faste er urmenneskelig

Å faste er noe urmenneskelig, skriver Wilfrid Stinissen i Gjem deg ved bekken Kerit. Han sier: Vær ikke redd for å ta Kirkens og også vår Regels fastetid på alvor. Å faste er noe urmenneskelig. Fasten har en plass i alle religioner. Man har til alle tider visst at man blir mer menneske ved å faste. Den fjerde fasteprefasjonen uttrykker det helt presist: «Ved den legemlige faste kuer du lastene, løfter du vårt sinn, skjenker du oss kraft og lønner du vår utholdenhet.»

Ja, la oss ta fastetiden på alvor. La oss bruke de mulighetene Kirkens rike tradisjon og liturgi gir oss, til fordypning, omvendelse, håp! Jeg holdt et foredrag om bønn og faste i katolsk grovbrød i fjor. Det finner du her.

Og her, en sjekkliste for fastetiden.

I anledning pandemien har Roma kommet med nye direktiver for hvordan asken skal deles ut dersom man er så heldig å ha en kirke å gå i. De ulike tradisjonene – drysset oppå hodet eller tegnet som et kors på pannen, har ukjent opphav, og liturgihistorikerne har ikke helt klart for seg hvordan det kan ha seg. Er du interessert i å vite mer, kan du f.eks. lese dette i The Pillar.

Men uansett form, det viktigste er i år som alltid: Vend om og tro på Evangeliet. Velsignet fastetid!