bønn og faste

Bønn og faste, en vei til åndelig fordypning, het foredraget jeg holdt i Katolsk grovbrød nå i kveld. Det følger her i litt utvidet versjon – jeg har innarbeidet et par av innspillene fra tilhørere.

Vi er skapt til kjærlighet, til et liv i frihet, Guds barns frihet. En frihet som er det motsatte av avhengighet – av alt som binder oss. Vi vet at avhengighet kan være svært destruktivt. 

Samtidig er det slik at vi er skapt til avhengighet, en god avhengighet, fordi vi er relasjonelle skapninger. Avhengigheten er det som gjør oss til medmennesker. Vi er skapt til frihet, skapt til kjærlighet, skapt til å leve i lyset! I Guds eget lys, han som selv er lys, liv og kjærlighet. Det er en frihet som leves ut i relasjon til andre, og som troende mennesker, også i relasjon til Gud. Noen vil gjerne flykte fra den avhengigheten også – tenåringer, for eksempel – og det er et nødvendig nettopp for å bli frie og modne mennesker, «det modne mennesket som er fullvoksent og har Kristi hele fylde», Ef 4,13. 

Evangeliet gir oss et eksempel på denne prosessen. Den fortapte sønn som går fra barnets avhengighet, til rebellen som gjør opprør, og drar til et uavhengig liv langt borte fra sin far og fra alle autoriteter, for så til slutt å komme tilbake til «seg selv», som det står, til en sann og sunn autonomi som erkjenner den gode avhengigheten, og aksepterer den i frihet. Og som vi har sett: å komme tilbake til seg selv, er å komme til tilbake til vår Far.

Den fortapte sønn fikk friheten igjen da han vendte tilbake til sin far. Vi har fått denne tiden for å vende tilbake til vår Far, styrke og gjenopprette relasjonen til Gud, og til å gjenvinne vår frihet og glede. 

Faste, bønn og almisser er de tre tradisjonelle komponentene i fastetiden. Og i årets fastebudskap fra b. Bernt Eidsvig blir vi minnet om viktigheten av omvendelse og bønn, og om å gi til dem som trenger det. 

De katolske minimumskravene når det gjelder selve fasten, er faste og abstinens askeonsdag og langfredag. Mye kunne vært sagt om utviklingen på katolsk hold hva krav til faste og bot angår. Jeg kommer til å berøre det så vidt, men jeg vil i første omgang fokusere på det bibelske belegget for faste. 

Askeonsdag hørte vi evangeliet fra Matteus, kapittel 6, hvor Jesus lister opp nettopp disse tre pilarene i fasten – bønn, faste og almisser; når dere gir en gave -, når dere ber -, når dere faster. Ikke hvis dere gir en gave, ber eller faster, men når. Faste er en selvsagt praksis som har dype røtter i jødedommen. 

Tre pilarer som utgjør en enhet og som har Gud i fokus. Vi elsker vår neste, vi ber, vi faster for å innfri det største bud av alle: du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte, av hele din sjel og av all din forstand – og du skal elske din neste som deg selv – på disse hviler Loven og Profetene, sier Jesus, (Matt 22, 37-39), og gjentar Skriftens ord: 5 Mos 6,5: Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte, av hele din sjel og av all din makt.

Askeonsdag hørte vi også fra Joel 2,12-13: Vend om til meg av et helt hjerte, med faste og gråt og klage! Riv ikke i stykker klærne, men la angeren rive i hjertet – Vend om til Herren deres Gud!

Joels bok 1,12-14 – forteller om et folk utsatt for store prøvelser, gresshopper og tørke:            Vinstokken er tørket inn, fikentreet visnet, granateple, palme og apal,
          hvert tre på marken er tørt.
          Blant menneskene er gleden tørket inn. 

Joel lyser ut en offentlig faste – som et tegn på indre omvendelse:

          
    13 Kle dere til klage, prester!
          Skrik, dere som tjener ved alteret!
          Gå inn og våk i sekkestrie,
          dere som tjener min Gud.
          For grødeoffer og drikkoffer
          holdes borte fra deres Guds hus. 
          
    14 Rop ut en hellig faste,
          kunngjør en høytidssamling!
          Kall sammen de eldste,
          alle som bor i landet,
          i Herren deres Guds hus
          og rop til Herren! 

