klosterceller og andre celler

I dag – den hellige Katarinas festdag – har jeg lagt ut en podcast om «cellen» – den indre og den ytre cellen, slik Katarina så det, men også slik den forekommer i karmelittisk spiritualitet. Du kan lytte til den her: https://www.podbean.com/ew/pb-hc9rq-10213a4

For dem som foretrekker å lese, følger bidraget mitt her:

I dag vil jeg snakke om cellen, den indre og den ytre, men først om klostercellen – rommet mitt i klosteret. Alle søstrene har en celle for seg selv. Der har vi det vi trenger av personlige ting, og der har vi en privat sfære som bare er vår. 

I min celle har jeg noen få ting som betyr noe for meg – et par bilder, noen bøker jeg må, eller vil, eller har lyst til å lese – i den rekkefølgen, et ikon, Kristus Pantokrator, som jeg fikk av min medsøster Else Marie – et av de første hun laget – hun hadde mislyktes med gullet og kunne ikke selge det, sa hun, så da fikk jeg det – så det har noen skjønnhetsflekker her og der, men det gjør ingen verdens ting, det har nærvær og er levende. Maria er der, også, og et krusifiks som er en kopi av korset i kirken i Karmel i Tromsø, et av de stedende hvor jeg gjerne drar i retrett, og hvor jeg bare er i bønn med en gang jeg kommer. Holdt oppe av nonnenes egen. 

En medbror av nonnene i Karmel, br. Wilfrid Stinissen, har laget en håndbok for karmelitter – «Gjem deg ved bekken Kerit», heter den, og der skriver han om klostercellen: 

Det finnes tre steder hvor du kan finne Gud i ensomhet, tre plasser der vår Ordens eremittiske dimensjon kan leves ut og komme til sin rett: ditt kloster, din celle og ditt hjerte. Disse tre trenger hverandre og viser til hverandre.

Og han siterer abba Moses, en av ørkenfedrene som sa: ”Sitt i din celle, og din celle vil lære deg alt” 

Dette er ikke akkurat gjengs i dominikanerordenen, vi bruker våre celler annerledes, til arbeid og studier, bønn og hvile. Men Stinissen har noen praktiske råd som også har anvendelse for oss, ja, for folk utenfor klostrene, også, vil jeg tro. 

Har du vennet deg til å leve i en rotete celle, sier Stinissen, så tenk da på om ikke dette sier noe om din sjel. Ytre og indre orden påvirker hverandre – ikke bare i klosterlivet. Orden har mer med Gud å gjøre enn du kanskje tror.

For å presisere det, sier han: Ikke legg deg om kvelden før du har ryddet skrivebordet ditt. Avslutt hver dag som om det var din siste. Da kan du, hvis Gud gir deg en ny dag, begynne et helt nytt liv. 

Det er et veldig godt råd. 

dette oppryddingsarbeidet som Stinissen her snakker om, gjelder jo ikke bare skrivebordet – det kan også forstås i overført betydning: rydd opp, få ting på plass i forhold til mennesker, i forhold til Gud – hvordan avslutter du dagen din? hva er det siste du gjør før du legger deg?

samvittighetsransakelsen om kvelden er del av god klosterdisiplin – som godt kan starte med takksigelse, hvor du løfter frem det positive som har skjedd i løpet av dagen, og takker for det – og så be legge frem for Gud for alt det andre – 

salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud, heter det – og, vil jeg legge til, de skal se Guds egen pedagogikk i alt som skjer – erfare at Gud er til stede i livet også i lidelsen og i det vanskelige – og hjelper oss å vokse og gjøre fremskritt i det åndelige liv. 

Men tilbake til Stinissen igjen: Bygg deg en indre celle, sier han også, en indre celle i ditt hjerte der du alltid kan møte din Elskede, også om du tilfeldigvis skulle befinne deg utenfor klosteret. 

Og der er vi plutselig helt på linje. For dette er jo karmelittisk spiritualitet, men den er sannelig også dominikansk. For hva sa ikke Jesus til Katarina av Siena, – dagens store helgen – da hun etter en tid i arbeid og ensomhet i foreldrenes hus, skulle ut i kampen for menneskenes frelse. 

bygg deg en celle, sa Jesus til henne, en indre celle og en ytre – en ytre celle som du ikke forlater om det ikke er nødvendig – og en indre som du alltid bærer med deg i vissheten om at Gud aldri forlater deg, og at du aldri forlater Gud – du kan alltid nå Ham, søke Ham i ditt eget indre, i den indre cellen. Denne indre cellen er også selverkjennelses, selvinnsiktens celle. Gudserkjennelsen og selverkjennelsen går hånd i hånd. 

Katarina levde i svartedaudens tid – og når hun skulle bygge seg en celle – var det altså ikke  et smitteverntiltak! Hun pleiet pestsyke i Siena. Hun skulle gjøre Jesus nærværende for de menneskene hun gikk til og pleiet, og til de menneskene som oppsøkte henne, og etter hvert også til de mange andre menneskene hun ble sendt til  

Denne læren om de to cellene – den indre og den ytre – passer utmerket for det livet som var Katarinas, det dominikanske livet. Dominikanerordenen oppsto på tidlig 1200-tall og representerte noe nytt innenfor klosterlivet: et såkalt vita mixta; et klassisk klosterideal med tidebønner, fellesskap i bunnen, forenet med et aktivt, utadrettet virke. 

hvor målet var: forkynnelsen av Evangeliet, menneskenes frelse, og – for Katarina – den hellige kirkes reform

Om den indre cellen var som en mental festning, et vern mot press fra familien på et tidligere stadium i Katarinas liv, så blir den ikke mindre betydningsfull i hennes utadrettede periode. Den indre cellen er også mye mer. Det er den åndelige innsikt som er helt grunnleggende for Katarinas gudsforhold. I lyset av denne innsikt tolker hun både sitt eget liv og hele skapningens mål og mening. Kristus sier til henne: «Min datter, vet du hvem du er og hvem jeg er? … Du er den som ikke er, og jeg er den som er. La din sjel gjennomtrenges av denne sannhet, så skal fienden aldri lede deg på villspor; så skal du aldri fanges i hans snare og du skal heller aldri bryte mine bud; dermed setter du dine føtter på den veien som leder til nådens, sannhetens og lysets fullkommenhet.» 

I selverkjennelsens indre celle konfronteres Katarina med sine onde og destruktive sider, men hun lærer også at Gud har utrustet henne med for­nuft, vilje og evne til å elske. Hun lærer å akseptere og leve med paradokset: å være skapt som Guds avbilde, og samtidig ha synden og ondskapen i seg. Når Katarina når frem til selver­kjennelsen, blir hun også bevisst sine medmenneskers situa­sjon. Hun ser både deres svakhet og deres verdighet, akkurat som hos seg selv.

Bygg deg en celle, altså – en indre celle. – i en verden av uro og uforutsigbarhet, er troen, befestet i Jesus, en stabiliserende faktor. En tro som gir fred – Når uro og bekymringer melder seg, overlat det til ham som kan gjøre noe med det; Jesus. Bygg troen, plei og fordyp forholdet til Jesus gjennom bønn og åndelig lesning. 

Men hvordan?, spør du kanskje – Stinissen gir oss et råd med på veien: du kan konsekvent fordype din tro ved hyppig å gjenta den korte bønnen, Jesus, jeg stoler på deg. hvis du ofte repeterer denne bønnen, vil du erkjenne at troen er det faste holdepunktet i livet ditt, mens verden går sin egen gang. 

Jesus, jeg stoler på deg.

Én tanke på “klosterceller og andre celler

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s