hva ville katarina ha gjort?

Vi lever i en urolig tid, kirkelig sett. Mange indre spenninger kommer for dagen, og iblant virker det nesten som om kirken skal slites i stykker mellom ulike fraksjoner – progressive og liberale mot konservative og tradisjonalister. Det ble overtydelig under Amazonas-synoden i høst og mens vi ventet på pave Frans’ konklusjoner av synoden. Ville han åpne for gifte prester og kvinnelige diakoner?  Så kom kardinal Sarahs og Benedikt XVIs bok om sølibatet. Var det Benedikt mot Frans? Frans mot Benedikt? Filmen om de to pavene underbygger en slik motsetning, fiktiv og helt udokumentert, men likevel effektiv i kampen mellom fraksjonene. 

Samtidig er kirken i Tyskland i gang med en synode som går over to år, «den synodale vei», hvor nettopp de liberale testspørsmålene står på agendaen; gifte prester, ordinasjon av kvinner, aksept og velsignelse av homofilt samliv.

Nå er det slik at paven verken skal tilfredsstille liberale eller tradisjonalister. Hans primære oppgave er å holde kirkens overleverte lære i hevd, forsvare og forkynne den. 

Og pave Frans har levert sitt svar. Han har tatt på alvor situasjonen til menneskene i Amazonas og unngått å fokusere på indrekirkelige konflikter som ville avlede oppmerksomheten fra mer grunnleggende forhold: Fattige og urfolks rettigheter, viktigheten av å ta vare på regionens kulturelle rikdom, natur og naturressurser, og evangelisering.  

Spørsmålet om ordinasjon av kvinner og ordinasjon av gifte menn ble overhode ikke nevnt i pavens svar, den apostoliske eksortasjon Querida Amazonia. Det var forøvrig heller ikke hovedsaken under synoden, selv om det kom til å dominere debatten etterpå, og også skapte store forventninger i deler av kirken. Skuffelsen kom klart til uttrykk i Tyskland ved legmannsforbundet, Zentralkomité der deutschen Katholiken, og hos en rekke kommentatorer som hadde forventninger om forandring. Mens andre var tilsvarende lettet. 

Alt dette skjer mot et bakteppe av korrupsjon og overgrepssaker. Det er ingen tvil om at vi lever i en tid med store indrekirkelige spenninger og problemer. Stadig kommer det nye eksempler på skandaløse forhold i kirken; overgrepssaker som dysses ned og dekkes over, utstrakt korrupsjon og misbruk av kirkelige midler. Det virker som om det aldri tar slutt. Det bare fortsetter og fortsetter med forgreninger helt til topps i det kirkelige hierarki. Og som det altså har vist seg, så dreier det seg ikke om kjedelige enkelthendelser, om enkeltmenneskers dårlige moral, men vi ser et mønster, korrupsjon satt i system. 

Det er i sannhet ingen glanstid i kirkens historie. Det er lite å bli oppbygget av. 

Konstruktivt bidrag

En som kom i fjor med et konstruktivt bidrag, er den amerikanske biskopen, Robert Barron. Han har publisert en liten bok, nærmest et kampskrift, som heter Letter to a Suffering Church. Og som er stilet til alle som på en eller annen måte er rammet av skandalene: ofrene for overgrep, først og fremst, men også alle andre som har forlatt kirken eller som vurderer å forlate den, desillusjonerte, demoraliserte og sinte. For å gi et lite eksempel på omfanget av skandalene i USA, forteller Barron at kirken i USA til i dag har utbetalt ca 4 milliarder dollars i erstatning til overgrepsofre – 4 milliarder! Og det er et forsiktig overslag – det er penger som er samlet inn av trofaste kirkegjengere for helt andre formål… 

Mange har forlatt kirken, og 37 % av amerikanske katolikker vurderer å forlate den, sier Barron. I katolikkers reaksjoner ser han både en dyp kjærlighet til Kirken og en avgrunnsdyp skuffelse over den. Hvis folk ikke har en grunnleggende tro på Kirken, ville de heller ikke bli så sinte og så såret over dette skandaløse og pågående sviket. Men når Kirken slik er kommet på defensiven og nærmest fremstår som åndelig og moralsk bankerott, hvordan kan man forsvare å forbli i den?

