid forstand. Siden mennesket med sine anstrengelser allikevel ikke kan oppnå noe uten ved Guds hjelp, må forkynneren alltid leve i bønn.

Ordet kontemplasjon slik det brukes i de tidligste dominikanske kildene, har ikke noe esoterisk eller mystisk opphøyet over seg, men har snarere enkle og jordnære konnotasjoner. Ofte menes det ikke mer enn oppmerksomhet i bønn eller studier i bønnens atmosfære. Å være i Guds nærvær, rett og slett. I en av Katarinas visjoner ser hun ikke bare Sønnen komme ut av Gud Faders munn, men også Dominikus som stiger ut av Gud Faders bryst, og hvor Faderen erklærer Dominikus som sin adoptivsønn. Det er altså ikke den kontemplative som skuer opp mot Gud fra jorden, men den som ser verden med Gud, med Hans blikk, fra Hans ståsted, så å si.

Vi ser at den kontemplative apostel i Dominikanerordenen ikke vender seg bort fra verden, ikke forbanner den, men nedkaller velsignelse over den, idet vi identifiserer oss med den i erkjennelsen av egen utilstrekkelighet. Enda et Katarina-sitat illustrerer dette: Katarina henvender seg til Gud Fader og ber for synderne. Da ber Vår Herre henne løfte blikket og se på hendene hans, og det hun får se er at Gud holder hele verden i sine hender, og han sier til henne: Min datter, se på dette og vit at ingen kan tas fra meg… De er mine – alle som én – og jeg elsker dem med en ubeskrivelig kjærlighet. Og til tross for deres ondskap, vil jeg vise barmhjertighet… og jeg vil gi dem det du ber om med så stor en sorg og omsorg.

For Katarina var bønn apostolat og apostolat bønn. Skal man snakke om Gud, må man også snakke med Ham. Denne frasen ble det henvist til hele tre ganger under kanoniseringsprosessen for Dominikus. Det ble også sagt om ham at han var vir evangelicus – et evangeliets menneske. For å bringe Guds ord ut i verden, må man leve med Ordet, lære å drikke dypt av evangeliets kilde, for, som igjen Katarina sier, man kan ikke dele med andre det man ikke eier i seg selv.

Vi vet egentlig ikke så mye om hva Dominikus tenkte, han etterlot seg ingenting skriftlig i motsetning til senere brødre og søstre – en Thomas Aquinas for eksempel – middelalderens store intellektuelle – og for den saks skyld en Katarina av Siena som – til tross for at hun ikke hadde noen formell skolering og verken kunne lese eller skrive – allikevel er den best dokumentrte kvinne fra det 14. århundre. Det vi derimot vet om Dominikus er hva han gjorde.  Da hans omvandrende forkynnervirksomhet hadde munnet ut i en ordensgrunnleggelse, måtte han velge en regel. Som kannik levde han etter Augustins regel, i tillegg adopterte man premontratensernes regel, en orden som vektla det regulære klosterliv, men hvor dette, i den dominikanske kontekst, skulle stå i den hellige forkynnelses tjeneste. Forkynnelsen er selve det dominikanske livet, og den radikale fattigdom må også sees i dette lys. Det er tale om en apostolisk fattigdom, en «fattigdom» som består i å gi avkall på alt som kommer i veien for trosvitnesbyrdet, et vitnesbyrdets askese, om man vil, som tillater oss å gå gjennom verden og strø Guds såkorn på Herrens åker, og bringe tilbake til ham fruktene av det vi har sådd eller andre har sådd før oss. Det er som vi vet ikke nødvendigvis den som sår som skal høste.

