ørkenen skal glede seg, rope av fryd!

Dette var tittelen på samlingsdagen i St. Svithun menighet, Stavanger, 14. desember. Jeg hadde gleden av å innlede om nettopp glede, denne dagen før søndag Gaudete, gledens søndag. Jeg er veldig takknemlig for å ha fått dette temaet, for dette satte en særlig farge på lesningene fra liturgien frem mot kirkeårets slutt og inn i det nye. 

«Er du lykkelig?» Dette er selve testspørsmålet når det kommer til ordenslivet. Lykke, eller glede, er kriteriet for om du er på din rette plass i dette livet eller ikke. Og med gleden følger en dyp fred.

Wilfrid Stinissen sier i Den nye vinen – om Åndens frukter, (St. Olav 2014): Hvis vi skal beskrive den kristne gleden, er det best å starte med ordet fred. Fred er den grunnen gledens hus bygges på. 

Selve kriteriet på kallet, er altså glede, selv om det ikke innebærer at vi går rundt og smiler bestandig – eller for den del, at vi er spart for bekymringer eller trivialiteter – som klosterlivet er fullt av! 

Men alvor og glede er ingen motsetninger. Det understreker p. Hallvard Rieber-Mohn i boken med Alvorets glede (Ansgar forlag 1978): Alvor og glede er ikke motsetninger. De forutsetter tvert om hverandre. Inne i det egentlige alvor må det finnes ekte glede, likesom gleden ikke er glede, men for eksempelvis tomt pjatt, når den ikke har en kjerne av alvor. …

Og Wilfrid Stinissen fortsetter: Den kristne gleden står da heller ikke i motsetning til lidelsen, og den utelukker ikke nødvendigvis sorgen og smerten. – Lidelsen får sin dypeste mening når den bevisst ofres. Vi kan lovprise Gud ved å bli som ham: levende offergaver – følge etter ham, gjøre som ham, bli som ham. 

Men hvor har denne lykken, denne gleden sin rot? For min egen del ligger svaret i å ha forpliktet seg til det jeg mest av alt ønsker å gjøre. Gleden over å ha fått den dype bekreftelsen på at Guds veier og dine veier er sammenfallende – trekker i samme retning.

Som kristne lever vi i et spenningsfelt, mellom det som alt er, og det som skal komme, vi er alt Guds barn, og vi skal bli det, vi lever i forventningen om Guds rike, og så er det alt inne i oss.

Gudsriket er nettopp kjennetegnet av glede: Rom 14,17-19: Gudsriket er glede, fred i den hellige Ånd –

Og gleden er nettopp en av den hellige Ånds frukter – Gal 5,22-23a: Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse.

Det er ikke en hvilken som helst glede det er snakk om. I Johannes-evangeliet snakker Jesus om min glede, og det er en glede som er fullkommen. Han snakker også om min fred – ikke den fred verden gir.

Noen utvalgte sitater fra Johannes: 

Joh 15,11 – dette har jeg sagt dere for at min glede kan være i dere og deres glede kan bli fullkommen.

Joh 16,20 – 24 Dere skal gråte og klage, men verden skal glede seg. Dere skal sørge, men sorgen skal bli forvandlet til glede. Når en kvinne skal føde, er hun engstelig, for hennes time er kommet. Men når barnet er født, har hun glemt smertene i sin glede over at et menneske er kommet til verden. Også dere er engstelige nå. Men jeg skal se dere igjen, og hjertet deres skal glede seg, og ingen skal ta gleden fra dere. 
På den dagen skal dere ikke ha mer å spørre meg om. Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis dere ber Far om noe, skal han gi dere det i mitt navn. Hittil har dere ikke bedt om noe i mitt navn. Be, og dere skal få, så gleden deres kan være fullkommen. 

Be, og dere skal få, så gleden deres kan være fullkommen – men også: på denne dagen skal dere ikke ha noe mer å spørre meg om. Det peker hen mot den ytterste dag, fullbyrdelsen når vi skal se «ansikt til ansikt», og ikke som nå: «i et speil i en gåte» 1 Kor 13,12

                        Nå ser vi i et speil, i en gåte,
                        da skal vi se ansikt til ansikt.
                        Nå forstår jeg stykkevis,
                        da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut.

