bygg deg en celle!

Påsketiden er lang, og vi feirer fortsatt påske, en uforglemmelig én. Ikke fordi påskebudskapet har endret seg nevneverdig, men fordi vi ikke har kunnet feire påske slik vi gjerne ville. I kirkene våre, i fellesskap, om Herrens bord, i lys og glede mens halleluja’ene runger.

Istedet har de fleste måttet klare seg som best de kan, på egen hånd, med hjelp av overførte gudstjenester, bønnebøker og ulike remedier. Det gode med dette er jo at katolikker får øynene opp for fromhetsformer som en stund har levd et skyggeliv – rosenkransen, åndelig kommunion, lectio divina, andakter… Men samtidig er det jo slik at overførte messer aldri blir messen. Som pave Frans selv uttrykte det nylig: en «viralisert» kirke er ikke lenger en sann kirke, utgjort av mennesker og sakramenter – men en gnostisk idé av kirken.

Men akkurat nå er det det vi har. Og selv om det nok stiller et savn for mennesker som uansett ville ha problemer med å komme seg til kirken – som eldre og syke – så er og forblir det en nødløsning. Idet jeg skriver dette, ser jeg at stadig flere bispedømmer åpner for offentlige messer igjen. (Østerrike, Berlin, Sverige, Tsjekkia -) Med restriksjoner, selvsagt, men det er løfterikt. Og hvorfor er det så viktig?

Det handler om å gjøre Kristus nærværende. Helt siden Jesus ga seg selv ved nattverden, ved sin død på korset – da han en kort stund var helt fraværende – og til hans oppstandelse, har det vært vår, hans etterfølgeres oppgave, å gjøre ham nærværende i våre liv og i våre omgivelser, ja, til alle i hele verden. Dette er kirkens primære kall og oppgave, og det er vårt kall som døpte.

Det kan bli utfordrende, ja, virke uoverkommelig når vi nå plutselig er overlatt til oss selv, selv om nettet flommer over av tilbud. Nettbaserte løsninger var aldri et tema under Amazonas-synoden sist høst heller, da prestemangelen og ordinasjonen av gifte menn ble diskutert. Og det er helt naturlig når vår tro er så knyttet til det fysiske og materielle. Til brød og vin, olje og vann.

Det har slått meg at Katarina av Siena kan si oss noe her også. Og da tenker jeg på Jesu budskap til henne om å bygge seg en celle. «Bygg deg en celle», sa Jesus, ikke bare én, forresten, men to: «en ytre celle som du kan være i når du ikke har noe utenfor den å gjøre, og en indre hvor du alltid kan søke meg.»

Det er denne indre cellen, jeg tenker på. Mangelen på kirkelige liturgier er én ting, og savnet etter å kunne samles er stort, men fraværet av en dypere, indre realitet i oss selv, er kanskje den største utfordringen akkurat nå. Og det er den jeg tror det er viktig å fokusere på. Og her kan Katarina gi oss en hjelpende hånd. Katarina levde et liv i det dominikanske spenningsfeltet mellom bønn og utadrettet virke. Og for å leve troen og aldri gå tom, får hun følgende råd fra Vår Herre:

«Vær som en Konka (et kar) du fyller ved kilden, og som du øser og drikker av mens den blir stående i kilden. Bygg deg så to celler; først en virkelig celle så du ikke løper omkring og snakker uten at det er nød­vendig­… ­Og bygg deg dernest en åndelig celle, som du alltid kan føre med deg. (…) Selv­erkjennelsen er den sanne celle, og den fører vi med oss overalt. Uten denne indre celle har den ytre ingen hensikt, og er vi i den indre, behøver vi ikke den ytre.»

Selverkjennelsen er den sanne celle, leste vi, men hos Katarina går selverkjennelsen og gudserkjennelsen hånd i hånd. Kristus sier til henne: «Min datter, vet du hvem du er og hvem jeg er? … Du er den som ikke er, og jeg er den som er.» «Jeg ønsker virkelig at dere skal se deres intethet», sier Katarina i et av sine brev, «men jeg vil at dere skal se den, ikke i fortvilelsens mørke, men i lyset av den guddom­melige godhet som bor i dere.»

Vi vil da se at vi utelukkende eksisterer i kraft av Guds skapende kjærlighet, at det uteluk­kende er som resultat av Guds nåde at vi er til. I denne viss­heten ligger sann ydmykhet og sann frihet. I selverkjennelsens indre celle konfronteres Katarina med sine onde og destruktive sider, men hun lærer også at Gud har utrustet henne med for­nuft, vilje og evne til å elske. Hun lærer å akseptere og leve med paradokset: å være skapt som Guds avbilde, og samtidig ha synden og ondskapen i seg. Det er i møtet med Gud vi får vår bekreftelse, ikke i hva alle andre måtte synes, mene eller tro, men i Gud som elsker oss med en ubetinget kjærlighet og som bare vil at vi skal bli den Han har skapt oss for å være.

«Gud er et barmhjertig speil», sier Katarina, i Guds speil ser vi våre svakheter og begrensninger, men også vår verdighet og vår skjønnhet, alt i Guds barmhjertige lys.

Og det er her, i hjertets ensomhet, i sjelens innerste, i den indre cellen, at vi lever med Gud, at vi blir bekreftet i vårt kall og i vår verdighet. «Si meg hvem jeg er og hvem du er», kan vi be. Og les evangeliene: bruk Jesus som speil og målestokk, og la Gud fortsette å forme deg i sitt bilde. Det er veien til sann frihet.

Tenk å kunne si med Paulus: «Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg.» Ha hans overbevisning: «Jeg er korsfestet med Kristus; jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det livet jeg nå lever som menneske av kjøtt og blod, det lever jeg i troen på Guds Sønn, som elsket meg og ga seg selv for meg.» (Gal 2,20)

Så bygg deg en celle – for å gjøre Kristus nærværende!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s