praktiserende katolikk?

Vi vet ikke hvor lenge det varer; det å være utestengt fra å delta i Eukaristifeiringen. Det å kanskje ikke komme seg til skrifte, motta sykesalving, motta kommunion. Tenker på barn og unge som har forberedt seg på å motta 1. kommunion, på å bli konfirmert. Og som nå må vente på ubestemt tid.

For mange katolikker er det å gå til messen den fremste trospraksisen, det er der vi bekjenner, bekrefter og får bekreftet vår tro. Det er utrolig viktig i den enkeltes liv, og i kirkens. For både prester og legfolk er det et møte som ikke kan erstattes av streamede messer og tidebønner, selv om det er veldig bra at det gjøres! Det krever en ganske betydelig åndelig disiplin å holde det gående til tross for messefall og bortfall av messeplikt.

Men samtidig; vi innser nødvendigheten av å komme oss i gang med frokostmøter, skoletimer, lunsjpauser, møter på zoom og skype. Disiplin er viktigere enn noen gang om ikke sofaen skal få overtaket.

Hva så med den åndelige disiplinen? Hva med troen når du ikke kan praktisere den? Det har slått meg at denne tiden er en tid for katekese. Derfor ble jeg så glad da jeg oppdaget St. Olav menighets initiativ om å tilby alle medlemmer å logge seg på gratis på formed.org. Storartet initiativ!

Det er nå mer enn tidligere viktig å styrke vår kristne trospraksis, for å forberede oss på å komme tilbake til det kristne fellesskapet når messer igjen kan feires og vi kan fylle kirkene våre.

Så hva gjør vi? Daglig bønn er helt avgjørende. Sett av tid, alene, eller helst sammen med familien om det er andre troende der. Men bønn både morgen og kveld. Om du ikke allerede har vanen, gjør det til et valg å etablere den. Om du ikke kan delta i messeofferet nå, kan du be om tilgivelse, takke og lovprise Gud. Og gå gjerne til åndelig kommunion.

Se om det er noen mennesker som trenger deg. Nestekjærlighet er også en kristen trospraksis! Spør om det er familie eller naboer som trenger hjelp. Gjør noe der du kan. Selv små ting kan gjøre en stor forskjell!

Ta en telefon til de som er enda mer isolerte enn deg. Gi til dem som trenger det – ikke glem fasteaksjonen midt i koronakrigen!

Og prøv å få med deg noe av alt det som etterhvert gjøres tilgjengelig av messer, tidebønner, prekener, foredrag, oppbyggelige bøker og filmer.

La dette bli en anledning til å legge deg til de gode vanene som du har tenkt på lenge, men aldri hatt tid/ork/anledning til å gjøre noe med.

Da vil du gå styrket ut av denne ørkenen som vi befinnner oss i. Og når vi en gang er ute av den; fortsett da med det som forhåpentligvis er blitt gode og umistelige vaner. Det er nå vi skal styrkes. Det er nå vi skal helliggjøres. Det er nå vi skal gi alt vi er og har til Kristus. Da vil vi styrket og med glede komme tilbake til våre menigheter og fellesskap.

Selv er jeg privilegert i denne situasjonen. Bor i fellesskap hvor nettopp liturgien er bærebjelken, og vi ber! For de syke, for helsearbeiderne, for kirken, for de ensomme, de engstelige, for politiske ledere, for alle de som holder hjulene i gang! For dere alle!

Vi står foran påske. Vi skal ta opp vårt kors og forene oss med Kristus på korset. Og vi skal feire oppstandelsen! Glede oss over at Kristus overvant synden og døden, og at det ikke er døden, men Kristus som har siste ord!