Katarina – en elendig tid for menneskeheten

En som kan si oss noe om dette, er Katarina av Siena – født i 1347 i Siena i Toscana, og død i Roma i 1380 – Hun gjennomlevde en tid og en krise som ikke på noen måte står tilbake for den vi befinner oss i – ja, på mange måter var den verre enn vår. Det var ikke bare kirken som kollapset, det var samfunnet i alminnelighet. 

På Katarinas tid var det ikke snakk om Italia som ett land, slik vi kjenner det i dag. Det er en relativt ny størrelse. Italia på 1300-tallet var et konglomerat av fyrstedømmer og bystater som lå i innbyrdes strid med hverandre – vi finner guelfer og gibeliner – som henholdsvis støttet paven og herskerne i nord. Utenfor Italia herjet hundreårskrigen mellom Frankrike og England. En annen trussel var militant islam som kjempet seg vei og var to ganger like ved Wien før de ble stoppet.   

Svartedauden rammet hardt – det sies at 4/5 deler av Sienas befolkning døde av pesten. Det var undergangsstemninger religiøst, sosialt og politisk. Det var en tid med utstrakt hedonisme, korrupsjon, voldelige konflikter, og dårlig lederskap – i kirken så vel som i fyrstedømmene – tiden var preget av storpolitikk og feighet, løgn og bedrag.

Det var “en opprørets tid, en tid hvor desillusjonene rådet, hvor det ikke lenger var tillit til institusjoner, og følelsen av maktesløshet var utenfor menneskelig kontroll”, skriver Barbara Tuchman i sin historiske beretning: A Distant Mirror: The Calamitous 14th Century.

Paven levde i eksil i Avignon i Frankrike fra 1309 til 1377 og vendte tilbake til Roma først etter at Katarina hadde vært ved det pavelige hoff i Avignon og tryglet pave Gregor XI om å vende tilbake til sitt bispesete. 

Svartedauden fór hardt frem også i klostre og konventer, og uegnede kandidater ble ofte akseptert for å fylle dem opp igjen. Den sekulære litteraturen beskrev sølibatet blant prester og ordensfolk som en ren vits. Og da Katarina døde i 1380, var skismaet i kirken et faktum;  én pave, Urban VI, i Roma og en mot-pave, Clemens VII, i Avignon. De ekskommuniserte hverandre gjensidig med den følge at også deres undersåtter var ekskommunisert av den ene eller den andre paven. Europa var delt, ja, selv helgnene var delt i spørsmålet. 

Det var i sannhet «en elendig tid for menneskeheten», som en samtidig krønikeskriver skulle uttrykke det.

den hellige kirken

I denne tiden vokste altså Katarina opp som det 23. barnet i en håndverkerfamilie. Hun hadde ingen formell utdannelse, likefullt er hun en av de best dokumenterte kvinner fra det 14. århundre. Hun etterlot seg flere hundre brev, bønner, og et av fromhetslitteraturens mesterverk – Dialogen – som gjengir hennes samtaler med Vår Herre. Denne boken ble første gang trykket så tidlig som i 1461. 

Hun begynte å diktere den tre år før hun døde i en tilstand av henrykkelse, hvor hun var mentalt borte fra denne verden og hadde intensive gudserfaringer. Denne boken er et slags kompendium over hennes åndelige lære. Det er Guds svar på fire spørsmål som hun stiller ham. Det første angående den situasjonen kirken befinner seg i og om den nødvendige moralske og åndelige reform av «den hellige kirke». Katarina er klar i sin kritikk av biskoper og presteskap, men hun manifesterer også sin store respekt for og kjærlighet til kirkens ordinerte tjenere.

