etter en rapport

Nå har jeg lest hele McCarrick-rapporten. Ikke oppbyggelig, akkurat, men interessant innblikk i et lukket system. Her noen tanker og spørsmål jeg stiller meg.

Det var nyheten om et overgrep mot en mindreårig som til slutt satte en stopper for Theodore McCarricks virke som kardinal og prest. Det skjedde i 2018 da han måtte trekke seg fra kardinalkollegiet, og i 2019 da han ble laisert. 40 år etter at de første varslene om hans oppførsel begynte å versere; om hans særlige interesse for unge gutter, om turene med seminarister hvor det alltid var en seng for lite, slik at en av dem måtte ligge i hans seng.

Da hadde han gått fra å være hjelpebiskop, biskop, til å bli erkebiskop, til å bli kardinal – en av de mest fremtredende amerikanske – med en enorm portefølje av tillitsverv og utmerkelser, og med en omfattende diplomatisk reisevirksomhet over hele verden.

Han hevet ingen lønn. Han hadde ingen pensjon, og han hadde heller ikke private midler. Men han hadde rike venner og «erkebiskopens fond» som han etablerte da han var erkebiskop i Newark, og som han tok med seg til Washington. Fondet var ment for karitativ virksomhet. Han var kjent for sine rause pengegaver når han kom til Roma og avla de forskjellige kontorene i den romerske kurie besøk. Han punget også ut ved to forlik med unge menn som mente seg forulempet av ham. Det var i 2005. Rapporten avviser uten diskusjon at pengegavene har hatt noen betydning for hans avansement i kirken.

Ved siden av å beskrive – ganske detaljert – hvordan han steg i gradene, hvor han reiste og med hvilket mandat, og kjente anklager mot ham, går rapporten skarpt i rette med erkebiskop Vigano, som varslet offentlig om McCarricks opptreden i august 2018. Vigano hevdet at pave Frans hadde hevet restriksjonene som Benedikt XVI hadde ilagt McCarrik i 2006 og 2008 om på leve et tilbaketrukket liv, noe McCarrick i det store og hele ignorerte. Mer om dette i Damian Thomsons friske podcast, Holysmoke, «Why the fantasy narrative of the Vatican’s McCarrick report is already falling apart». Rapporten som er basert på et stort tilfang av dokumentasjon og mer enn 90 intervjuer, deriblant med både pave Frans og Benedikt XVI, har ikke intervjuet Vigano, men han er nevnt over 300 ganger, og blir fullstendig diskreditert. Det er også ganske spesielt. Man kan mene hva man vil om Viganos aktiviteter, men ville det blitt noen McCarrick-rapport om ikke Vigano hadde gått offentlig ut i august 2018?

Rapporten avslører en kirkelig kultur som var villedet og korrupt, mer opptatt av ikke å gjøre offentlig skandale enn verifisering av anklager og hensyn til ofrene. Det kommer tydelig frem at unge menn som prøvde å varsle om McCarricks adferd ikke ble tatt alvorlig, ja, noen ganger direkte avvist med at de ikke ville komme noen vei med å anmelde en biskop. En mors varsel om det hun mente var pedofile tendenser hos biskopen, ble også ignorert. Eksemplene er flere.

Den amerikanske bispekonferansen ba i 2018 om en uavhengig vurdering av alle sider ved McCarrick-saken, ledet av kvalifiserte legfolk. Mens Vatikanet utvilsomt har foretatt en omfattende intern granskning, ble kravet om eksterne legfolk ikke fulgt opp. McCarrick-rapporten er riktignok ført i pennen av en legperson, den amerikanske advokaten Jeff Lena, som er advokat og rådgiver for Den hellige stol i USA. Men undersøkelsene er foretatt av Statssekretariatet. Som America Magazine skriver i lederen 12. november: Det er vanskelig om ikke umulig for en organisasjon å foreta en upartisk undersøkelse av seg selv.