Uhyre aktuelt – hvilke plager er det vi som kirke lever med? Da pave Frans oppfordret til bønn og faste for å bøte på skadevirkningene av overgrepssakene oktober 2018, ble det en del sure reaksjoner – «det er ikke vår skyld! det er ikke vi som har forsømt oss». Og det er sant, men vi er kalt til å bære hverandres byrder, og vi er ett legeme i Kristus. Så når ett lem lider, lider alle med det, når ett lem hedres, gleder alle seg med det, 1 Kor 1,26, – og jeg vil legge til: når ett lem renses for synd, da renses kirken! Vi kan altså gjøre noe, hver enkelt av oss. I tillegg til at kombinasjonen av bønn og faste er kraftfulle redskaper, åndelig sett.

Den katolske teologen og eksegeten Brant Pitre, som er aktuell med to bøker på St. Olav forlag, sier at for israelittene var det klart at de ba, fastet og gjorde bot både for seg selv og for andre. En av tilhørerne nevnte profeten Nehemja, som meget godt eksempel. Fra kapittel 1: Han hører at «muren rundt Jerusalem er brutt ned, og portene brent opp.» Da jeg hørte dette, satte jeg meg ned og gråt. Jeg sørget i flere dager. Jeg fastet og ba til himmelens Gud.» Og videre: «Jeg bekjenner syndene som vi israelitter har gjort mot deg. Også jeg og mitt farshus har syndet.» 

Bønn og faste er aldri selvsentrert, men alltid for vår og andres beste. Det er både offentlig og privat. Pitre bruker Askeonsdag/Jom Kippur som eksempel – en offentlig fastedag, et felles anliggende hvor de troende agerer som én kropp. Ellers skal vi faste i det skjulte, men da er det tydelig, noe vi gjør og forplikter oss på sammen, som et fellesskap, som én kropp. 

Jona 3,4-10 profeterte byen Ninives ødeleggelse. Folk kom til tro på Gud og «De ropte ut en faste og kledde seg i sekkestrie, både store og små.» Ingen var unntatt. Kongen kledde seg i sekkestrie og satte seg i aske. Til og med dyrene fastet! «Hver og en skal vende om fra sin onde vei og fra sine overgrep. Hvem vet, kanskje Gud vil snu om og angre og vende seg bort fra sin brennende vrede, så vi ikke går under.» 

Kanskje vil Gud endre sin plan, og det gjorde han.

De fastet altså ikke bare fra noe, de fastet for noe, en bestemt intensjon, et menneske, en sak – helt konkret! Og det virket! Og det virker faktisk også i dag. Jeg traff en gang en trappist fra Brasil som fortalte at de hadde en felles faste- og bønnedag som svar når katastrofer rammer. De gjorde det f.eks. da de hørte om uhyrlighetene på Utøya – sone for andre, bære noe av andres lidelser, gjøre bot for det som har skjedd. 

Det er mange eksempler på dette både i GT og NT. Det som er typisk er at faste og bønn går sammen – ingen faste uten bønn. Og det er veldig viktig. Fasten har Gud i fokus, ikke oss selv.

Hva mer er: fasten involverer hele mennesket.

I Judiths bok 4,9-13 leser vi om folket som fastet og presteskapet som lå utstrakte foran templet med aske på hodet i bønn til Gud om å unngå utslettelse. Herren hørte israelittenes rop og så til dem i nøden, leser vi også. Kroppen uttrykker det som uttales med munnen. 

Og fasten gir åndelig klarhet og årvåkenhet

Her er Daniels bok, kapittel 1, et eksempel. Daniel og noen andre unge israelitter blir tatt til kongens av Babels tjeneste, og skal få opplæring og spise ved kongens bord. Daniel ville ikke bli uren av maten og ba om å få slippe å spise den. Men han som hadde ansvaret for Daniel og de andre israelittene, fryktet at de skulle bli syke og han få skylden. Daniel ba da om å få leve på grønnsaker og vann i ti dager, og så se. Det viste seg at de både var bedre og sunnere enn de andre som levde på fet og rikelig mat. Og så står der: «Gud ga de fire guttene kunnskap og kyndighet i all slags visdom. Og Daniel skjønte seg på alle slags syner og drømmer.» 

To viktige hendelser i GT innledet med faste i 40 dager og netter:

Paktslutningen på Sinai: 2 Mos 34,28 – Herren sa til Moses: «Skriv ned disse ordene, for på grunnlag av disse ordene slutter jeg en pakt med deg og Israel.» 28 Moses var hos Herren i førti dager og førti netter, og han smakte verken mat eller drikke. Og han skrev paktens ord, de ti bud, på tavlene.