Det er en glede som aldri kan bli tatt fra dem – for de skal forstå – de skal vite, kjenne ham, forstå alt det som har vært uklart like frem til Åndens komme pinsedag, og disiplenes nye forhold til Faderen som de med tillit kan henvende seg til i bønn; Ånden som gir kraft og styrke, visdom og forstand. Joh 16,24: Hittil har dere ikke bedt om noe i mitt navn. Be, og dere skal få, så gleden deres kan være fullkommen. Det som skjer når det vi ber om, er i overensstemmelse med Guds vilje –

Å leve kristenlivet er allikevel ikke primært å søke sin egen lykke, gjøre det som behager oss selv fordi vi «fortjener det», som reklamen sier, men å søke andres lykke og glede, det som er til det felles beste. Det er det kristne kall, rett og slett – min mat er å gjøre min Fars vilje

Spørsmålet er: hvordan finne glede i å tjene andre av kjærlighet? «offer vil du ikke ha, men kjærlighet» leser vi hos Hosea 6,1-6 – kjærlighet ikke slaktoffer, gudskunnskap ikke brennoffer.

”Søk først Guds rike og hans rettferdighet», sier Jesus, så får du alt det andre i tillegg. Det katolske livet omfatter alt, men det betyr ikke at vi ikke skal prioritere. Vi skal ikke søke alt det andre først, og så – hvis vi rekker det – søke Gud, men omvendt! Det dreier seg om å ha rette prioriteringer i forhold til livets endelige mål. 

I lesningsofficiet mot slutten av kirkeåret, er det Thomas Aquinas som formuler noe om dette: 

Målet for vår lengsel, det vil si det evige liv, står med rette som avslutning i         trosbekjennelsen; der det heter: det evige liv. Amen

            Det evige liv består likeledes i tilfredsstillelse av våre lengsler, for der skal enhver salig få mer enn han lengter etter og håper på. Grunnen er at ingen i dette livet kan tilfredsstille sin lengsel, og at aldri noe skapt metter menneskets lengsler. For Gud alene tilfredsstiller og overgår uendelig våre lengsler. Derfra kommer at man ikke finner hvile, uten i Gud, slik Augustin sier: «Herre, du har skapt oss, og vårt hjerte er urolig inntil det hviler i deg.»

            Ettersom de hellige i det himmelske fedreland er i fullkommen besittelse av Gud, er det klart at deres lengsel vil bli tilfredsstilt og enda overgå i herlighet. Derfor sier Herren: Kom inn til gleden hos din Herre. Ja, Augustin sier: «Hele gleden trenger ikke inn i de som gleder seg, men alle trer de inn i gleden.» De skal mettes ved synet av din herlighet, og igjen: Han som fyller din lengsel med goder.

            Alt som skaper glede finnes i overflod der. Hvis noen ønsker glede, så finnes den høyeste og mest fullkomne glede der, fordi den kommer fra det høyeste gode, fra Gud: Ved din høyre hånd, er evig fryd.

            Likeledes består det evige liv i alle de saliges jublende fellesskap; et fellesskap som vil være desto mer gledesfylt fordi enhver vil eie alle goder sammen med de salige. For enhver elsker den annen som seg selv. Derfor gleder man seg over den annens lykke som over sin egen. Det gjør at jo mer den enes glede og lykke øker, dess mer øker alles lykke. 

Om det kirkelige fellesskapet heter det: Når ett lem lider, lider alle lemmene med det, når ett lem hedres, gleder alle lemmene seg med det – 1 Kor 12,26.

Der hvor man gleder seg over den annens glede, der øker den!

Den gleden som er delt, den gleden som er vendt utover, ikke innover i egoistisk tilfredsstillelse, men gleden som gir, som deler, som åpner – det er gleden det dreier seg om. 

Og denne gleden og freden er selv en frukt av full overgivelse; ved å gi, tilgi, overgi seg til Gud.

Når du har lagt alt i Guds hender, når du helt og fullt stoler på ham og vet at han kan alt og alltid vil ditt beste, da vokser det frem en indre fred, sier Wilfrid Stinissen videre. Og han fortsetter Den dypeste gleden er alltid en frukt av fullstendig aksepterende, bejaende, integrert og ofret smerte. Den ekte kristne gleden er gleden over å gi. … For at gleden skal bli fullkommen, er det avgjørende at du har et «himmelperspektiv». Først når vi er over i den andre virkeligheten ser vi virkeligheten slik den virkelig er – den fulle meningen med vårt liv. Nå kan vi legge våre løse tråder i Guds hånd og stole på at han føyer dem inn i en større sammenheng.

Alle de løse trådene, de ubesvarte spørsmålene, det absurde og urettferdige føyer seg inn i et større hele – fordi vi tror at korset og det meningsløse ikke er tilværelsens siste ord.