I en katolsk forståelse av presteembetet har presten, når han forretter sakramentene, fullmakt til å handle in persona Christi, i Kristi egen person. Bare tenk på skriftemålet når presten sier: så forlater jeg deg dine synder – hvem kan vel si det av seg selv? Det er noe presten kan si, ikke i kraft av hvem han selv er, men i kraft av Kristus som presten representerer der og da.

Dette er grunnlaget for Katarinas store respekt for Kirkens prester og biskoper, men samtidig – og nettopp derfor, kunne vi si – kritiserer hun dem også klart og tydelig når de som er ordinert for å handle i Kristi person, blir de største hindrene for at Kristus og vitnesbyrdet om Ham skal nå mennesker.

Ettertiden kjenner Katarina som helgen, mystiker, kirkelærer og politiker – 

Hun er mystiker, en av de største. En «hellig dåre», om man vil, og som oppførte seg som én: hun var 6 år da hun hadde sin første åpenbaring av Jesus – han viste seg for henne over taket på dominikanerbrødrenes kirke i Siena, smilte ømt til henne og velsignet henne. Alt da visste hun at aldri skulle gifte seg, men leve for Ham alene. Hun klippet håret, hun nektet å gifte seg, men ville heller ikke gå i kloster. Hun ville bli som de mannlige dominikanerne som gikk omkring og forkynte Guds ord. Dette kunne hun selvsagt ikke. Og for å plukke de fromme nykkene ut av henne, bestemte moren, den myndige Monna Lapa, seg for å sperre henne inne i foreldrenes hus som tjenestejente. Hun bodde i et rom i underetasjen, og straffen, denne tiden i denne «cellen» i streng askese og forsakelse, skulle vise seg å bli en meget fruktbar tid for henne åndelig sett. 

Jesus viste seg for henne flere ganger. Hun «giftet» seg med Ham i et mystisk bryllup hvor Jesus gir henne sin ring. Hun opplever at Jesus gir henne sitt eget hjerte. Hun drikker av sårene i Jesu side. Hun identifiserte seg helt og fullt med Jesu budskap og sendelse, og hennes mystiske erfaringer og identifikasjonen med Jesus, skulle bli alt inderligere like til hun mottok stigmata; altså Jesu sårmerker på sin egen kropp.

de to celler 

I denne cellen utviklet hun et sentralt punkt i sin lære om et liv i Jesu etterfølgelse, nemlig læren om «de to celler»:

Den ytre som du oppholder deg i når du ikke har nødvendige ærend utenfor, og den indre som du alltid bærer med deg i vissheten om at Gud aldri forlater deg, og at du aldri forlater Gud – du kan alltid nå Ham, søke Ham i ditt eget indre, i den indre cellen.

Denne indre cellen er også selverkjennelsens, selvinnsiktens celle. Guds-erkjennelsen og selverkjennelsen går hånd i hånd.

Eksemplene hun bruker når hun formidler det hun har erfart, er ofte hentet fra hennes nære omgivelser. Nedenfor familiens hus i Siena er det for eksempel en kilde. I denne kilden sto det en konka, et kar, som stadig fyltes opp av friskt vann og som aldri ble tomt, og som andre kunne øse fra. 

I et av brevene sine beskriver hun livet med og i Gud slik: (L 49) Vær et kar som du fyller ved kilden – den indre cellen

Vær et kar som du fyller og drikker av ved kilden. Selv om du har din kjærlighet fra Gud som er det levende vanns utspring; må du drikke kontinuerlig av ham, hvis ikke, vil ditt kar snart bli tomt. (…)

Hvordan kan da det ufullkomne (altså vi mennesker) bli fullkomment? Jo, ved å korrigere og jage hjertets bevegelser med sann selvinnsikt, og med hat og avsky for din ufullkommenhet, når du ser (…) at du gir skapningen den kjærlighet som helt og fullt burde tilkomme Gud, idet du elsker skapningen fullt og helt, men Gud bare delvis. For kjærligheten til Gud burde være grenseløs, og kjærligheten til skapningen målt mot vår kjærlighet til Gud, og ikke opp mot våre aktuelle behov for åndelig eller timelig trøst. Så gjør ditt beste for å elske Gud og alle i Gud…