1 kongebok 19,8 – Elia’s møte med Gud på Horeb – vi leser at Elia går ut i ørkenen og legger seg under en gyvelbusk for å dø, men Herrens engel kommer til ham med brød og vann, og styrket med dette gikk han i 40 dager og netter– før han møter Gud på fjellet Horeb.

I det jødiske folk var faste en naturlig manifestasjon av omvendelsen til Gud, og et uttrykk for renselse og soning. I dag er det to dager med full faste; dvs. 25 timer uten mat og drikke på Jom Kippur, og på Tisha beav, til minne om templets fall i år 70, i tillegg til tre andre dager med delvis faste; dvs. fra soloppgang til solnedgang, også de med tilknytning til tapet av templet. 

I Det nye testamente leser vi om Jesu faste. 

Hos Matteus 4,1-11 & Lukas 4,1-13:  Etter Jesu dåp i Jordan og før han begynte sitt offentlige virke, fastet han 40 dager i ørkenen. Der ble han fristet av Satan.

40 dager altså som Moses og Elia. Israelittene tilbragte 40 år i ørkenen. 40 år var gjennomsnittlig levealder, og israelittene kom ikke inn i det lovede land før alle som tilhørte slavegenerasjonen  – de som hadde levd i Egypt – var døde. De måtte dø før den nye generasjonen, oppdratt i frihet, kunne gå inn i det lovede land. De gamle husket kjøttgrytene i Egypt, de var ikke frie –

Faste har med frihet å gjøre, ikke slaveri

Av dette kan vi lære at fasten hjelper oss inn i «det lovede land», hjelper oss å kaste av det som binder oss – alt som holder oss fra å leve i den frihet vi er kalt til. Vi går inn i fastetiden, ut i ødemarken, for å kvitte oss med det gamle menneske, kvitte oss med det som stenger for Gud. Vi skal kaste av oss vår «morkna vev», som det står i Alfred Hauges salme, og «ta lysets bunad på som Herren gjev». (Det lid med natta, dagen stundar til, Lov Herren 364)

Jesus konfronteres med djevelens fristelser akkurat som israelittene før ham. 

3 fristelser: å gjøre stener om til brød, å ta unødvendig risiko og sette Guds forsyn på prøve, og å tjene to herrer; dele sitt hjerte mellom tjenesten for Gud og streben etter makt og rikdom. 

Jesus svarer med Skriftens ord når han blir fristet. Han gjør ikke som Eva den gangen i paradisets hage, som begynte å diskutere med djevelen. Han svarer nettopp på djevelens fristelser med Guds ord, fra 5 Mosebok:

Dt 8,3 – mennesket lever ikke av brød alene, men av de ord som kommer fra Guds munn

Dt 6,16 – du skal ikke sette Gud på prøve

Dt 6,13 – Det er Herren din Gud du skal frykte, og han alene du skal tjene.

Skriftens ord er Jesu ord. Og i likhet med Ham bør vi gjøre Jesu ord – Skriftens ord – til våre. Slik kan også vi møte prøvelsene og fristelsene livet gir oss.

I Joh 4,34 sier Jesus: Min mat er å gjøre min fars vilje 

Jesus viser gjennom å faste at det som tilfredsstiller våre dypeste behov, våre dypeste lengsler, ligger bortenfor mat og drikke, bortenfor det fysiske og materielle. 

Fastetiden inviterer derfor til en grundig gjennomgang av hva vi virkelig trenger og hva vi kan klare oss uten. Og nettopp ved å redusere og gi avkall også på inntak av mat og drikke, blir vi kjent med våre virkelige behov. Fasten har i stor grad blitt redusert til avkall, abstinens – hva avstår du fra? Kjøtt på fredager, sjokolade og vin… Men faste virker best når en gir avkall på primære behov. Det å faste fra det mest nødvendige, mat og drikke, setter oss i riktig sted i forhold til Gud: som barn, Guds barn som hører fra sin far: «Uten meg kan dere intet gjøre» (jfr Joh 15,5).

Begrepsparet bønn og faste dukker opp flere steder i Bibelen.

