katarina

I dag, den 29. april, feirer vi Katarina av Sienas festdag. Hun som ga livet sitt for «Guds ære, menneskenes frelse og den hellige kirkes reform», som hun uttrykker det i ett av sine mange brev – denne gang til noen eremitter som holdt til i skogesområder omkring Siena og som levde tilbaketrukket i fred, men som hun ville ha til Roma for å kjempe for pave Urban VI.

Dette var i 1378, og det store skismaet – med én pave i Avignon og en annen i Roma – var et faktum. Det skulle vare like til 1417. Hun skriver til dem: Nå som Gud har gitt oss den nåde å utstyre den hellige kirke med en god og rettferdig hyrde hvis glede det er å ha Guds tjenere omkring seg, og som håper å bli i stand til å rense kirken ved å rykke opp ondskapen med roten og så dydens såkorn uten frykt, burde vi støtte ham i hans rettferdige og modige fremferd.

Forny kirken med kjærlighet!, skriver hun til pave Urban, og videre: I sannhet, hellige far, bare de som er rotfestet i bamhjertighet og derfor fri for selv-sentrert kjærlighet, er rede til å gi sitt liv for Gud og menneskenes frelse. De hvis kjærlighet er selv-sentrert er ikke rede til å gi sine liv, og ikke bare det, men slike mennesker er heller ikke i stand til å bære den minste lidelse, for de frykter alltid for seg selv… 

I sine råd til paven ber Katarina om at han må: ”fornye brudens (=kirkens) have, fylle den med sterke og gode planter, ta vanskelighetene som er forbundet med å velge ut en flokk med hellige mennesker rike på dyd og som ikke frykter døden. Ikke se etter mennesker av høy byrd, men etter gode hyrder som med omsorg vil ta vare på sin hjord. Skap et godt kardinalskollegium som vil være dine sterke støttespillere, og hjelpe deg, med Guds nåde, å bære vekten av dine mange byrder. Å, hvor lykkelig jeg vil være når jeg ser det som er hennes gitt tilbake til Kristi brud, og at de som nærer seg ved hennes bryst ikke tenker på sitt eget beste, men Guds navns ære og pris … Jeg er ikke i tvil om at dersom det skjer, så vil legfolket også omvende seg, for de vil ikke være i stand til annet når de hører hyrdenes lære og ser deres oppriktige liv. … Det er ikke meningen at vi skal legge oss ned og sove, men vi skal, med mot og uten å forsømme noe gjøre hva vi kan, selv til døden, for Guds navns pris  og ære. 

Katarina brukte sine siste krefter på å mane til fred og enhet i den hellige kirke.

Katarinas «triade» – Guds ære, menneskenes frelse og den hellige kirkes reform – er stadig aktuell. Nærheten til Gud, enheten med Ham, er kilden:

Vær et kar som du fyller og drikker av ved kilden. Selv om du har din kjærlighet fra Gud som er det levende vanns utspring, så vil ditt kar – hvis du ikke drikker kontinuerlig av ham –  snart bli tomt. 

For kjærligheten til Gud burde være grenseløs, og kjærligheten til skapningen målt mot vår kjærlighet til Gud, og ikke opp mot våre aktuelle behov for åndelig eller timelig trøst. Så gjør ditt beste for å elske alle i Gud… 

Et sentralt punkt hos Katarina er læren om de to celler og om kunnskapen om Gud og kunnskapen om seg selv – som avhenger av hverandre:

Lag deg to hjem, min datter. Det ene skal være den aktuelle cellen så du ikke renner omkring bortsett fra når det er nødvendig, det skjer i lydighet til din priorinne, eller for barmhjertighets skyld. Det andre skal være dittt åndelige hjem som du alltid bærer med deg, den sanne selvkunnskapens celle hvor du i deg selv bærer med deg kunnskapen om Guds godhet. Dette er to celler i én; når du er i den ene, må du også være i den andre, for ellers ville du havne i forvirring eller innbilskhet. For hvis du kun hadde kunnskap om deg selv, ville du bli forvirret, og hvis du bare hadde kunnskap om Gud, ville du havne i innbilskhet. … sammen skal de bli ett.