Et annet nytt og viktig element i Dominikanerordenens konstitusjoner eller regelverk, var dispensen. I følge denne kan det dispenseres fra observansen (overholdelse av regelen) når den står i veien for studier, forkynnelse eller sjelenes frelse. Det var noe helt nytt og en ekstraordinær endring i retning av å tilpasse en tradisjonell monastisk observans til forkynnervirksomheten som krevde en helt annen fleksibilitet. Klassisk klosterlig i bunnen, men tilpasset nye behov og en ny form for ordensliv. Som Humbertus Romanus (ordensmagister 1254-1263) uttrykker det, overtok Dominikus og de første brødrene alt de fant i kannikenes regel som var enkelt, fornuftig og hensiktsmessig, og tilpasset det forkynnervirksomheten. En både-og-løsning, med andre ord. Som Ordenens devise og oppgave forøvrig; contemplata aliis tradere – kontemplasjon og aksjon.

Dominikanere har sjeldent vært særlig interessert i å fiksere Ordenenes spiritualitet, eller dens «natur» en gang for alle. Det er et dynamisk kall, formet ikke bare av allerede etablerte lover og konstitusjoner, men av historiens krav og tidens behov. Observansen er heller aldri å få forstå som statisk eller fiksert, men et liv levd i svar på evangeliets krav og menneskers behov.

Bønn og apostolat er to sider av samme sak. Bønnen skal gjøre oss vare for menneskers behov, og føre oss ut til menneskene, som igjen tas med tilbake i bønnen. Vi ber før, under og etter at vi er ute i felten, for mennesker vi møter, for det som skal forkynnes, for at det som er blitt forkynt må bære frukt. Dermed oppheves skillet mellom bønn og aktivitet, kontemplasjon og aksjon. Som Dominikus var et intenst bønnens menneske – som enten talte om eller med Gud – så var han også en Kirkens mann. Bønnen og forkynnelsen var ett, stod i hverandres tjeneste, likesom den personlige bønn og Kirkens bønn var ett.

En annen som også opphever skillet mellom kontemplasjon og aksjon er karmelittnonnen Edith Stein som sier at bønnen som livsvei består i å bli Ham lik. Bønnen er først og fremst stedet for overgivelse, å bli delaktig i Hans liv. Bønnen ikke først og fremst mitt liv med Gud, men Guds liv i oss. Hun understreker også at i all bønn er det Kirken selv som ber. I essayet «Kirkens bønn», sier hun: Derfor går det ikke an å sette opp mot hverandre den indre bønn, fri fra alle overleverte former, som «subjektiv» fromhet på den ene siden, og liturgien som Kirkens «objektive» bønn på den andre. Hver ekte bønn er Kirkens bønn, ved hver ekte bønn skjer noe i Kirken, og det er Kirken selv som ber i den. Den ensomme bønn i lønnkammeret er samtidig Kirkens bønn, enhver motsetning mellom dem opphører idet de begge er forening med Kristi bønn. Mystikernes innsikt opphever skillelinjer, og 1900-talls mystikeren er helt i samsvar med 1300-talls mystikeren Katarina av Siena som sier at jo nærmere vi kommer Gud, desto nærmere kommer vi våre medmennesker, ettersom den enkeltes enhet med Gud, nødvendigvis fører til de manges enhet i ham.

Den mystiske strømning går gjennom alle århundrer av Kirkens liv, og den er ikke en forvillet sidegren, avsondret fra Kirkens øvrige bønneliv – den er Kirkens innerste liv. Den er ikke en gang en sport for profesjonelle – munker og nonner som har slikt å gjøre – nei, den er alle kristnes vei.

Forbildet for all kristen bønn er Jesu egen bønn, og om den vet vi at han både deltok i den offentlige gudstjenesten, og at han trakk seg tilbake i ensom bønn, på et fjell, i ørkenen, fjernt fra menneskene. Jesu bønn er en vedvarende samtale med Faderen. Store hendelser på Jesu vei innledes med bønn. Han tilbragte førti dager og netter i ørkenen forut for sitt offentlige virke, før han valgte ut og utsendte apostlene var han også tilbaketrukket i bønn, og i Getsemane forberedte han seg på Golgata, «din vilje skje, ikke min». Et intimt gudsforhold, og et intimt bønneliv, er forutsetningen for apostelens virke. Det er i hjertets stillhet, i det skjulte at vårt liv med Gud vokser og utfolder seg. Det er i hjertets innerste at han lar sin røst høre, og det er i stillhet og ensomhet at kristenmennesket går den møysommelige vei som leder til frelsen. Det underliggende premiss for livet i Kristi etterfølgelse er at det virkelige livet foregår på dypet, i den enkeltes indre kamp og overgivelse. Guds frelsesverk er ikke fullendt, det foregår i hver enkelt av oss i det skjulte, ukjent for omgivelsene.