I apostlenes gjerninger ser vi at apostlene fastet før viktige avgjørelser: 13,3 «etter faste og bønn la de hendene på dem og lot dem reise». Og når lederne var sendt ut, ble de støttet av fellesskapet gjennom bønn og faste, 14,23: «under bønn og faste ga de dem over til Herren.»

Markus 9,14-28 «Jeg ba disiplene dine drive ånden ut, men de maktet det ikke», sier en far i mengden til Jesus. Han var kommet med sønnen sin som var besatt av en vanhellig ånd. Og han spør Jesus om det er mulig for ham å drive denne ånden ut av gutten. Jesus svarer: «alt er mulig for den som tror.» Faren bekjente sin tro: «Jeg tror, hjelp meg i min vantro.» Og Jesus drev ånden ut av gutten. Da Jesus var kommet i hus og disiplene var alene med ham, spurte de: «Hvorfor var det ikke mulig for oss å drive den ut?» Han svarte: «Dette slaget er det bare mulig å drive ut med bønn og faste

Enda mer direkte hos Matteus 17,20 – Da disiplene ble alene med Jesus, spurte de ham: «Hvorfor kunne ikke vi drive den ut?» 20 «Fordi dere har så lite tro», svarte han. «Sannelig, jeg sier dere: Om dere har tro som et sennepsfrø, kan dere si til dette fjellet: ‘Flytt deg herfra og dit!’ – og det skal flytte seg, og ingenting skal være umulig for dere.
    21 *Men dette slaget drives bare ut ved bønn og faste.•»

Hva kan vi lære av dette? At troen trenger bønn, (dvs selverkjennelse, bønn eksisterer ikke uten), for å vokse og bli sterk, og at bønn trenger faste for å fordypes og utvikles. Troen trenger bønn, og bønnen trenger faste. Fasten hjelper til å uttrykke, fordype og bekrefte den bestemte beslutningen om at vi er villige til å gi alt – også oss selv – for å følge Kristus – for himmelrikets skyld.

Jesus lærer disiplene at bønn og faste er et avskrekkende middel mot demoner, nettopp fordi du viser demonene din tro ved å faste. Bønn og faste er et middel som holder den onde borte, et middel mot alt som truer livet. Når vi faster og ber, kan Jesus gjøre mirakler. Jesus sier altså: ingenting skal være umulig for dere.

Når vi faster og ber, da sier vi at ingenting står mellom oss og Gud. Vi setter Jesus først, og vi er villige til å ofre ting/gi avkall på ting i verden for hans skyld.  

Helt siden 1. Mosebok, i paradisets hage, har den onde prøvd å påvirke oss og friste oss til å begå synd, bryte med Gud. Redskapene: bønn og faste er gitt oss for å bekjempe Satan og alle hans misgjerninger. Mørkets makter eksisterer – det er ikke mulig å forklare ondskapen uten – og de vil ha innflytelse over oss inntil vi tar opp kampen, ikke med vold, men med bønn og faste.

Vi har et stort fortrinn i denne kampen. Jesus har vunnet den allerede. Vi er på vinnerlaget! Det er det vi feirer til påske! 

La oss se på fornyelsen av dåpsløftene påskenatt. Før vi bekjenner vår tro, blir vi spurt om vi:

forsaker djevelen? og alle hans gjerninger? og all hans prakt? forsaker dere synden, så dere kan leve i Guds barns frihet? forsaker dere den ondes fristelser, så synden ikke skal få makt over dere? forsaker dere djevelen, syndens opphavsmann og fyrste? 

Så: tror dere på Gud Fader, den allmektige osv.

«Fasten er en viktig asketisk praksis, et åndelig våpen for å ta opp kampen mot alt i oss som styrer oss i gal retning», sier Benedikt XVI i sitt fastebudskap fra 2009, og han understreker at det ikke fins noen erstatning for faste.

Når det gjelder selve fasten, så er den i årenes løp blitt kraftig redusert på katolsk hold. Fasten ble på 1960-tallet redusert til to obligatoriske dager – askeonsdag og langfredag. I tillegg var fredagen fortsatt bots- og fastedag, men det var ikke lenger en synd å bryte fredagsfasten. Fastemandatet er minimalt, altså, men med forventning om at de troende ville finne andre og meningsfulle måter å faste på. Fortsatt er fredag botsdag året igjennom hvor vi oppfordres til å gjøre formålstjenlige ting som besøke syke, gamle. Hvor mange katolikker vet det? Det som var et felles kjennetegn, fisk på fredager og faste hver dag i fastetiden, minus søndager, og også overholdelse av andre fasteperioder i året; vigilen før høytidsdager, og såkalte tamperdager, forsvant helt og holdent. 

