dødsforakt

Jeg savner dødsforakten. Det har jeg grepet meg i å tenke flere ganger i løpet av disse korona-ukene hvor vi som samfunn har vist oss forbløffende medgjørlige og villige til å gi avkall på bevegelsesfrihet og forsamlingsfrihet, fysisk kontakt og besøk av familie og venner. Alt for det høyere godes skyld: Trygghet. Smittefrihet. Helse. Og kirkene har vært blant de flinkeste i klassen til å gjennomføre myndighetenes påbud og bestemmelser. Mens supermarkedene forble åpne, holdt kirkene stengt. Nesten uten diskusjon. Hvor ble det av feltsykehuset, liksom? Begrepet om kirken som pave Frans lanserte, og som nettopp understreker viktigheten av at kirke er man først og fremst ute blant de sårbare, de sykeste, de utstøtte og marginaliserte. 

Vi lever i et samfunn som er mettet på trygghet og velferd. Et samfunn som har «nullvisjoner» for det meste; skader, selvmord, CO2-utslipp, narkomani… (jvf Kaj Skagen, Dag og tid, 30/4). Ja, nullvisjon for ulykker, sykdom og død. Som om politiske vedtak og utredninger kan utslette realitetene! For livet er fylt av alt dette; både ulykker og sykdom, og ender med døden, uansett.

Misforstå meg rett – jeg er helt med på tiltak for å begrense smitte. Men sjelden har vi vel vært i en situasjon hvor det vi ikke vet, er det eneste sikre. Vi vet ikke hvor levedyktig viruset er, vi vet ikke hvordan det kan bekjempes, vi vet ikke hvor det kommer fra, om vi blir immune, eller om den strategien som har vært valgt fra myndighetenes side er den rette på lang sikt. Vi er vitne til en nedstenging med enorme økonomiske konsekvenser – og menneskelige. Sårbare barn i vanskelige hjem, gamle på sykehjem vet litt om de konsekvensene. Det vet alle de som nå er arbeidsledige også – høyeste arbeidsledighetstall på 75 år i Norge. Snakket vi om trygghet?

Samtidig risikerer hundretusener av barn og unge å dø av meslinger i noen av de fattigste land i verden. Koronanedstengninger innen transport og flytrafikk har ført til at livreddende vaksinasjonskampanjer mot meslinger og polio til 117 millioner barn har stoppet opp. Det gjelder i Afrika, Afghanistan og Pakistan. Det er årsaken til at flere hundre tusen gutter og jenter i de fattigste landene i verden risikerer å dø de kommende månedene, sier Georg Graf Waldersee, styreleder for Unicef i Tyskland, til nyhetsbyrået Reuters (nrk.no 11/5).

Det burde få oss til å løfte blikket.

Jeg forstår argumentene om å spre smittetilfellene slik at sykehuskapasiteten ikke blir sprengt – tatt i betraktning at vi her til lands til enhver tid har 110% sykehusbelegg. Her på Katarinahjemmet vasker vi hender, har antibac og hansker tilgjengelig overalt. Det vaskes og desinfiseres hver bidige dag. Selv når vi steker fisk til middag, er lukten av desinfeksjon dominerende. Og det er greit nok. 

Vi skal ikke eksperimentere med menneskers helse. Men hvor langt skal vi strekke det? Ingen av oss varer evig – i hvert fall ikke her på jorden, selv om enkelte transhumanister profeterer det. Og hvor lenge skal vi vente? Hvor lenge skal vi la oss styre av et virus? Til verden er risikofri? Eller til en ny vaksine er funnet? Hvis den blir funnet? 

Det er her jeg etterlyser dødsforakten – og da, vel å merke, ikke på de syke barnas vegne i de fattigste landene, men på våre egne. Er det virkelig slik at alt skal dreie seg om å trygge tilværelsen, unngå døden? Da er det veldig mye som burde bli forbudt med én gang: basehopping og ulike typer ekstremsport, for eksempel. Det setter jo også andres liv i fare. 

Så hvilken lærdom skal vi trekke? Mens vitenskapsfolk jobber på spreng for å stoppe koronaviruset med en vaksine, må vi lære å leve med koronaviruset, lære oss å leve med usikkerheten, lære å møte alvorlig sykdom og død med verdighet. Vi må lære oss å leve med døden som en sikker utgang på dette livet. Vi må lære at den kan ramme uventet og «urettferdig». Og vi må forberede oss på det. Nå. Enten det kommer et koronavirus i vår vei eller en takpanne. 

Å tenke på døden er ikke morbid. Tvert imot, det setter oss i stand til å forstå meningen med livet. Erkjenne at en dag tar veien her nede slutt. Og at det ikke er vi selv som setter punktum. Hvorfor skal vi være redde? Oppstandelsen er fundamentet for vår tro.

«Frykt ikke! Jeg har overvunnet verden», var det én som sa. Vi er fremdeles i påsketiden mens dette skrives. En påsketid som iblant oppleves som om fastetiden aldri helt har tatt slutt.

Død hvor er din seier, død hvor er din brodd, sier Paulus (1 Kor 15,55) – For oss som tror, er døden overvunnet én gang for alle. Det absurde og vanskelige i tilværelsen, det urettferdige og meningsløse, har ikke siste ord! 

Vi er ikke lovet trygghet og evig velferd, men liv, liv i overflod, frukt som varer, evig liv! Og det er ikke det vi eier som gir liv, sier Jesus også, selv om en har overflod (Luk 12,15). Livet, det nye liv, kan leves fullt ut nå – uavhengig av restriksjonene, uavhengig av livssituasjon. 

Hvis vi kan lære noe av korona-krisen, må det være nettopp dette: å leve og å dø – godt. Fastetiden er slutt, så har du ikke gjort det enda: Vend om og tro på Evangeliet! 

(Innlegget står på trykk i St. Olav nr. 2, 2020, skrevet medio mai.)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s