men, hvordan?

Hvordan faste? Hva gjør man egentlig? Det var et av spørsmålene etter foredraget jeg holdt forleden. Det dreier seg om religiøs faste, nærmere bestemt hva katolikker gjør når de faster. Fastemandatet for katolikker i dag er overkommelig; faste og abstinens askeonsdag og langfredag – hvor faste betyr at man spiser vesentlig mindre enn vanlig; ett fullt måltid og litt morgen og kveld. Abstinens betyr i denne sammenheng å avholde seg fra å spise kjøtt. Abstinesbudet gjelder alle fredager i fastetiden og alle katolikker over 14 år. Fastebudet gjelder alle mellom 18 og 59, unntatt folk med sykdommer som ikke gjør det mulig. I tillegg kommer vektlegging av bønn og barmhjertighetsgjerninger. Det er naturligvis helt mulig – og også anbefalingsverdig – å legge inn flere fastedager – og å finne andre måter å markere fasten på – for eksempel fra sosiale medier.

For å illustrere utviklingen i kirkens fastepraksis, viste jeg til biskop Fallizes fastemandat fra 1912 som eksempel på hvordan fastebestemmelsene ble forstått og praktisert før Det annet vatikankonsil (1962-65). Det vakte interesse, og jeg legger en kopi av fastemandatet nederst i dette blogginnlegget. Sammenlignet med nyere fastemandat, f.eks. biskop Eidsvigs fra 2019 og biskop Grgic‘s fra samme år, ser vi at det jo har skjedd endringer. Faste og abstinens gjaldt for eksempel ikke bare to dager i fastetiden før påske, men hver dag med unntak av søndagene.

Endringene inntrådte i 1966 med pave Paul VIs Poenitemini, en apostolisk konstitusjon om faste og abstinens. Intensjonen med dokumentet var å «redde» fasten fra legalisme og minimalisme. Helt å tråd med Vat IIs intensjoner om å oppmuntre til en dypere levd tro, med vekt på det indre liv og frihet i forhold til ytre regler, samt dispensasjon fra slike. Boten kunne for eksempel omdefineres til pliktoppfyllelse i arbeidslivet, aksept av dagliglivets små og store irritasjoner, tålmodig å utholde de prøvelser livet byr på – anbefalingen er frivillige, selv-valgte botspraksiser, komplementært eller som erstatning for tradisjonell faste og bot. Det å «oppgi» noe i fastetiden, som å gi avkall på «støiende forlystelser», ble sett på som negativt, og kunne erstattes av positive tiltak, som å gjøre noe for andre. Dette gjenspeiles også i liturgien. De gamle fasteprefasjonene vektla faste og bot, mens de nye også la vekt på barmhjertighetsgjerninger og andre gode gjerninger som forberedelse til påske. (Det meste av informasjonen her har jeg fra Charles M. Murphy, The Spirituality of Fasting – Rediscovering a Christian Practice.)

Ser vi på biskop Fallizes fastemandat, gjelder det fra askeonsdag 1912 til askeonsdag 1913. Et helt år, altså. Og hvorfor? Jo, fordi det var adskillige flere fastedager. Det var ikke bare begrenset til fasten før påske. Og abstinensbudet gjaldt alle fredager året rundt, i tillegg til alle tamperdage og vigiliefastedage med unntak av vigilien før jul, julaften altså. Vigiliedagen er dagen før festen, altså påskeaften, pinseaften, (julaften), vigilien til Peter og Paulus fest, viigilien før Marias opptagelse i himmelen, og allehelgensfest. Tamperdager er de fire årlige fasteperiodene som kirken opererte med, hver på tre dager: onsdag, fredag og lørdag i første uke av fastetiden, i uken etter pinse, etter korsmesse 14. september og i tredje uke i advent, (fra store norske leksikon). Og det skulle ikke feires brylluper i de lukkede tidene; askeonsdag til første søndag etter påske, og advent til og med Herrens åpenbaring.

Interessen for faste er stigende. Ikke bare av religiøse grunner – Sist fredag viet Dag og tid fasten oppmerksomhet. Journalist Jon Hustad skrev om den «sunne svolten» som skal være bra for det meste. «Ein tom mage forlengar livet» er tittelen – og konklusjonen.

Men den religiøse fasten er ikke et spørsmål om bedre fysisk helse, men har Gud i fokus. Og måten man faster på, kan tilpasses den enkeltes livs- og arbeidssituasjon. Som jeg sa i foredraget, er det å gi avkall på nødvendigheter – primære matvarer og drikke – den mest effektive fasten. Enten helt eller delvis. Når jøder faster helt, inntar de verken mat eller drikke i 25 timer. Delvis faste er avstå fra mat og drikke mellom soloppgang og solnedgang, som muslimene forøvrig. Selv synes jeg det er meningsfullt å bruke de tradisjonelle fastedagene – onsdag og fredag – som fastedager med ett fullt måltid som regel. Hvis man faster og ber for en bestemt intensjon, og i fastetiden, kan man jo legge inn flere dager. Fredagen er fortsatt botsdag i Den katolske kirke hvor vi oppfordres å avstå fra å spise kjøtt og å gjøre barmhjertighetsgjerninger. Fredagen er dagen for Herrens lidelse, og meningen er at den skal være den ukentlige forberedelsen til feiringen Herrens oppstandelse på søndagen.

I artikkelen «The fall and rise of fasting», skriver Amy Welborn at det ikke er nødvendig å finne opp hjulet igjen. Man kan gå til de «gamle» – både Skriften og helgnene – for å lære å faste. Hun avslutter refleksjonene sine med et sitat av Frans av Sales hvor han understreker at fasten skal behage Gud, alene:

The first thing is that your fast should be entire and universal; that is, that you should make all the members of your body and the powers of your soul fast: keeping your eyes lowered, or at least lower than ordinarily; keeping better silence, or at least keeping it more punctually than is usual; mortifying the hearing and the tongue so that you will no longer hear or speak of anything vain or useless…The second condition is that you do not observe your fast or perform your works for the eyes of others. And the third is that you do all your actions, and consequently your fasting, to please God alone, to whom be honor and glory forever and ever. 

Og helt til slutt for den interesserte: Biskop Johannes Olaf Fallizes fastemandat fra 1912.