tjørhoms kirkekritikk

I den senere tid har det kommet ikke mindre enn tre artikler fra teologen, professor emeritus, Ola Tjørhom, alle med fokus på kritikkverdige forhold i Den katolske kirke. 

I den engelske ukeavisen, The Tablet 26/9-19, skriver han om medlemsregistreringssaken, i Le Monde Diplomatique oktoberutgaven, om manglende katolsk reformvilje, og i Nytt Norsk Tidsskrift 3/19, om overgrepssakene og håndteringen av disse. 

Det er nok å ta av for den som vil fokusere på det som ikke funker i Den katolske kirke. Nye og gamle skandaler brettes ut til stadighet – i sær i USA – men også andre steder, som da vi nylig fikk et oppslag om overgrep i Norge og Sverige. Eller da politiet i Vatikanstaten gjennomførte en razzia i Statssekretariatet i begynnelsen av oktober. Det er som om både Statsministerens kontor og Finansdepartementet skulle vært raidet her hjemme. Knapt en overskrift noe sted. Det gjelder også internasjonalt. Financial Times hadde riktignok en ganske stor sak om bakgrunnen for razziaen nylig, men ellers har det vært ganske stille. Det overrasker meg faktisk. For hva sier det egentlig om forventningene til Den katolske kirke? Er dårlig og mangelfullt lederskap så utbredt at ingen lenger reagerer med annet enn et skuldertrekk? Eller er det slik som Tjørhom skriver at pave Frans fortsatt er pressens «darling» og slipper unna med forhold som hans forgjengere aldri hadde blitt spart for? Ikke vet jeg. 

Men en som fortsatt lar seg opprøre, er Ola Tjørhom. Og på denne bakgrunnen er det ganske positivt, vil jeg si, selv om det han presenterer oss for er pinefull lesing. Pinefull, både fordi mye av kritikken treffer, men også fordi han benytter seg av retoriske grep og tendensiøse karakteristikker som egentlig er helt unødvendige. Saklige fakta er opprørende nok i seg selv. 

I dette innlegget fokuserer jeg på artikkelen i Nytt Norsk Tidsskrift fordi den omhandler overgrepskrisen, et tema jeg har fulgt en stund og som jeg har vondt for å legge fra meg, selv om det var intensjonen i august 2018!

Tjørhom beskriver innledningsvis overgrepskrisen som kanskje den verste krisen i kirkens historie. Presters seksuelle overgrep mot barn og unge som i lang tid ble benektet og dekket over, er kirkens eget ansvar, skriver han, og «krisen har røtter i en kultur hvor vern av kirkens omdømme overskygger hensynet til ofrene. Forsøk på å rydde opp har så langt vært utilstrekkelige». Han viser til de meste kjente rapportene og analysene fra USA; Pennsylvania- og John Jay-rapporten, og fra en rekke andre land. Grufulle detaljer og nok av eksempler på elendig håndtering, og det Tjørhom beskriver som en «destruktiv kultur innenfor deler av det katolske presteskapet». 

Tjørhoms elendighetsbeskrivelse er dessverre sann. Vi står utvilsomt overfor en stor krise hvor kirkens troverdighet er i fritt fall. Det er i sannhet ingen glanstid for kirken. Jeg er enig i beskrivelsen, men ikke på linje med ham i konklusjonene. 

Tjørhom berører en rekke mulige årsaker og årsakssammenhenger, i hvert fall medvirkende årsaker til skandalenes omfang, og nevner i fleng: Konservatisme. Klerikalisme. Sølibatet. Kuriereform. Kirkeretten. 

Det er umulig å gå inn på alt, jeg vil her bare komme med noen kommentarer og utfyllende opplysninger på noen av punktene.

For å ta det jeg vet minst om først: Kirkeretten. De kirkerettslige sidene av dette sakskomplekset har jeg ingen forutsetninger for å mene noe om. Det jeg vet som har skjedd av positive endringer er følgende: Prosedyrer er forenklet, foreldelsesfristen for overgrepssaker utvidet til 10, så 20 år, for de alvorligste sakene ser man helt bort fra foreldelsesfristen. Alderen for mindreårige er blitt hevet fra 16 til 18 år. Tjørhom nevner politianmeldelse. Det er jeg enig i. Samtidig er det slik at politi og rettsvesen ikke fungerer likt eller like godt over hele verden, og ofte er kirkens lovverk strengere enn det sivile. 

