livets tre

«For meg er korsets tre en evig frelse,» hørte vi i morges, da vi feiret Tenebrae i St. Dominikus kirke, den eneste av den stille ukes liturgier vi i år har sammen med brødrene (strømmes på katolsk.no’s facebookside kl. 09.00 – langfredag og påskeaften gjenstår). «Dette tre strekker seg fra himmel til jord, og er festet i begges midte. Det holder alle ting oppe, støtter alt, er jordens pillar, et kosmisk nettverk, som forener i seg all menneskenaturens fylde.»

Ordene er Hippolytos’, prest i Roma, og han fortsetter: «Jeg søker rotfeste i dets røtter, strekker meg ut med dets grener. Treets dugg lesker meg og jeg svales av dets ånd som av vinden. I treets skygge har jeg slått meg ned. På dets duggfriske jordbunn søker jeg ly for dagens brennende hete. … I min frykt er dette tre min beskyttende Gud, og når jeg vakler, min støttende stav. Det er kampens pris og seierens trofé. Det er den smale sti og den trange vei. Det er engelens vei og Jakobs stige, – til toppen er Herren selv festet.

Dette tre strekker seg fra himmel til jord, og er festet i begges midte. Det holder alle ting oppe, støtter alt, er jordens pillar, et kosmisk nettverk, som forener i seg all menneskenaturens fylde. Det er sammenføyet av Åndens usynlige nagler for at det ikke, når det en gang er blitt forenet med det guddommelige, skal kunne løses fra det. Med sin krone når det til himmelens høyder, med sine røtter holder det jorden fast. Med sine hender favner det vidt vindene mellom himmelen og jorden.

Dette tre er i alt og over alt.»

(Fra Tenebrae, matutin og laudes til skjærtorsdag, langfredag og påskeaften, Oslo 2002)