Lag deg to hjem, min datter. Det ene vil være den aktuelle cellen som du bare forlater når det er nødvendig, eller når det skjer i lydighet til dine foresatte, eller for barmhjertighets skyld. Det andre vil være et åndelig hjem som du alltid bærer med deg, den sanne selvinnsikts celle hvor du i deg selv bærer med deg kunnskap om Guds godhet. Dette – altså selverkjennelsens og Guds-erkjennelsens celle – er to celler i én. Når du er i den ene, må du også være i den andre, for ellers blir du forvirret eller innbilsk. For hvis du kun besatt kunnskap om deg selv, ville du bli forvirret, og hvis du bare hadde kunnskap om Gud og ikke om deg selv, ville du havne i innbilskhet. Den ene må derfor balanseres med den andre, slik at de sammen blir ett. Gjør du dette, vil du nå fullkommenhet… Forbli i Guds hellige og milde kjærlighet. Milde Jesus, Jesus kjærlighet. 

Denne læren om de to cellene – den indre og den ytre – passer utmerket for det livet Katarina var tiltrukket av, det dominikanske livet. Dominikanerordenen oppsto på tidlig 1200-tall og representerte noe nytt innenfor klosterlivet: et såkalt vita mixta; et klassisk klosterideal med tidebønner, fellesskap i bunnen, forenet med et aktivt, utadrettet virke. 

Katarina ble tatt opp i dette dominikanske fellesskapet ikke som nonne eller ordenssøster, men som mantellata – en gruppe legkvinner med navn etter kappen de bar. Dette var hovedsakelig eldre kvinner, enker, som levde i sine hjem, og som virket sosialt og karitativt i Siena mens de hadde sitt åndelige hjem hos dominikanerne. Da åpnet en ny verden seg for henne, ikke bare ved å pleie pestsyke som var den oppgaven de påtok seg, men etterhvert også ved bidra aktivt for en helt nødvendig reform av «den hellige kirke». Hun forkynte omvendelse og bot, og skrev brev til fyrster og prelater, kriminelle og ordensfolk – brev hvor hun tryglet dem om å vende om til Gud, føre et rent og rettferdig liv, og ta ansvar. Et virke som altså førte henne helt til det pavelige hoff i Avignon, og senere til Roma. 

Men hvordan kunne det ha seg at en ulærd kvinne uten noen sosial posisjon fikk en slik innflytelse? Birgitta av Vadstena var ute i samme ærend noen år tidligere, men hun var i utgangspunktet en mektig kvinne med posisjon i samfunnet. 

autoriteter for fall

Katarinas tid var en tid hvor alle tradisjonelle autoriteter hadde spilt fallitt, i kirken som i samfunnet forøvrig. Det var en tid som var overmoden for alternative autoriteter. Det 14. århundre kalles ofte mystikernes århundre. Det florerte både av undergangsstemninger og alternative røster. Det var mange kvinner – som regel ulærde – som gjorde krav på guddommelige åpenbaringer. Bare et fåtall av disse ble anerkjent av Kirken. Birgitta av Vadstena var en av dem. Katarina av Siena en annen. Det var Katarinas åndelige ledsager, medbror og prest, Raymond av Capua, som så at Katarina kunne ha en rolle i det storpolitiske og kirkelige spillet.

Det skjedde samtidig som hun var aktiv på hjemmebane i Siena og områdene omkring, og hvor det bygget seg opp en krets av disipler rundt henne. Det var en sammensatt og broket skare. 

