avlat

Der dukket det opp igjen – avlat – begrepet som det hefter så mye med, og som selv garvede katolikker helst vil slippe å ta i. For hva vil vel protestantene si? Skal vi aldri bli ferdige med reformasjonen og avlatshandelen, liksom?

I dag, 27. mars, vil pave Frans gi en ekstraordinær urbi et orbi-velsignelse – over byen og verden. Den kan følges på katolsk.no. Det blir opplyst at man ved å følge bønnestunden kan motta fullstendig avlat.

Hva er avlat? Og hva skal det være godt for når vi så allikevel kan få syndsforlatelse i skriftemålet? Bare så det er sagt: avlat er ikke det samme som syndsforlatelse, som vi får i skriftemålet. Avlat har med den boten som gjenstår å gjøre, når våre synder er bekjent og tilgitt. Én vanskelighet med å begripe hva avlat er, er at selve tankegangen som ligger til grunn er kollektiv og solidarisk, og med en forestilling om Kirken som en størrelse som sprenger grensene for tid og rom. I vår selvtilstrekkelige og individualistiske forståelse av tilværelsen, er det ofte en fremmed tankegang. I Bønnebok for Den katolske kirke, (St. Olav 1990) står det: «Det dypere og samlende fundament er: Kristi stedfortredende soning, Kirkens makt til å binde og løse, og bønnens bånd mellom de levende og døde.» Jeg gjengir noen utdrag derfra; Bot og syndenes forlatelse, s. 614-620.

«Vår synd er i første rekke en krenkelse av Gud, men den har også en timelig – en vannrett – komponent, og etterlater seg spor i tid og rom. … som person står mennesket ansikt til ansikt med fruktene av sine valg. Det ser ut over sin selvforskyldte slagmark, sin branntomt, sin ørken. … Fordi den onde handling slår tilbake med gjengjeldelsens egen logikk, og fordi vårt ansvar og vår ‘ære’ forplikter oss til en gjenopprettelse, venter det oss en bot for vår ‘timelige syndeskyld’ . Og dette gjelder selv om synden i dens loddrette, dens evige dimensjon – krenkelsen av Gud – er utslettet i forsoningen. … Slik gjenstår for de fleste av oss en bot å svare til Guds rettferd, og den skjer, selv for de ‘gjenløste’, i den mysteriøse fase mellom jordlivet og saligheten som vi kaller skjærsilden eller renselsesstedet. … Her står mennesket nakent – uten mulighet for fortrengning, hverken av sin egen urenkeht eller av sannhetens søkelys i samvittigheten. … Det er en lutring i forløsningens rom, en lidelse i Kristus og innenfor hans mystiske fellesskap. Med hverandre og for hverandre bærer de gjenløste den pine som ennå ‘mangler i korsets lidelse’.Det er denne timelige syndestraff som Kirken ved sin makt til å ‘binde og løse’ tiltar seg å mildne og lindre gjennom en avlat. Dette … har batre mening når man ser det i organisk sammenheng med den soningens og lidelsens solidaritet som vi har søkt å beskrive.»

En annen tekst som også er verdt å trekke frem, er p. Olav Müllers artikkel om avlat, gjengitt her på katolsk.no. Han beskriver avlaten som «en «drahjelp» fra Jesu side. Gjennom Kirken – hvor han lever sitt hemmelighetsfulle liv som den oppstandne Frelser videre – gir han oss en delvis avlat eller en fullkommen avlat. Med det vil jeg si at Kristus ved avlaten støtter og befrukter våre botsøvelser i en slik grad at vi delvist eller fullstendig blir frigjort fra syndens selvforskyldte konsekvenser, altså fra våre timelige syndestraffer. Det er helt i tråd med denne tanke at Kirken som betingelse for å vinne avlat – altså for ettergivelse av timelige syndestraffer – krever noen botsøvelser av oss. Det kan dreie seg om bønner, kirkebesøk, barmhjertighetsgjerninger. De fletter vi sammen med våre selvvalgte botsøvelser.

Det vil alltid herske et «skjebnefelleskap» mellom våre selvvalgte botsøvelser og avlaten. Jo mer vi selv sliter med å komme oss opp av syndens gjørme, jo mer effektiv blir avlaten – Kristi «drahjelp». Slik forstått virker avlaten verken mekanisk eller magisk. Den inngår en symbiose med våre egne botsforsøk, befrukter vår lydighet mot Kristi ord: «Vend om, for himmelriket er nær!» (Mat. 4, 17).» Så langt p. Olav. Hele artikkelen anbefales!

Det ligger i Kirkens natur – som den lidende, den kjempende og den seirende kirkes identitet som Kristi mystiske legeme – at vi skal og kan bære hverandres byrder, og at vi ved å gjøre bot eller ofre våre kjærlighetsgjerninger, kan komme andre mennesker til hjelp og lette deres byrder. Både i det dennesidige og det hinsidige. For igjen å sitere Bønneboken: Når vi ber for de døde: ‘Herre, gi dem den evige hvile, og la det evige lys skinne for dem’, da har det liten mening ut over den trøstefulle kremasjonslyrikk om vi ikke har en reell mulighet for å be fred og lindring ned over de døde i deres strid og hjelpe dem fremover mot ‘hvilen i lyset.'»

At dette tilbudet om avlat kommer nå, er først og fremst en utstrakt hånd til alle lidende, døende og syke mennesker. Mennesker som nå, konfrontert med sin egen og andres død og dødelighet, søker seg til Gud og Kirken uten å kunne motta sakramentene. Vi tror at Gud ser til mennesker i barmhjertighet, at alle som vender om til Ham, mottas med åpne armer. Når Kirken i tillegg åpner for å meddele den lettelsen avlaten gir, er det for å komme dem imøte med en hjelpende hånd på den siste strekningen. Det er å håpe at så mange som mulig åpner seg for disse realitetene og tar imot den utstrakte hånden. For sin egen og for andres skyld.