størst av alt

Fr. Joseph Mulvins kommentar til søndagens lesning fra 1. Korinterbrev kap 13 fortjener å bli gjengitt i sin helhet. Før eller siden blir prekenen sikkert publisert på stdominikus.katolsk.no, inntil videre vil jeg bare gjengi innledningen etter hukommelsen. Fr. Joseph innledet med å si at utsagnet «størst av alt er kjærligheten» er et av de mest misforståtte og misbrukte bibelsitater. Det kan brukes til å legitimere hva som helst bare følelsene er sterke nok. Men Paulus skriver om guddommelig kjærlighet, og den har lite med subjektive følelser å gjøre. Og her overtar jeg: Et inntrykk av hvor grensesprengende og personlig utfordrende denne kjærligheten er, får man hvis man leser Paulus og erstatter kjærlighet med det personlige pronomen ‘jeg’. Det fikk jeg anbefalt som skriftespeil en gang, og det var effektivt! Bare prøv!

Paulus skriver: «Kjærligheten er langmodig, den er velvillig, den kjenner ikke misunnelse; kjærligheten skryter ikke og brauter ikke; den går ikke usømmelig frem, søker ikke å fremme sitt eget; den blir ikke heftig og bitter, og gjemmer ikke på andres ondskap; den gleder seg aldri over urett, men gleder seg ved sannheten. Alt kan kjærligheten bære, og dens tro, dens håp og dens tålmod kjenner ingen grense.

Kjærligheten skal aldri forgå. Det være seg profetgaver – de skal falle bort; det være seg tungetale – den skal opphøre; det være seg erkjennelse – den skal svinne. For glimtvis erkjenner vi nå, og glimt er våre profetiske syn; men når fullbyrdelsen kommer, skal det som er glimt og brokker svinne bort. Da jeg var barn, var min tale, mine tanker og mine ønsker et barns; men da jeg vokste til, la jeg det barnslige av. For ennå ser vi som i et speil, et gjenskinn, men da skal vi se ansikt til ansikt. Nå erkjenner jeg glimtvis, men da skal jeg erkjenne fullt ut, på samme måte som jeg selv er kjent.

Og som det nå er, blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten.»