Dominikanerordenen ble grunnlagt for menneskenes frelses skyld. «Hva skal det bli av synderne?», var den hellige Dominikus’ spørsmål og drivkraft. Og det besjelet også Katarina. Hun henvendte seg til høy og lav. Manet til omvendelse og bot. To eksempler kan belyse dette: Først Niccolo – morderen – som var dømt til døden, men som var forherdet og avviste presteskap så vel som sakramenter. Katarina besøkte ham, tryglet og ba. Og faktisk gjorde hun et så sterkt inntrykk på den unge voldsmannen at han ble omvendt på vei til skafottet. Katarina ledsaget ham til siste slutt og tok imot hodet hans da han ble halshugget. Og i et syn så hun ham da han ble tatt imot i himmelen hvor han snur seg og smiler til henne. 

En annen forherdet synder var dronningen av Napoli, som hadde forført en av den hellige Birgittas sønner, og som hadde dårlig innflytelse over ham. Det var om å gjøre å tale henne til rette og rydde opp. Tanken var at Katarina av Siena kunne dra sammen med en annen Katarina, eller Karin av Sverige, Birgittas datter. Vår Katarina slo til umiddelbart, men delegasjonsreisen ble ikke noe av. Det kunne være farlig og strabasiøst for to unge kvinner. Unødig kanskje å si at vår Katarina tok dette tungt. Å ofre livet for den gode sak, var jo det beste som kunne skje. Martyriet sto høyt i kurs hos henne, og hun anklager sin skriftefar og biograf, Raymond av Capua, for feighet. Det var det verste hun visste. 

pave og mot-pave

Tiden hun levde i var i sannhet ingen glansperiode i kirkens historie. Paven var i Avignon, og ikke i Roma, og i utallige brev, appeller og bønner trygler hun både Gud og mennesker om hjelp. Katarina er, som allerede nevnt, særlig kjent for å ha oppsøkt pave Gregor XI ved det pavelige hoff i Avignon, og trygle ham om å vende tilbake til Roma. Noe han gjorde, men noe han også angivelig skal ha angret bittert på før han døde. Han døde, og en ny pave ble valgt – Urban VI – relativt harmløs, trodde man, inntil han viste seg som det motsatte, og én som de franske kardinalene ikke kunne leve med. Det var opptøyer i Roma – Katarina var hentet til Roma av paven selv, og Katarina ville ha paven ut i striden – han kunne jo bli martyr! Hvilken seier for Kirken! Men Urban lot seg ikke friste… 

De franske kardinalene valgte en mot-pave og installerte ham og seg selv i Avignon. Det store skismaet i kirkens historie var et faktum. Og det varte frem til 1417. Ingenting ble bedre. På sett og vis mislyktes jo Katarina i prosjektet med «den hellige kirkes reform», som hun uttrykte det – men likesom umoral og korrupsjon og egeninteresse rådet grunnen i kirken, like så visst var det mennesker som sa fra og som formulerte det kristne budskapet inn i sin tid. Det gjorde Katarina. 

hva kan hun lære oss?

Det er jo fristende å trekke frem noen av Katarinas mest innstendige oppfordringer til pave Urban VI om å rydde opp i det hun kaller «kirkens hage» – om å fjerne råtten frukt og «fylle den med sterke og gode planter, ta vanskelighetene som er forbundet med å velge ut en flokk med hellige mennesker rike på dyd og som ikke frykter døden. Ikke se etter mennesker av høy rang, men etter gode hyrder som med omsorg vil ta vare på sin hjord. Skap et godt kardinalkollegium som vil være dine sterke støttespillere, og hjelpe deg, med Guds nåde, å bære vekten av dine mange byrder. Å, hvor lykkelig jeg vil være når jeg ser det som er hennes gitt tilbake til Kristi brud, og at de som nærer seg ved hennes bryst ikke tenker på sitt eget beste, men på Guds navns ære og pris… Jeg er ikke i tvil om at dersom det skjer, så vil legfolket også omvende seg, for de vil ikke være i stand til annet når de hører hyrdenes lære og ser deres oppriktige liv. … Det er ikke meningen at vi skal legge oss ned og sove, men vi skal, med mot og uten å forsømme noe, gjøre hva vi kan, selv til døden, for Guds navns pris og ære» (L 291)