Så reagerer jeg på at Tjørhom avskriver pave Benedikt XVI som en konservativ «flaskehals» som «legger skylden på verden» og ikke ser krisens kirkeinterne årsaker. At Benedikt skulle legge skylden på eksterne forhold, er urimelig, selv om Tjørhom kan belegge det med sitater. Han er den av pavene i nyere tid som har gjort mest for å ta tak i problemene. Benedikt XVI bidro, først som prefekt for Troskongregasjonen og så som pave, til de ovennevnte kirkerettslige forandringene. Like før han ble valgt til pave talte han om de råtne og uverdige forholdene i kirken – og han visste hva han snakket om. Som prefekt for Troskongregasjonen hadde han overgrepssakene på sitt bord. Det var ingen «flaskehals» som Tjørhom hevder. Tvert imot ble det fortgang i behandlingen da de sakene som allikevel skulle til Roma ble overført til Troskongregasjonen fra Sakraments- og kleruskongregasjonen. Benedikt «avskiltet» omkring 400 prester og biskoper i sin embetstid. Utilstrekkelig? Ja, sikkert, det var dessverre adskillig mer å ta av. Og en av de åpenbare feil han gjorde var at det ikke ble satt i gang en formell prosedyre mot den gang kardinal McCarrick. Restriksjonene han ila ham var muntlige og uformelle, og noe som verken McCarrick eller andre kirkeledere tok hensyn til. 

Det skinner igjennom at konservative kirkeledere etter Tjørhoms oppfatning er et annet problem, proppen i systemet så å si når overgrepssakene ikke er skikkelig håndtert, og Tjørhom lister opp prelater som har måttet forlate sine embeter eller som er dømt for overgrep: «mange av dem konservative». Ja, det er sant, men mange av dem er også liberale. Den så langt største av dem alle, McCarrick, som eksempel. Og Wuerl som et annet eksempel, sammen med de biskoper og kardinaler McCarrick har fremmet og som igjen har bidratt til å skjule og tildekke hans egen virksomhet. Det finnes belegg for at Wuerl fikk informasjon om McCarrick, men han så en annen vei, selv om han ikke ødela bevis som vi har sett andre steder, f.eks. i Tyskland. 

McCarrick er i grunnen et tjenlig eksempel i denne sammenheng fordi han nærmest inkarnerer hele kompleksiteten i denne omfattende krisen. Da McCarrick-saken sprakk i 2018 var det på grunn av en «troverdig anklage» fra en mann som hevdet at McCarrick hadde misbrukt ham seksuelt da han var mindreårig. En av gangene også i forbindelse med et skriftemål. McCarrick var venn av guttens familie og tok ham med på turer. Da denne saken sprakk og ble funnet troverdig, forelå det flere anklager mot kardinalen om overgrep mot seminarister, og om hvordan McCarrick hadde utnyttet sin posisjon overfor folk som var avhengig av ham på veien mot prestevigsel. Som deres erkebiskop var det han som godtok kandidaturet deres. Historiene om sommerhuset på stranden hvor det alltid var en seng for lite, og hvor en av seminaristene derfor «måtte» dele seng med kardinalen, var en gjenganger. Det var mye som kom for dagen. Også bekymringsmeldinger til Roma som forble ubesvart – den første kjente i år 2000, av en prest, Boniface Ramsey, som underviste ved presteseminaret i New Jersey fra 1986 til 1996, og som både muntlig og skriftlig hadde advart om McCarricks oppførsel – men til ingen nytte. Han hadde varslet flere ganger i 30 år før saken sprakk. At Ramseys bekymringsmeldinger nådde Roma, kan dokumenteres. Det kom også frem at grupper av legfolk reiste for egen regning til Roma for å be om at McCarrick ikke måtte bli utnevnt til erkebiskop av Washington DC – heller ikke det til noen nytte. Det var under pave Johannes Paul II. Det forelå på det tidspunkt også dokumentasjon på forlik fra minst ett bispedømme hvor McCarrick hadde vært biskop. Dette gjaldt voksne, og informasjonen var kjent i Roma. Det ble kjent at biskoper visste om kardinalens lugubre oppførsel uten å reagere. McCarrick var jo deres venn, han hadde bidratt til å fremme deres kandidatur for embetet, og han delte ut rundhåndet av kirkens midler. Da saken sprakk hadde det i årevis versert rykter om McCarricks preferanser for unge menn. Eksemplene kan mangfoldiggjøres – og det som er klart her er at denne saken dreier seg om veldig mye mer enn enkeltmenneskers problemer med egne grenser. Det er snakk om notoriske overgripere og systematisk unnfallenhet fra kirkeledelsens side. 

Etterhvert kom det frem at Benedikt XVI hadde ilagt McCarrick visse restriksjoner, men ikke formelt eller skriftlig. Og McCarrik brydde seg åpenbart ikke om dem, uten at det fikk konsekvenser. Ingenting skjedde altså før i 2018. 

