overgrep – igjen

«Vi kan vente oss en tsunami av overgrepssaker», sa msg. John Kennedy, lederen for avdelingen for overgrepssaker i Troskongregasjonen, Vatikanet, da han stilte til et sjeldent intervju i desember 2019. Samme år hadde de mottat 1000 overgrepsanklager mot prester og biskoper. Rapportene ville komme fra land som tidligere ikke hadde vært i søkelyset for overgrep, sa han. Siden har Brasil, Polen og Chile kommet på kartet, og nå altså Frankrike.

Det gjaldt både nye og gamle saker, og går man så grundig til verks som den franske kommisjonen, så er det ikke vanskelig å gi ham rett.

«Les violences sexuelles dans l’Église catholique – France 1950-2020» er tittelen på rapporten som ble offentliggjort sist tirsdag. Oppdraget denne kommisjonen fikk, var å kaste lys over hendelser de seneste 70 år, forstå hvordan Kirken hadde forholdt seg til overgrep i denne perioden, evaluere biskopenes håndtering og komme med forslag til reformer. Oppdragsgiveren var Frankrikes katolske biskoper og organisasjonen for ordensfolk i landet. Kommisjonen ble nedsatt i november 2018 og har nå levert rapporten. I løpet av disse 70 årene har 216 000 personer vært utsatt for seksuelle overgrep fra prester eller ordensfolk i kirken, hvis man legger til de som har vært utsatt for legfolk, f.eks. lærere, speider- og ungdomsledere, blir tallet 330 000. Antallet er et estimat, sier avisen La Croix, og antagelig for høyt. Av det samlede antall prester og ordensfolk i denne perioden er det 2,5 % som skal ha forgrepet seg på mindreårige.

Det er umulig å ta inn over seg den lidelsen som ligger bak disse tallene. Reaksjonene på rapporten er sterke, som ventelig kan være. Men hva nå? Det spørsmålet kom opp under pressekonferansen i går. Lederen for ordensfolk i Frankrike, sr. Veronique Margron op, svarte: «Jeg vet ikke». Det er jo et ærlig svar og sannsynligvis sant. For hva kan man gjøre med disse opplysningene annet enn å piske seg selv (i tillegg til pisken fra medier og andre som vil få alle sine motforestillinger bekreftet), beklage så godt man kan og belage seg på å betale erstatninger? Kanskje er en slik undersøkelse nødvendig. Det viser om ikke annet en vilje til å ta et oppgjør med det som har vært. Men viktigst å ta tak i de konkrete sakene som foreligger nå, gjøre noe med dem og se på det som har gjort dette mulig. For en ting er overgripere, en annen ting de forhold som har gitt dem spillerom.

Rapporten går ikke inn på årsakene – de er nok både sammensatte og mange. Men om man skal arbeide med årsaken til at vi overhodet fikk overgrepskrisen i kirken, så er vi over på teologi, etikk og samfunnsvitenskap. Det må vi gjerne forske på, men da er forskning ordet. Den franske rapporten driver ikke med det. Man kunne jo forsket på om det er en sammenheng mellom overgrepene i den franske kirke og den sekulære franske eliten som vllle avkriminalisere pederastri og pedofili fordi det egentlig dreier seg om kjærlighet og yngre menneskers frihet, jfr brevet fra Sartre, De Beauvoir, Foucault, Derrida etc. i 1977 til det franske parlamentet? Det slo meg også da jeg leste serien i VG om psykologen som var notorisk overgriper og aldri ble effektivt stoppet, og som legitimerte overgrepene med terapeutiske teorier. Noe han forøvrig hadde til felles med kjente franske overgripere; Jean Vanier, grunnleggeren av l’Arche-bevegelsen og de to brødrene Philippe – prester, som også brukte sex terapeutisk og sjelesørgerisk. Journalisten Céline Hoyeau kom i fjor ut med boken, «La trahison des pères», om overgrepskulturen i nye franske bevegelser, en bok som anbefales – journalisten er selv medlem i en slik bevegelse, hun skriver brutalt ærlig. Fortsatt er hjemmet stedet for flest overgrep, men mens det er jenter og unge kvinner som er mest utsatt der – 75 %, er 80 % av overgrepsofrene i den katolske kirke gutter og unge menn.

