et ordentlig ordensliv

«Hva gjør dere egentlig i kloster?» spørsmålet er av det slaget jeg frykter – for hva skal jeg si? Tema for mandagens impuls i Vatikanradioen. Nedenfor følger innlegget i skriftlig form. Den som vil lytte til innlegget, kan høre det  her.

«Hva gjør dere egentlig i kloster?» Det er et tilbakevendende spørsmål som jeg hater å svare på – for hva i all verden skal jeg si? Men iblant stiller jeg meg faktisk det samme spørsmålet selv også. Jeg gjorde det nå nettopp, da det gikk opp for meg at jeg skulle levere et bidrag til Vatikanradioen nå i dag. Og hva hadde jeg gjort istedenfor å forberede et innlegg? Jo, flyttet på bøker, ryddet i arkiver, flyttet rundt på en statue av den hellige Dominikus, kjøpt inn blomster og ting til terrassen vår, prøvd å sette meg inn i et nytt telefonsystem – fra nå av er fasttelefonen historie på Katarinahjemmet – gjort noen hasteinnkjøp til kjøkkenet, og pratet med en av gjestene som ønsket å snakke med en av oss søstre.

Selvsagt bedt tidebønner, vært til messe, spist og vært sammen med søstrene.

Hva man enn kan si om klosterlivet – monotont er det ikke. Til tross for en ytre ramme som regulerer dagen, er ingen dag lik. Og jeg elsker de dagene hvor det ikke skjer noe uventet og uforutsett.

Så hva gjør jeg egentlig? Jeg rydder veldig mye, når jeg tenker meg om. Jeg mener jeg kan si at jeg er et blitt et riktig «ordensmenneske» av dette livet.

Ta nå flyttingen av Dominikus-statuen, for eksempel. Han hadde en helt grei plass, men ble fortrengt av den hellige Anna og lille Maria. Denne statuen har jeg, som dere kanskje forstår, en særlig affeksjon til, men denne Anna og Maria-statuen har også en ganske spesiell plass i vår kongregasjons historie – vår grunnlegger, Victoire Thérèse Chupin, fikk den i gave fra det franske innenriksministerium på midten av attenhundretallet som en anerkjennelse av det viktige arbeidet hun gjorde for kvinner som var kommet skjevt ut. Bonne Mère som hun kaltes, var vel ansett for det arbeidet hun gjorde, men drivkraften var ikke mennerskers takknemlighet, men barmhjertigheten hun selv hadde mottatt fra Gud. Dominikus måtte følgelig vike for den hellige Anna, selv om han er vår far. Men etter det har han liksom ikke funnet seg til rette noe sted her i huset. Så vi forsøker nå å finne riktig plass for ham igjen. Og han gjør nå en rundgang gjennom huset.

Eller ta biblioteket. Det er haugevis av bøker her på Katarinahjemmet. Vet ikke helt hvor mange tusen bind. Selv har jeg med jevne mellomrom i de snart 30 årene jeg har vært her, hatt ansvaret for den delen som er søstrenes bibliotek – der er det henimot 15.000 titler. Tre ganger i løpet av disse årene har vi måttet tømme biblioteket helt for så naturligvis å sette alt tilbake igjen. Om det nå var tilfeldighetene eller forsynet som ville det slik, så har jeg sittet med ansvaret hver gang dette har skjedd. Første gang var jeg novise. Da hadde vi en invasjon av noen bittesmå biller som spiser papir og lim. De hadde det naturligvis alle tiders der i biblioteket, men de måtte bekjempes. Bøkene ble sendt vekk og frosset ned, og rommene ble desinfisert. Andre gang hadde vi en vannlekkasje som gjorde at gulvene måtte tas opp – og selvsagt bøkene ut, og inn igjen. Nå sist var det vesentlig verre – vi hadde nemlig en rottekoloni under gulvene – mange rotter. Både døde og levende. Stanken var ikke til å holde ut – gulvene måtte opp, rottene ut, og gulvene legges på ny – med knust glass i sementen. Der må selv rotter gi tapt. Og bøkene naturligvis ut igjen – og tilbake på plass.

Nå er det å rydde et bibliotek alltids bedre enn å rydde mange andre steder. Men det tar tid. Og en av grunnene for det er jo at det er så lett å fortape seg i bøkene man pakker ut. Både de mange jeg aldri har lest, men også gjensynet med gamle venner, som bøkene jo er. En sånn gammel venn av en bok dukket opp under arbeidet. «Ørkenstillhet i storbyen» heter den og er skrevet av Carlo Carretto, en av Charles de Foucaulds «Jesu små brødre». Det er en liten bok som betydde kolossalt mye for meg da jeg på et tidspunkt i mitt liv grunnet over meningen med livet i alminnelighet og mitt eget i særdeleshet. Jeg var også og besøkte Carretto i Spello i Italia hvor han holdt til. I denne lille perlen av en bok sier han blant annet at ørken ikke betyr fravær av mennesker, men nærvær av Gud.

Det er en innsikt som kom til å bety mye for meg da mitt eget liv tok den vendingen det gjorde da jeg inntrådte hos dominikanerinnene på Katarinahjemmet i 1985. Her lever vi i kontinuerlig spenning mellom nærværet foran Gud og nærværet blant mennesker. Det er et liv hvor vi opptrer på mange og svært forskjellige arenaer – hvor vi møter mennesker i alle tenkelige situasjoner – og vi skal det. Vi har mottatt vårt liv for å gi det videre og stille oss åpne for andre. Livet er gitt oss som gave, vi skal forvalte det vel og gi det tilbake til ham som har gitt oss det. Men bekreftelsen på at det vi gjør er godt og rett i Guds øyne, handler ikke først og fremst om menneskers bifall, vi må søke bekreftelsen i det ensomme møtet i ørkenen.

Ørkenen finnes overalt, sier Carretto – også i den pulserende storbyen – Carlo Carretto var i Hong Kong da han unnfanget ideen til denne boken. «Du skal bare elske, så går det -, sier han, det er bare en «lille smule» vanskeligere…» Og han skriver følgende om denne kjærligheten: «Kjærligheten stiller krav til oss. Den reiser spørsmål til oss innenifra. Den forstyrrer oss. Gjør oss triste. Spiller med våre følelser. Piner oss. Avslører vår overfladiskhet. Men til slutt fører den oss til lyset.»

«Hva gjør dere egentlig?» Det er lett å ty til sånne ytre aktiviteter når vi skal svare på spørsmålet for liksom samtidig å forsvare vårt valg av livsform. Men motivasjonen for et liv i kloster ligger ikke i alt vi kan utrette. Den ligger et helt annet sted. Motivene for å søke seg til et kloster kan være mange og ulike, men motivet for å bli, er bare ett – kjærligheten til Kristus og til hans kirke. Ham være lovet i evighet.

 

 

 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s