Katarina var en kontemplativ hvis kjærlighet til Kirken bare vokste til tross for korrupsjonen hos noen av dens medlemmer. Johannes Jørgensen skriver i sin biografi om henne: «hennes kjærlighet til Jesus utvider seg, vokser med umettelig kjærlighet, og transformeres til kjærlighet til Hans mystiske legeme, den altomfattende, alt-omfavnende hellige katolske kirke.» Som for andre helgener og mystikere, bringer kontemplasjonen henne inn i hjertet av Kirkens mysterium. Jo mer hun fokuserte på kjærligheten til Jesus, jo mer vokste hun i kjærlighet til Kirken. 

Katarina ser også kirken som «Kristi brud», som en vakker ung kvinne hvis ansikt er blitt pisket og tilsølt med syndene til kirkens dødelige medlemmer. Katarina snakker ofte om synden som spedalskhet i kirkens ansikt. Et bilde kardinal Ratzinger gjorde til sitt da han snakket om skitten i kirken som tilslører og formørker Kristi ansikt. Da hadde han hatt overgrepssakene på sitt bord i Troskongregasjonen, så han visste hva han snakket om. 

Men det ville aldri ha falt Katarina inn å forlate kirken på grunn av menneskers synd. For henne var kirken uendelig mye mer enn en menneskelig institusjon. 

Hva kan vi lære av henne? En ekstatiker, stigmatiker, som erfarer levasjoner, har åpenbaringer, med alle kjennetegn på en middelaldersk helgen, så fjernt fra vår egen erfaringsverden som overhodet mulig. 

Mary O’Driscoll, en irsk dominikanerinne og Katarina-ekspert, påpeker at Katarina også så seg selv som del av kirkens problem. Også hennes syndighet bidro til å svekke kirkens vitnesbyrd, til å skitne til Kristi ansikt. Vi vil nok kanskje anse hennes synder som ubetydelige, men for Katarina var de ille nok. Den etterlengtede og høyst tiltrengte reformen av kirken var for Katarina først og fremst et spørsmål om den enkeltes omvendelse, ikke om institusjonelle eller disiplinære endringer, som f.eks. avskaffelse av sølibatet, men den enkeltes indre reform som gjelder alle, også paven selv. Noe hun ikke unnlater å fortelle ham i et av brevene til Urban VI: «Hellige Far, tiden er inne for å vise avsky for synden i deg selv, i dine undersåtter, og i den hellige kirkes prester.» 

Katarina gjorde mye mer enn å få paven tilbake til Roma. Hennes mangfoldige skrifter vitner om hennes dype kjærlighet til Gud, og kallet til hellighet. Som legkvinne i kirken er hun selv et eksempel på det «universelle kall til hellighet» som vi snakker om i dag. En troende som holdt motet og håpet og kjærligheten til kirken oppe i en tid hvor kirkens lederskap var kompromittert. Katarina var klar og utvetydig i sine utspill. Rop ut! sier hun, med tusener av røster – verden råtner på grunn av taushet. 

Skandalene i kirken har alt å gjøre med at vi gir etter for det onde, sier hun, lar oss friste av denne verdens goder og glemmer Jesu veier. Hun vil se mennesker brenne av kjærlighet og bade i den korsfestedes blod. Hun vil se mennesker bli det Gud har skapt dem til, og hun vil «den hellige kirke» verdig identiteten som Kristi brud. «Lev i Guds hellige og milde kjærlighet», sier hun til paven og kardinaler, til ledsagerne sine, til høy og lav i samfunnet. 