I det hele tatt; det skulle være nok å ta av, og da har jeg ikke en gang nevnt sølibatet (som heller ikke er årsak til overgrep). Langt de fleste overgripere i denne verden har aldri lovet å leve i sølibat. Bare så det er sagt en gang til.

Her følger forslag til ting som må på plass der det ikke er det. Vi er kommet langt i Norge, bare så det er sagt. Skikkelige kontrollrutiner og rapporteringssystemer. Bevisstgjøring og opplæring av geistlige og lege medarbeidere. Strenge reaksjoner mot overgripere – tidligere var forflytting reaksjonen, mens laisering («miste kappe og krage») burde være svaret. Gode og enkle rutiner for å varsle, og gode kompensasjonsordninger for påviste ofre, samtidig som rettssikkerheten til anklagede må ivaretas.

Viktigst nå må være å iverksette effektive og strenge tiltak for forebygging og tilsvarende reaksjoner når det først går galt.

3 tanker på “overgrep – igjen

  1. Jeg har problemer med kommentarfunksjonen på innlegget, men skal prøve senere. Vil bare uttrykke takk for at du tar det opp og setter ord på noe som er så stort og så vanskelig, helt uholdbart om ingen kommenterer det her i Norge,…. 😌👍Frøydis

  2. Det ene man må gjøre er å slutte stryke læren om at ordinasjon bekrefter kall fra Gud. Det er ingen som blir pedofile av å leve i sølibat, men det er bortenfor tvil et rent faktum at i det katolske landskap der den heteronormative standarden som forventer ekteskap og barn, og der enslige ugifte fort ville kommet under «mistanke», samtidig som det hefter status ved ordinasjon som prest/munk/nonne- der det for pedofiles del også er slik at de alltid dras mot og er å finne i yrker/verv der de har tilgang til barn, er det all grunn til å tro at mange av de som har latt og lar seg ordinere velger «preste/nonneskapet» som et mer ærerikt høystatusskap å skjule en legning som aviker fra allminnelig heteronormativ- der det må nevnes at de fleste overgrep mot barn faktiks begås av heterofile menn og mot hunkjønn, der det da er særlig påfallende at det i vår kirke fra prestesiden overveiende dreier seg om overgrep mot gutter (man kaller det pedofili opp til og med 12 år, mens de som foretrekker barn over 12 år i pubertal alder har en annen parafilidiagnose). Når det gjelder dette med å velge ordinasjonsskap som mer ærerikt skap for egen legning gåt det mer generelt, og det er et problem når det blir en sånn overrepresentasjon av homofile blant geistlige at det klart aviker fra normalbefolkningen- ettersom de skal være prester for alle- forbilder og rollemodeller for ungdom. Om en prest ikke har gjennomgått en normal pubertet selv og sliter med å akseptere sin egen legning til det nevrotiske, hvordan skal han da være forbilde og veileder for unge komfirmanter og minsestranter. De homofobe holdningene i visse deler av kirken bidrar også til psykisk sykdom og mye galt i kjølvannet av det hos homofile/lesbiske- der de som har mest problemer med å vedstå egen legning med aksept ofte er de som langer ut mot de hissigste homofobe holdningene til andre. Så alt henger sammen med alt- og det er rett og slett født mye psykisk sykdom og mange seksuell avvik av alt for streng sosial moralsk justisk, manglende åpenhet, med trusler og ris bak speilet, der sex&synd er ett. Det avføder perversjoner! Kirken trenger ikke flere teologer, men heller psykologer, sexologer og først og fremst fornuftige bakkenære folk uten snev av hysteri eller fantatisme som er i stand til å forholde seg til både realitetene og sine egne følelser og seksualitet uten angstnevrose

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s