leo og mccarrick

Det er egentlig ganske bra at når McCarrick-rapporten endelig kommer, så skjer det på minnedagen for den hellige pave Leo den store (440-461). De representerer hver sitt ytterpunkt i det kirkelige hierarki. En hellig pave som kjempet for troens enhet i den ene enden, en notorisk misbruker og korrupt prelat i den andre.

Rapporten er på godt og vel 400 sider. I fokus nå står ikke så mye McCarricks overgrep, som hvem som dekket over, unnlot å reagere på ryktene om hans adferd som hadde sirkulert fra 90-tallet, og som beviselig var kjent i Roma i 2000 da han ble utnevnt til erkebiskop i Washington.

Jeg har bare lest rapportens innledning og de store linjene om hva Roma visste ved utnevnelsene av ham. Av særlig interesse er de tre siste pontifikatene. Han ble utnevnt til hjelpebiskop under Paul VI, og da Johannes Paul II utenvnte ham til biskop av Metuchen (1981) og erkebiskop av Newark (1986), var det ingen troverdige anklager mot ham, han ble snarere lovprist for sin innsats og sitt arbeide. Han viste seg som en effektiv fundraiser, og pleiet viktige kontakter både i samfunns- og kirkeliv. Da han ble utnevnt til arkebiskop av Washington i 2000 og ble kardinal i 2001, var det kommet anklager mot ham, og de var kjent i Vatikanet. Anklager både av identifiserte og anonyme kilder, og som var sendt til Vatikanet av kardinal O’Connor, erkebiskop i New York. Johannes Paul II ba nuntius i USA om en grundigere undersøkelse av McCarrick, og nuntius, erkebiskop Montalvo, sendte en forespørsel til fire amerikanske biskoper med spørsmål om det var noe hold i anklagene mot McCarrick.

Tre av de fire biskopene sendte ufullstendige og usanne svar til Roma. Og Johannes Paul II konkluderte med at det ikke var hold i ryktene. McCarrick skrev selv et brev til Johannes Paul IIs sekretær, biskop Dziwisz, hvor han uttrykkelig avviste alle rykter om at han noensinne hadde brutt sølibatsløftet. Den ene identifiserte anklagen, ble avvist som lite troverdig, da personen i bildet selv hadde begått overgrep mot barn. Og Johannes Paul II var vel kjent med falske ankalger mot prester fra sitt hjemland Polen. Så tvilen kom McCarrick til gode.

Da pave Benedikt XVI overtok i 2005, skulle McCarrick gå av med pensjon, men han forlenget McCarricks utnevnelse i Washington med to år. Men i 2006 ble den trukket tilbake, og McCarrick ble pensjonert. Da var gamle anklager igjen kommet på bordet, og i Roma foregikk det diskusjoner om hvordan man nå skulle forholde seg til McCarrick og anklagene mot ham. Noen ønsket en kirkerettslig prosess mot ham, men dette ble avvist. Istedet ble McCarrick oppfordret til å holde en lav profil og redusere offentlig aktivitet. Bakgrunnen var at det ikke var anklager om overgrep mot mindreårige, McCarrick hadde dessuten sverget på at anklagene mot ham var falske, og forhold som involverte voksne, i hovedsak seminarister, lå langt tilbake i tid.

Uten noen skriftlige og kirkerettslige sanksjoner, fortsatte McCarrick sin internasjonale aktivitet. Han var fortsatt medlem av råd og kongregasjoner i Vatikanet, deltok i amerikanske delegasjoner blant annet til Midt-Østen. Fortsatte som før, med andre ord, uten åpenbare restriksjoner.

I mellomtiden var Vigano blitt nuntius i USA. Da det kom opp enda en anklage mot McCarrick, i 2012, ble Vigano av kardinal Oullet i bispekongregasjonen, bedt om å igangsette en undersøkelse om troverdigheten i disse anklagene. Det gjorde han imidlertid ikke.

Da pave Frans overtok i 2013, stilte paven ikke spørsmål ved McCarricks virksomhet ettersom han var ute av aktiv tjeneste. Innholdet i samtalen Vigano skal ha hatt med pave Frans i 2013, er omdiskutert. Det var først i 2017, da erkebispedømmet New York mottok en anklage om overgrep mot en mindreårig, at Roma igjen reagerte. Pave Frans beordret McCarrick ut av kardinalkollegiet, og etter en prosess i Troskongregasjonen fradømt retten til å være prest.

Rapporten er lang. Dette er bare noen inntrykk innledningsvis. Så langt bekrefter imidlertid rapporten en klerikal kultur hvor biskopers ord veier tyngre enn legfolks og også presters. Bare for å ta ett foreløpig eksempel: Mother Mary Quentin, RSM, som i 1994 rapporterte til nuntius om McCarricks upassende oppførsel overfor seminarister. Og nuntius som konkluderte med at anklagene var «bakvasking», og at Quentin rapporterte det for å gjøre seg interessant.

Skuffelsen når svik i kirken blir avdekket og tilliten til autoritetene svekkes, kan være tung å fordøye. Utfordringen er å integrere skuffelsen i nådens og troens liv. For hvem tjener på at vi lar skuffelsen ta overhånd? Vi står selv igjen som de største taperne.

Den hellige Leo og McCarrick representerer hellighet og svik. Men helgener er også syndere, og omvendelsens vei er åpen selv for de største blant syndere. Med den hellige Leo og andre helgener som forbilde, be om styrke og utholdenhet i troen, så vi kan fortsette vår vandring på troens vei med blikket festet på Kristus.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s