Først ble han fratatt kardinalverdigheten, så ble han avsatt og laisert, det vil si «redusert» til legmann. Den strengeste straffen Roma kan ilegge en prest. Men dette skjedde uten noen formell straffeprosess fra Romas side. Man benyttet seg av en administrativ prosess med svært lite innsyn. Muligheten for administrativ prosess ble forøvrig innført under Johannes Paul II etter påtrykk fra Ratzinger for å bli kvitt den «flaskehalsen» Tjørhom påpeker. Det ble offentliggjort tidlig på nyåret i år, før «overgrepstoppmøtet» i februar. Da den amerikanske bispekonferansen ba Roma om en granskning av McCarrick-saken under høstmøtet 2018, fikk de ikke medhold, under påskudd av toppmøtet om overgrep i Vatikanet februar 2019. Et møte som var entydig i sin fordømmelse av overgrep mot mindreårige, men som ikke berørte de andre store og aktuelle problemene: overgrep mot «sårbare» voksne, som ordenssøstre, seminarister, unge prester som står i et avhengighetsforhold til sine overordnede, og håndteringen av disse sakene. 

Høsten 2018 lovet Roma en full gjennomgang av McCarricks sak både i Roma og i de bispedømmer McCarrick har vært tilknyttet i USA. Så langt er det ingen resultater fra denne etterforskningen. Ingenting om hvem som visste hva og hvordan og hvorfor McCarrick kunne stige i gradene og ha en betydelig innflytelse over utnevnelser i amerikansk kirkeliv, til tross for at anklagene mot ham var kjent helt til topps i det kirkelige hierarki. 

I mellomtiden har altså McCarrick mistet kappe og krage og lever tilbaketrukket hos noen fransiskanere i Kansas, USA. Den lovede gjennomgangen av hans sak lar vente på seg. I mine desillusjonerte øyeblikk frykter jeg at saken bare dysses ned igjen; at han som ikke-geistlig ikke lenger er Romas problem. Men jeg kan jo ta feil, og det håper jeg. 

McCarrick-saken belyser også andre ting. Gutter og unge menn utgjør ifølge John Jay-rapporten 80 % av ofrene for overgrep i kirken. Hvorvidt dette skyldes tilgjengelighet, som Tjørhom skriver, eller prestenes preferanser, skal jeg ikke ta stilling til. Det som opprører er at en mann som McCarrick kunne fortsette uten at noen stoppet ham når så mange visste. Jeg har lenge vært skeptisk til teorien om et nettverk i kirken hvor folk beskytter hverandre, men det som til nå er avdekket vitner dessverre om at det fins et regulært og destruktivt nettverk av biskoper og andre som beskytter hverandre fordi de har noe på hverandre. Dette er naturlig nok forhold som gjør oppryddingen vanskelig. 

Andre saker kommer opp i kjølvannet av McCarrick. En av hans protegéer, den tidligere biskopen av Wheeling, Michael Bransfield, måtte gå etter avsløringer om seksuelt misbruk og finansielle skandaler. Han som skulle etterforske Bransfield, erkebiskop William Lori, gjorde seg i sin tur bemerket med å slette navn på biskoper på listen over dem som hadde mottatt pengegaver fra Bransfield, Loris eget navn inkludert. Det var forøvrig McCarrick som ledet arbeidet med retningslinjer for overgrep i USA etter avsløringene i Boston 2002, og sørget for retningslinjer for overgripere blant prester og diakoner, men ikke for biskoper. De var unntatt regelverket idet de sorterer under Roma. Fortsatt er det slik at biskoper etterforsker biskoper. Det er ingen pålegg om leg og ekstern innblanding. Biskoper kan riktignok selv fastsette prosedyrer med leginvolvering i sine bispedømmer, noe flere biskoper i USA har gjort.  

Sølibatet nevnes også som årsak til overgrep blant prester. Emnet fortjener en mye grundigere behandling, og kanskje gjør jeg det en gang, men her vil jeg bare si: hvis sølibatet var hovedårsaken, ville kuren være enkel: Avskaff sølibatet, og innfør eventuelt tvangsgifte for prester. Men det blir for enkelt, dessverre. Selv om andelen overgripere blant katolske prester er altfor stor, så har de aller fleste overgripere allikevel aldri avlagt noe sølibatsløfte. Katolske prester utgjør ca 1 promille av samtlige kjente overgripere i USA. 99,9 % av alle overgripere har med andre ord aldri avlagt noe sølibatsløfte. Og det kan heller ikke sies ofte nok: Overgriperne utgjør en forsvinnende liten del av det katolske presteskap. 