Glede var altså stikkordet for dagens foredrag, og utgangpunktet tekstene til 3. søndag i advent hvor inngangsverset lyder: Gled dere i Herren, atter sier jeg: Gled dere, for Herren er nær. Fil 4,4-5 – Igjen er det Paulus som gir oss ordene. 

Søndag Gaudete er den søndagen i adventstiden da den liturgiske fargen kan være rosa. Tilsvarende i fastetiden – midtfaste: søndag laetare – en gledens søndag da også – for liksom å understreke at fasten og boten ikke er alt, tvert imot løft blikket og se hen mot målet, som er frelse, evig liv – himmelperspektivet!

Men i motsetning til fastetiden før påske, er adventstiden i større grad en gledens og forventningens tid: Vi synger fortsatt halleluja! og lesningene bærer bud om forventning, om noe stort som skal skje – adventstiden er fremfor alt preget av frydefull forventning og glede. 

En som sier noe om dette er profeten Sakarja, 8,19: Så sier Herren over hærskarene: Fasten i den fjerde, i den femte, i den sjuende og i den tiende måneden skal bli til fryd og glede for Judas hus og til glade høytidsdager. Elsk sannhet og fred!

Faste og bot alltid vært en forberedelse til store høytider, til viktige anledninger. Ikke bare i kirken, vi arvet det fra jødedommen. Vi faster fra det unødvendige, for å åpne for det vi ikke klarer oss uten, for å være våkne når Herren kommer. Sånn sett, sier C.C. Pecknold, (professor i systematisk teologi, Catholic University of America), er advent den eldste av de liturgiske tidene. Profetene ventet Messias’ komme, Noah ventet på Herrens dom, og Moses så i flammene i tornebusken herligheten til den som skulle komme. Alle Israels profeter forkynner Herrens, Messias’, komme, og de gjør det ofte iført sekk og aske – tegnene på bot og omvendelse.

I kirkens tidligste tid, praktiserte de kristne tre fasteperioder i året – juni, september og desember – i tre av ukens dager fastet de, onsdag, fredag og lørdag. Pave Leo den store (pave 440-461) anså disse fastedagene for å ha et apostolisk opphav, og det med rette, for de eksisterte jo alt i jødisk tradisjon som vi har sett og hørt hos Sakarja. Og fasten skal bli til fryd og glede! Så alt før kristne begynte å feire julen som en stor høytid, var det fastedager i desember. 

Apostlene feiret Herrens dag, oppstandelsen hver søndag morgen når de møttes i hjemmene til brødsbrytelsen, leser vi i Apostlenes gjerninger. Julen kom senere, først i Jerusalem sent i det fjerde århundre hvor feiringen av Epifani, Herrens åpenbaring, ble utvidet til å omfatte fødselsfeiringen. Konstantin bygget en basilika over fødselsgrotten, og der ble det feiret en messe ved midnatt den 24. desember. Tradisjonen ble tatt opp i Roma, men uten adventsforberedelsene, annet enn den gamle faste- og botsuken. Det var pave Gregor den store (pave 590-604) som i det sjette århundre fastsatte de fire adventsukene som vi kjenner.

Lesningene i denne tiden fokuserer på profetiene hos Jesaja, bebudelsen og Marias besøk hos Elisabeth, og på Døperen Johannes som i ødemarken «ryddet vei for Herren» i sin forkynnelse. Men ikke bare. Adventstiden fokuserer like mye på Han som skal komme igjen,  på Jesu annet komme. Adventstiden er dermed både en gledens tid ved forventningene om Gud som blir mennesket i Jesus, og forventningene om den ytterste dom hvor Han kommer i herlighet for å dømme levende og døde. 

Slik skal vi altså forberede oss på å ta imot Jesus på flere plan. Vi konfronteres med barnet Jesus som kommer i kjøtt og blod, og vi tar imot Ham i vårt indre, i våre hjerter. Advent ber oss åpne våre hjerter for Jesus Kristus, Gud selv. Men hvordan kan vi ta imot Ham på en verdig måte? Dette er et spørsmål vi som kristne stadig må stille oss selv. Og vi erkjenner jo denne uverdigheten hver gang vi går til messe og ber «Herre, jeg er ikke verdig at du går inn under mitt tak, men si bare ett ord, så blir min sjel helbredet!» Vi har altså et håp om legedom, om å bli helbredet. Akkurat denne bønnen kombinerer de gledefylte aspektene ved adventstiden med botspreget. Som profetene trenger vi botsaspektet. Skal vi som Johannes ,rydde vei for Herren, la Ham vokse, mens vi avtar, ja, da må vi også fokusere på botsaspektet– slik at vi kan forberede oss på å motta gleden i Jesus Kristus. Hans glede – den gleden som er fullkommen – og som forener oss med Kristus. 