Da jeg holdt på med dette foredraget, kom jeg over biskop Fallizes fastemandat fra 1912 hvor alt dette er med. Tamperdager – 4 årlige perioder med faste – mars, juni, september, desember onsdag, fredag, lørdag – bots- og fastedager. Med unntak for kroppsarbeidere, gamle og syke, gravide osv. Og med oppfordring til alle som er i stand til det, om å gi en fastealmisse. Det skal heller ikke finne sted brylluper, og man skal avholde seg fra «danse- og andre støiende forlystelser».

1960-tallsreaksjonen var delvis en reaksjon på en legalistisk forståelse av fasten. Men troen på at når man bare kunne velge fritt og ikke lenger var pålagt å faste på bestemte måter, så ville man finne andre og mer relevante former for avkall som ville ha større virkning på den enkeltes tro og fromhetsliv; den troen viste seg å være vel optimistisk. Fasten ble ikke lenger ansett for å være like viktig, og praksis opphørte i stor grad blant katolikker.

Jesus gikk også i rette med en overfladisk og legalistisk faste. Det hørte vi i evangeliet askeonsdag, men han fjernet den ikke! Han sa ikke, dere kan like gjerne gjøre noe annet, gi den sultne å spise, besøke de som sitter i fengsel – Det skal vi også gjøre, men han sier altså: når dere faster – ikke hvis. 

Jeg siterte fra Benedikt XVIs fastebudskap fra 2009, og der sier han også:

Fasten kan bryte syndens makt over oss og kan eliminere ondskapen og lastene og avhengigheten som holder oss borte fra å bli Guds barn. Fasten kan rense våre handlinger og tanker, kan føre til indre legedom, og med sikkerhet gi oss større makt over vår egen kjødelige svakhet. Bønn, faste og skrifte er remedier for et dypere åndelig livDet finnes ikke noen erstatning.

Men hva skal vi da faste fra? Og hvorfor? 

Først og fremst fra synd, fra de vanlige «små» syndene våre: sinne, klaging, bitterhet, misnøye, oppgitthet, negativitet, selviskhet, irritasjoner – i det hele tatt – alle disse tingene som vi lett henfaller til eller helt ubetenksomt lar oss styre av. De kan vokse seg store og føre til enda større og mer alvorlige synder hvis vi lar dem få fritt spillerom. Så stopp opp et øyeblikk når reaksjonene melder seg – tenk deg om – nei, i dag skal ikke bitterheten få siste ord – i dag skal jeg holde igjen. Eller sladder – som er lett å ta del i eller starte – «det må jeg fortelle!» – nei, hold igjen. Eller gjør som en annen av tilhørerne fortalte: Når hun blir fristet til å felle en rask dom over et medmenneske, sier hun til seg selv: «bjelken». Konkret og godt råd! 

Når vi kjemper mot en synd som vi ikke klarer å bryte ut av, da er faste et viktig våpen – faste er del av den åndelige kampen i kristenlivet. 

Den kristne fasten er ment å bekjempe naturlig selviskhet og grådighet og stå imot de kreftene som vil ha oss til å konsumere stadig mer. Og de er mange. Ved å vise måtehold – ved å spise mindre og enklere, gjør vi det lettere for oss selv å fokusere på Gud. Fordi distraksjonene blir færre, årvåkenheten større. Digital faste er et begrep. Sosiale medier er en distraksjon av de store. Prøv å ha rosenkransen like tilgjengelig som mobiltelefonen! Be et ledd av rosenkransen når du sitter på T-banen, eller er ute og går. Støy er også noe vi har godt av å faste fra. Stillhet et våpen mot distraksjonene, og vårt bønneliv er dessuten avhengig av det. 

Ved å redusere forbruket generelt i fastetiden, ved å droppe «støiende forlystelser» som  film, teater, konserter, restaurantbesøk, vil man også ha mer å gi til dem som trenger det. 

Det finnes ingen erstatning for faste, og faste som asketisk praksis er heller ikke begrenset til fastetiden. Faste kan være vanskelig til å komme i gang med, men man lærer ganske fort at det gir stor glede å gjøre noe for Gud og for andre. 