Og så til klerikalismen. Dette fenomenet som brukes flittig som forklaring på ukulturen, men som oftest udefinert. Også pave Frans bruker det mot uspesifiserte grupper, ofte med allusjoner til unge, konservative og «rigide» (pave Frans ord) prester i soutane og prestehatt. Sett nå at det skulle dreie seg om denne gruppen? Da må det bare nevnes at denne gruppen var temmelig fraværende i Den katolske kirke i de årtiene overgrepene nådde sitt høydepunkt i kirken, nemlig 70- og 80-tallet. De var ikke fremtredende i den tiden det var verst, verken i USA, Tyskland eller andre vestlige land. En forsøksvis definisjon av begrepet, som dekker hele spekteret av overgripere, kunne være holdningen at prester kun svarer for andre prester, eventuelt deres overordnede biskop, og at biskoper bare svarer for biskoper. Da får man et lukket system hvor ting bare sirkulerer og aldri blir tatt tak i eller «luftet ut». 

Tjørhom har fortsatt et lite håp på kirkens vegne. Han setter sin lit til den bebudede kuriereformen. Da pave Frans ble valgt, var det åpenbart at kirkens ledelse måtte gjennom en grundig revurdering og reform. Det var det enighet om i kardinalkollegiet også, og reformpaven Frans møtte høye forventninger. Han startet ut med et eget kardinalråd, bestående av ni kardinaler. Nå er de seks igjen. Tre av dem har trukket seg av forskjellige grunner – en fordi mandatet gikk ut, to av dem forbundet med anklager om eller tildekking av misbruk. En av dem er fengslet. Det denne reformen så langt har avstedkommet er at Statssekretariatet under ledelse av kardinal Parolin har fått utvidede fullmakter. Makten er med andre ord enda mer sentralisert enn før, hvor statssekretariatet i praksis har fått all makt i kurien. Et sekretariat – som er Vatikanets øverste myndighet under paven – som altså ble raidet av Vatikanets eget politi bare for to uker siden.  

Men jeg håper også på en opprydning og en endring i retning av mer transparens og innsyn i beslutningsprosessene på alle nivåer i kirkens liv. Ideologiske forklaringer – konservative vs liberale – og klerikalisme som årsak, mener jeg er avledningsmanøvre som verken tjener ofrenes eller kirkens sak. Ideologiske skylapper gjør at folk har beskyttet og forsvart «sine» når anklager om overgrep er kommet opp. Og det har skjedd på begge sider. Overgriperne er likelig fordelt i begge leire, og viljen til å rydde opp har først og fremst med menneskers integritet å gjøre, ikke med kirkepolitisk ståsted. 

Hva nå? Det er vel kanskje ikke Tjørhoms anliggende, men det er mitt. Kirken er så avgjort i behov for institusjonell reform. Noe har gått alvorlig galt i kirken. Den klerikale kulturen som har gjort overgrep og tildekkingen av dem mulig. Mye har allerede skjedd for å begrense overgrep – bakgrunnssjekk av kandidater til presteskap og ordensliv, foruten kirkelig ansatte, nye rutiner for håndtering av overgrep og varsler om slike, forlengelse av foreldelsesfrister etc. 

Men det er også en annen side her. Det som trengs i tillegg er en dyp og vedvarende åndelig reform – ikke bare innen presteskapet og ordensfolk, men også blant legfolk. En som har skrevet fornuftig og med håp om dette, er biskop Robert Barron som i vår kom med en liten bok; Letter to a Suffering Church. Her tar han et oppgjør med overgrepssakene og håndteringen av dem, men han ser også krisen i lys av kirkehistorien. Og han stiller nettopp dette spørsmålet: «Hva nå?» Mange har forlatt kirken i USA, mange vurderer å trekke seg. Hva svarer han? «It’s time for fight!» Det er en kamp vi som kristne er kalt til å ta. På egne vegne og på kirkens. 

Kirkens historie viser at de virkelige endringene ofte er kommet nedenfra. Kriser og korrupsjon fremkaller ofte karismatiske skikkelser som formulerer svaret på sin tids utfordringer. En Benedikt, en Frans, en Dominikus, Katarina av Siena, Ignatius, Teresa av Avila –  Alle bør vi derfor se den smertefulle tiden, skriver han, som en invitasjon til å gjenoppdage og fordype vår identitet som døpte prester, profeter og konger: «Priests are those who are committed, all the way down, to holiness of life; prophets are those who have dedicated themselves to proclaiming Christ to everybody; and kings are those who are resolved to order the world, as far as they can, to God’s purposes». 

Bunnlinjen er denne: Et bedre og sterkere legfolk skaper et bedre og sterkere presteskap.

Kirken trenger å bli renset. En kamp for troverdigheten, er en kamp for Kristus, Han som er svaret på vårt livs utfordringer, Han som er svaret på kirkens. Med blikket festet på Ham, må hver enkelt av oss rydde sitt eget hus – både i praktisk og åndelig forstand, og gå fremover mot Ham som er kirkens og historiens herre.