Det var først da McCarrick ble funnet skyldig i overgrep mot to mindreårige, at det ble satt i gang en granskning. Men de notoriske overgrepene hans gjennom flere tiår var rettet mot unge menn, som oftest seminarister som studerte i hans bispedømme, og som var avhengige av hans aksept for å fullføre studiene og bli ordinert. Rapporten viser at denne overdrevne «interessen» for seminarister var kjent i vide kretser i det kirkelige lederskap i USA og Vatikanet. Det ble aldri igangsatt undersøkelser. Det ble tolerert. Det stilles det heller ikke spørsmål ved i rapporten.

Pave Frans har siden utvidet begrepet «vulnerable adults» til å gjelde, ikke bare mennesker som fysisk eller mentalt ikke er i stand til å motsette seg grenseoverskridende adferd, men også til å gjelde underordnede, som her seminarister og unge prester som er avhengige av biskopens velvilje for å komme videre. Men fortsatt er det biskoper som skal granske biskoper. 

Da Johannes Paul II utnevnte McCarrick til erkebiskop i Washington, hadde det kommet et skriftlig varsel fra New Yorks kardinal O’Connor. McCarrick på sin side bedyret at dte var løgn, og biskoper som ble bedt om å uttale seg løy om hva de visste, får vi vite. Men hvorfor løy de? Rapporten stiller ikke spørsmålet. Hva hadde de å tape på å fortelle sannheten? Er det slik at det kirkelige systemet belønner folk som går stille i dørene og ikke vil skape uro og konflikter, selv når det går på bekostning av andre mennesker? Og da tenker jeg ikke på biskopene og deres ambisjoner, men på ofrene for McCarricks adferd.

Hva slags system er det som lar dette skje? Denne ukulturen i det kirkelige lederskap som beskrives i rapporten, demonsterer tydelig hvor mye menneskelig integritet betyr i et system hvor alt foregår i hemmelighet, et system basert på at folk er ærlige og seriøse og søker det felles beste, ikke sin egen bekvemmelighet, eller sine egne ambisjoner. Og som helt åpenbart i McCarricks eget tilfelle har sviktet grunnleggende på alle trinn i utnevnelsesprosessene.

After MacCarrick Report, embracing the cross, skriver JD Flynn i Catholic News Agency. Flynn er kirkerettsekspert og jobbet med overgrepssaker før han gikk inn i journalistikken. Denne artikkelen er en personlig ytring. Han spør hva nå? Hva med troendes sinne og bitterhet? Hva med dem som gir opp kirken? Det kristne svaret på desillusjon og skuffelse, er korset, skriver han. Man har to valg: fortsette å fyre opp under harme og skuffelse, eller vende seg til Kristus på korset. Enklere sagt enn gjort, sier han også, men ydmykhet hjelper. Når man tenker over sine egne feil, vil man lettere bære over med andres. Skriftemål og eukaristi hjelper. Å omfavne korset betyr ikke å akseptere eller tolerere synd i Kirken, men å kalle på reform og samtidig bidra til reform og fornyelse ved å gjøre bot for egen synd og tilkortkommenhet. Stå i enhet med Kirken, samtidig som vi bygger den opp igjen.

Én tanke på “etter en rapport

  1. Hei sr Anne Bente, takk for denne oppfølgingsartikkelen. Det er vanskelig å vite hvordan man skal forholde seg til enkelte deler av innholdet i rapporten, særlig hva angår Vigano, og det faktum at James Grein som er den eneste av McCarricks (nå) voksne offer som har stått frem offentlig, ikke nevnes med ett ord. Her er en lenke til et transkribert intervju med Vigano gjort av Raymond Arroyo på EWTN.
    https://remnantnewspaper.com/web/index.php/articles/item/5148-archbishop-carlo-maria-vigano-interviewed-by-raymond-arroyo Anbefaler for øvrig hele Arroyos World Over-program fra torsdag, som i sin helhet ble viet rapporten https://www.youtube.com/watch?v=3Fm5V4cTZYM Kommentarene begynneretter intervjuet med Vigano ved tidsmerke 23.55, og ingen, hverken intervjuer eller kommentatorer er kjent for å være like kritisk til pave Frans, som erkebiskopen;-)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s