Faste gjør oss sterkere, ikke svakere – vi lærer å kjempe mot fristelser, mot våre egne lidenskaper og behov. 

Fastetiden er et utmerket sted å starte hvis vi vil prøve ut faste og bønn som åndelig øvelse. Som den ortodokse teologen Alexander Schmemann sier: mennesket vil alltid følge sine lengsler. Det eneste spørsmålet er, følger vi de riktige lengslene eller de som fører galt avsted? 

Vi lar oss lett friste av det komfortable, det friksjonsløse – pakker oss inn i alt som behager oss og holder livet og verden på avstand. Dette har dype røtter i vår åndelige latskap og uvilje til omvendelse – Simone Weil beskriver det i «Tyngden og nåden» – hvor tyngdekraften; vår falne natur, trekker oss ned, mens nåden trekker oss opp og ut av det gamle menneske!

Faste er en øvelse i frihet. Vi har fått vår frihet for å kunne velge det gode. 5. Mosebok 30,15-20: «Se, i dag legger jeg foran deg livet og det gode og døden og det vonde. … Velg da livet, så du og din ætt kan leve!» Hensikten er å trene opp viljen så den gjøre Guds vilje. Målet med fasten er å styrke oss selv i kampen for det gode. Trene oss i å motstå djevelen og alt hans verk – 

Her kommer selv-fornektelsen inn. Og fordi målet er frihet: når vi ikke lenger er slaver av våre egne drifter og behov, da er Kristus Herre i vårt liv, det er Han som lever i oss – det gamle mennesket er dødt. Ikke først og fremst et spørsmål om å anstrenge seg for klare noe, om selvkontroll, men å slippe taket – øve oss i å dø fra oss selv, fra alt vi eier og har, selv de gode tingene, for å vokse i frihet. Så vi blir frie også i forhold til det gode. 

Vi må ta opp vårt kors hver dag, sier Kristus, og fornekte oss selv. Det høres jo ikke særlig livsbejaende ut, akkurat, men det kan vise seg at det er nettopp det det er. Livsbejaende – for hvilket liv? For nådens liv i oss, som ofte har trange kår fordi vi skal så mye, vil så mye, vil ha så mye, vil gjøre så mye, være med på så mye, rekke så mye – Vil vi si ja til nådens liv i oss – må vi gi det rom og rydde vekk det som står i veien. 

Vi har fått disse 40 dagene for å gi Gud ekstra rom i våre liv: Mulighetene er uendelige – og forslagene til hva man kan gjøre mange. På katolsk.no finner vi pave Frans’ 10 forslag for fastetiden, på et amerikanske nettsted kommer jeg over 40 gode ideer – og noen slike lister kan ha noe for seg. Helt klart.

Men det viktigste er ikke å legge opp til så mye, men å gjøre det du gjør, og gjøre det for Herren. Og hvis du har et opplegg for fasten som fungerer, så fortsett med det. Hold på det og gjør det. 

Kristen faste ingen ekstremsport, kreves ingen ekstrem viljestyrke og selv-kontroll. Det skal faktisk også være en gledens tid – a bright sadness – som Alexander Schmemann uttrykker det – for det første fordi dette er noe vi er sammen om, for det andre fordi fokus er på Gud, og ikke på oss selv og vår egen skrøpelighet – Vi må innse at det er Gud som frelser.

Vi faster ikke bare fra noe, vi faster også for noe. Ikke bare be for, men også faste for andre som gjennomlever kriser. Vi kan faste for en person som kjemper mot avhengighet – alkohol, narkotika, porno, spill – ved selv gi avkall på noe vi er glad i, en solidaritet som på én gang er jordisk og overjordisk. Vi ber til Gud som vi ikke ser, og vi faster fra det som vi både kan se og berøre – bønn og faste engasjerer hele oss. Vi er både kropp og sjel, og når vi faster og ber, tar vi i bruk alt vi er og har.

Bønn og faste – en vei til åndelig fordypning?

Hvis vi stiller det som spørsmål, er svaret et entydig ja – ikke bare til åndelig fordypning, men også til åndelig fornyelsesom vår kirke sårt trenger. Men ikke bare kirken, også verden trenger at vi tar vår tro på ramme alvor. Værsågod! Vi har 33 dager igjen!

Én tanke på “bønn og faste

  1. Tilbaketråkk: faste er urmenneskelig | AVE CRUX SPES UNICA

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s