Så, mens verden feirer konsumet, skriver Pecknold, inviteres vi til å bli konsumert av Jesu komme, så vi også kan forberede oss på den ytterste dag når Jesus kommer igjen for å dømme levende og døde. Det er denne adventen vi er skapt for. 

Da jeg begynte å forberede meg til dette foredraget, gikk kirkeåret gikk mot sin slutt, og med det fokus på vredens dag – verdens undergang, dom og gjenopprettelse. Dommen hører Herren til, vet vi, og ikke noe sted i Skriften får vi vite når og hvordan. Men som Augustin sier: Hvis Han finner deg rede, da gjør det ikke noe at du ikke vet når han kommer. 

Men også i denne tiden er det gleden som dominerer. 

Hos profeten Joel, 2,21ff leser vi for eksempel: 

            Frykt ikke, du åkerjord, fryd deg og vær glad! For det er Herren som gjør storverk. Frykt ikke, dere dyr på marken, for beitene i ødemarken grønnes, og trærne gir sin frukt, fikentre og vintre bærer rikt. Fryd dere, Sions sønner, gled dere i Herren deres Gud! 

Frykt ikke, fryd deg og vær glad! For Han kommer – barnet i krybben og Hans gjenkomst i herlighet!

Ja, Han kommer! «Din død forkynner vi Herre, og din oppstandelse lovpriser vi inntil du kommer», svarer vi i messen. Ja, Han kommer – i herlighet! In Herrlichkeit, dans la gloire – sier man på hhv tysk og fransk – for liksom å understreke dette budskapet.

Og det er jo nettopp det advent dreier seg om – Han som kommer – Kristus. Det greske ordet for advent er Parusia som oversettes med gjenkomst – og denne Gud som kommer, er Guds egen definisjon av seg selv både i det gamle og det nye testamente: Åp 1,8 sier Gud nettopp: Jeg er Alfa og Omega, sier Herren Gud, han som er og som var og som kommer, Den Allmektige.

Vår Gud kommer igjen, han har en fremtid for oss – Guds rike. Han er den som fornyer skapningen, helbreder det som er brutt i stykker, vekker døde til nytt liv, setter det som er stivt og stivnet i bevegelse igjen – den eldste bønnen i kristenheten er nettopp derfor denne: Maranatha! (Åp 22,20) Kom, Herre Jesus – forny verden, forny Kirken, forny oss selv!

ØRKENEN SKAL GLEDE SEG, ROPE AV FRYD! er tittelen på denne dagen, og det er hentet fra søndagens første lesning, Jesaja 35. Hvorfor skal ørkenen glede seg, og rope av fryd? Jo, for Herren kommer for å frelse oss! 

Og jeg har sett ørkenen, om ikke rope av fryd, så blomstre, det var i Det hellige land, røde valmuer, små gule og hvite blomster i dette golde, døde, ja brutale landskapet, uventet og overveldende vakkert. For å se ørkenen blomstre må vi gå ut i den – gå ut i ørkenen – vår indre ørken og konfronteres med alt som finnes der. Vår ørken kan også bli en blomstrende hage, når vi våger oss ut i den, lar oss konfrontere med våre egne indre demoner, alt som truer freden, gleden, lyset og livet – ja, Åndens liv i oss! 

Avslutningsvis en adventsalme som vi finner i Lov Herren 364, av Alfred Hauge:

            Det lid med natta. Dagen stundar til. Den tid som er tek slutt når Herren vil, og jordisk makt i avmakt bytter kår når Herrens årle morgonklokke slår.

            Det lid med natta. Kristus kjem igjen. Du ser han snart, som sol i skyer brenn. Vakn opp or svevn, for frelsa er deg nær, og gjer deg budd til fest i kvite klær!

            Kast gamle klutar og din morkna vev! Ta lysets bunad på, som Herren gjev! No opnar jord og himmel vidt sin favn: Velsigna han som kjem i Herrens navn!

I tillegg til C. C. Pecknolds artikkel, kan også artikkelen på katolsk.no anbefales: Adventstiden forbereder oss på Jesu komme