fra en far

En av mine favoritter når det gjelder kirkejournalistikk er JD Flynn i CNA (Catholic News Agency). Han er kirkerettsekspert, men sammen med en annen kollega i kirkeretten, Ed Condon, har han gått over i journalistikken. Og både hans og Ed Condons analyser er veldig gode, etter min mening. Det var anbefalingen!

Men JD Flynn er også far. Han har tre barn, to av dem, Max og Pia, er adoptert og de har Downs syndrom. Når man følger JD Flynn på twitter, er det ikke bare kirkesaker man blir foret med, men også barna hans. Som oftest riktig morsomme innslag, veldig ofte også med en appell om at de som vil kan ta direkte kontakt om de ønsker å snakke om utfordringer med å bære frem eller leve med et barn med Downs.

Det er et faktum at det fødes stadig færre barn med Downs syndrom. Det er enkelt å oppdage tidlig i svangerskapet. Etter en artikkel om «de siste barna med Downs», ble JD Flynn bedt om å komme med en kommentar. Det gjorde han i America, jesuittenes magasin i USA.

Jeg ble veldig berørt av det han skriver. Ikke minst om mødrene til hans to adoptivbarn. De er våre helter, sier han: When parenting their children did not seem like the right choice, they chose to make adoption plans for them. I cannot imagine a more difficult moment for a mother or a more poignant expression of selfless love. They are our heroes. They gave life to our children and made choices for them that came at great personal cost.

Han skriver om bekymringene hans som far, når barna hans oppdager at de er annerledes og opplever å bli avvist. Og han skriver om lidelsene deres – de har vært veldig syke, begge to. Men det unike ved dem er ikke lidelsene deres, sier han, det unike er at de ikke skjuler lidelsene: But I have realized they are not unique because they suffer. They are unique because they do not hide suffering well. It does not occur to them that suffering might be secret or a source of shame. I mask anxiety with a veneer of confident affability. I know how to make it seem I am doing better than I am. I have picked up the idea that I should project strength, independence and poise.

Og han legger til at barna hans ikke er der for å lære ham noe, men han har lært og lærer noe av dem stadig vekk. De har lært meg verdien av å bruke tid sammen med andre uten tanke på at tiden går og effekten av tidsbruken, sier han, og de har lært meg at uavhengighet er en myte og gjensidig avhengighet en styrke, og at ingen av oss er smarte nok, sterke nok, eller gode nok til å gå gjennom livet på egen hånd: Perhaps that is the most important lesson of loving someone with disabilities—none of us is really strong enough, smart enough or good enough to go through life on our own. We are in real and enduring need of one another, and we are, each of us, completely dependent on a merciful and generous God.

Les hele her. JD Flynn og Ed Condon har en ukentlig podcast som også kan anbefales.