messefall og stengte kirker

I dag kom nyheten om at det ikke feires messer i Roma frem til 3. april. På grunn av korona-viruset. Restauranter og butikker er åpne for dem som vil, og kirkene er åpne, men det feires altså ikke messer. Jeg må si jeg ble ganske opprørt. Vi skal selvfølgelig ta forholdsregler, og det gjør vi. Men å avlyse alle offentlige messer?

Opp gjennom historien har kristne strømmet til kirkene når sykdom og katastrofer inntreffer, og mange er de helgener som har utmerket seg med nettopp å stå ved de sykes side når andre uteble, Katarina av Siena, Damian de Veuster, for eksempel. Og den hellige biskop Karl Borromeo stengte riktignok kirken, men pleiet de syke og feiret messe utendørs slik at de syke kunne delta fra hjemmene sine.

En nålevende biskop, biskopen av Ars i Frankrike, Pascal Roland, har reagert sterkt på messefallet og bemerker det paniske i reaksjonen. Han knytter det til menneskenes angst for å dø: «Vi vil skjule at vi er dødelige, og når vi stenger den åndelige dimensjonen ute av våre liv, mister vi fotfestet.» Kirken må være et håpets sted, sier han. En kristen trenger ikke frykte døden, for vi vet at vi skal dø, men vi vet også hvem vi setter vårt håp til: Han som selv er oppstandelsen og livet.