Omkring to år før hun døde, mottok hun oppfordringen fra Gud om å «vaske brudens, den hellige kirkes, ansikt» med bønner, svette og tårer. Katarina bodde på det tidspunktet i Roma, ikke langt fra dominikanernes kirke Maria Sopra Minerva, hvor hun i dag ligger begravet. Hun var tilkalt av paven selv som trengte all den støtte han kunne få. Hun var allerede da syk og utmagret, men dro til Peterskirken hver dag og ba i timevis for kirkens enhet. Tre måneder før hun døde ga hun seg selv i en siste akt av overgivelse. Hun ropte til Gud: «Hva kan jeg gjøre, du uendelige, kostbare ild?» Gud svarer henne: «Gi ditt liv enda en gang, og ikke len deg tilbake. Dette er det oppdraget jeg hadde for deg, og gir deg nå igjen, deg og alle som følger deg.» Katarina svarer da: «Å, evige Gud, motta dette mitt livs offer for den hellige kirkens mystiske legeme. Jeg har ingenting annet enn det du har gitt meg, så ta mitt hjerte og press det, kryst det ut over kirken.» Katarina var en hengiven disippel av Paulus, og som han var hun villig til å bære Kristi lidelser på sin kropp: «det som ennå mangler i Kristi lidelser, det utfyller jeg med min egen kropp; jeg lider for hans kropp, som er kirken» (Kol 1,24).

til hvem skal vi gå?

Menneskelig sett hadde Katarina adskillig flere grunner til å forlate Kirken enn vi har i dag, og allikevel er det ikke den minste antydning til noe slikt i det hun skriver. Hun refererte ofte til kirken som Kristi mystiske legeme, i tråd med Paulus, og sa at kirkens ansikt er vakkert. Denne vakre siden er kirkens guddommelige side, mens vi mennesker vansirer kirkens ansikt med våre synder. Hennes tro på kirkens menneskelige og guddommelige sider var utvilsomt med på å underbygge håpet om at kirken en dag skulle bli det Gud hadde ment den skulle være. I en mystisk erfaring fra 1376 forteller hun sin skriftefar og venn, Raymond av Capua, at Gud gjentatte ganger hadde forsikret henne om at kirkens «skjønnhet skal bli gjenopprettet». Den lidelse og smertefulle renselse som kirken nå gjennomlever, er et bud om fornyelsen som skal komme, ifølge Guds budskap til Katarina. 

Disiplene var i synagogen i Kapernaum, da Jesus talte om seg selv som livets brød – den som spiser min kropp og drikker mitt blod, skal ha evig liv — (Joh 6,50ff). Mange tok anstøt, leser vi, og flere av disiplene hans vendte seg bort fra ham. Da spør han de tolv, vil dere også forlate meg? Og Peter svarer: Herre, til hvem skal vi gå? Du har det evige livs ord. 

Det var også Katarinas svar, og det er biskop Barrons. Han formulerer det slik:

Det katolske svaret er å bli i kirken og ta opp kampen, sier han. Det er en praktisk kamp: rydd opp!, og en åndelig kamp som angår enhver av oss. En kamp for troverdigheten, en kamp for Kristus, Han som er svaret på vårt livs utfordringer, Han som er svaret på kirkens. Med blikket festet på Ham, må hver enkelt av oss rydde i sitt eget hus – både i praktisk og åndelig forstand, og gå fremover mot Ham som er kirkens og historiens herre.

6 tanker på “hva ville katarina ha gjort?

  1. Takk for et langt interessant og fint innlegg til stor ettertanke.
    Vi mer enn trenger det i vår tid. Vi trenger handling og et håp om en dag å få en renvasket kirke

  2. Jeg er veldig takknemlig å få lest dine innlegg. Jeg får gleden og kraften tilbake,og ikke ninst håper. Troen bli styrket

  3. Takk Sr Anne Bente. En fantastisk artikkel om et menneske som er et eksempel for alle katolikker. Jeg var i Siena for en del år siden. Den byen har ånd. Se ikke på våre synder, men på kirkens tro. Det er her jeg finner troen på at vår katolske kirke vil overleve. Vi må tro. Nåden er en del av løsningen så lenge vi erkjenner den. Vi har fått friheten til å velge. Håper vi katolikker kan være gode eksempler.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s