Thomas Aquinas sier noe om kontemplasjonens vesen når han understreker at den gir mennesket frihet. En frihet fra de jordiske ting, fra det som forgår, fordi fokus er på de evige realiteter. Kontemplasjon er altså å ha hele sin oppmerksomhet rettet mot Gud. I nådens liv vet vi at alt kommer fra Gud, og vi vet også at Kristus er mye mer enn bare et objekt, en vi skuer og forholder oss til, han er det levende ord i oss. Som Maria som tok imot Guds Ord og lot det slå rot og vokse i seg, ga det kjøtt og blod, slik skal også vi la Ordet få bolig i oss, og inkarnere det i våre liv.

Hvis vi lever i bønn og i bevisstheten om Guds nærvær, da er det ingen motsetning mellom bønn og arbeid, kontemplasjon og aksjon. Når vi åpner oss for Gud, da åpner vi også verden for Gud – Og kanskje er dominikanske valgspråk ikke så enestående og «typisk dominikansk» som vi gjerne vil ha det til. For det som er sant er aldri nytt. Sannheten kan aldri oppfinnes, den kan bare oppdages og fordypes. Derfor vektlegger vi studier, bønn, fellesskap, for at vi skal  lære sannheten å kjenne, sannheten om Gud og om oss selv, og lære å se oss selv og andre i Guds eget lys, som er   barmhjertig.

(Et bearbeidet foredrag, publisert i St. Olav 9/2007)

6 tanker på “Kontemplasjon og aksjon

  1. Reblogged this on AVE CRUX SPES UNICA and commented:

    I pinsen gikk startskuddet for feiringen av Dominikanerordenens 800-årsjubileum. Nesten alle brødrene i St. Dominikus og to av våre søstre deltok i en feiring som fortsetter ut 2016. I den anledning publiserer jeg et foredrag jeg holdt på Lunden i 2006 da nonnene i Ordenen feiret sitt 800 årsjubileum – de kom nemlig først!

  2. Konstruktiv artkel, vi från vänsterpartiet i borås håller helt med i sakfrågan.Du har en mycket
    bra website.vi i vänsterpartiet Borås letar efter skribenter
    Och vi tyckte om dig och ditt språk.

    Hur diskutera saken vidare ?.Kan inte hitta emailadress.

    Ha en bra dag

    Vänsterpartiet borås

  3. Hej, jag måste blott berätta att du skriver oerhört bra samt informativt.
    Artiklarna ni författar är spännande och har en mycket god uppbyggnad alltmedan som det verkar som du
    gjort din research.
    Jag söker efter bloggare som kan skriva om i princip
    dom saker du behandlar på er webbsida. Sysslar med att sammansätta
    ett lag med författare vilka ska skriva grejer mot viktiga hemsidor.

    Skulle väldigt gärna komma i bekantskap med dig, men finner
    inte dina kontaktuppgifter på bloggen.

    Skrivande hälsningar.

  4. Tjosan, jag måste blott framföra att du skriver otroligt fint samt informerande.
    Dina bloggposter är enastående uppbyggda i såväl disposition som inom tungomål.

    Letar efter skribenter som är lika duktiga som du är gällande att
    författa texter. Håller på att sätta ihop ett team tillsammans med skribenter som ämnar skriva grejer mot viktiga hemsidor.

    Har lite trubbel med att påträffa edra kontaktuppgifter på hemsidan, skulle gärna komma i kontakt med dig.

    Trevliga hälsningar.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s