Den store stillhet

I de franske alper ligger det legendariske klosteret som har navn etter  fjellmassivet det ligger i: La Grande Chartreuse. For de fleste er chartreuse ikke annet enn en utsøkt urtelikør,  med navn etter klosteret som produserer den, og karteuserne som ordenen kalles, er noe av det strengeste Den katolske kirke har å by dem som søker klosterlivet. Bare en håndfull munker – på verdensbasis ca 450, og et hundretalls nonner – lever dette livet i avsondret stillhet og ensomhet.

Karteusernes orden ble grunnlagt av den hellige Bruno av Køln i 1084. Siden den gang har livet der vært levd nærmest uforandret i bønn, lesing, manuelt arbeid og gudstjenester, også om natten.  Karteuserne lever som eneboere i klosteret, de ber i sine celler, de spiser for seg selv, de arbeider for seg selv. Bare om søndagen og ved store høytider feirer de gudstjenester og spiser sammen. En gang i uken går de tur, og da snakker de med hverandre. Ellers lever de i stillhet.

Her er ingen radio, intet fjernsyn, ingen musikk. Karteuserne har tiet i nesten tusen år, og det at de lever i en tid hvor kommunikasjonsmidlene stadig utvikles og både frigjør tid og stjeler av den, later bare til å styrke dem i forsettet.

For noen kan stillhet og ensomhet oppleves som en trussel og en plage. For andre kan det være en mangelvare. Det kan være lettere å styre unna stillheten enn ensomheten. Ensomhet er et stort sosialt problem i vår del av verden. Stillhet og ensomhet sees neppe som goder for dem som er pålagt det, som ikke har noe valg, og som sliter med å komme ut av den. Men noen er kalt til nettopp dette.

Karteuserne er de mest skjulte av det mangfoldige ordensliv som Den katolske kirke rommer. Noen ordensbrødre og -søstre eksponeres fordi de har en misjon som krever det, andre blir kjent institusjoner som skoler, barnehager, sykehus. Karteuseren forblir anonym. Utgir han eller hun en bok – noe som godt kan skje – er det «en karteuser» som har skrevet den. Deres liv er et skjult liv, og slik skal det være.

Allikevel kom det i fjor en film om livet i La Grande Chartreuse.»Die Grosse Stille»– den store stillhet – heter den, og er en dokumentar om livet der. Den preges av det som særpreger munkenes liv; stillhet, gjentagelse, rytme, bønn.

Filmen har fått flere priser. Filmen som krever nesten tre timers oppmerksomhet, som ikke har noen handling, ingen ord, ingen kjappe vekslinger, ingen effekter andre enn stillheten selv, er en  publikums-sukssess i Tyskland. Ja, den overgår den siste Harry Potter-filmen i publikumsinteresse. En film om nærvær, bevissthet, og om mennesker som har viet hele sitt liv til  Gud. Om hvem man kan si at om Gud ikke fantes, var virkelig hele deres liv umsonst. Mens andre klosterordener kan legitimere sin eksistens gjennom mer eller mindre samfunnsnyttig innsats, lever karteuseren et skjult liv med Gud.

De tar knapt imot besøk av den nærmeste familie – én person maks to dager i året. Det er derfor mer enn en sensasjon at filmskaperen, Philip Gröning, fikk komme inn og lage filmen. Men så tok det også tyve år fra forespørselen ble sendt til filmen forelå. Da han spurte i 1984, fikk han til svar at tiden ikke var moden. Senere, kanskje… Femten år senere var den det, og Philip Gröning ble invitert til å dele munkenes liv i klosteret og lage en film, men han måtte gjøre alt selv, ingen lydtekniker, ingen lyssetting, kun bilder. Betingelsene var: ingen ledsagende musikk, ingen kommentarer, ingen intervjuer. Kun munkenes egen sang, kirkeklokken og dagliglivets lyder. Filmen er bestemt av dagens rytme og årstidenes veksling, og bønnen som den stadig tilbakevendende element. Gröning tilbragte et knapt halvt år i klosteret vår og sommer 2002 og vinteren 2003.

Fascinerende er den urgrunn av tillit til Gud som dette livet bygger på, og det totale fravær av angst, sier filmskaperen, det var den sterkeste kontrasten til «verden». Om erfaringene fra Chartreuse sier han videre at han hadde med seg musikk på laptop’en, men lyttet bare til den én gang i ti minutter i løpet av de månedene han var der, så overtok stillheten.

Filmen åpner med et bilde av en av munkenes ører. Øret er det første sanseorgan som utvikles på et foster. Vi hører før vi kan se. Å lytte lærer vi først i stillheten. Da hører vi dråpen som faller, lyden av ved som brenner, eget hjerteslag. Faktisk begynner vi først å se ordentlig, når ordene forstummer.

Har tidligere stått på trykk i Broen 1/07.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s