thereses kall

Jeg startet denne dagen friskt med å ville skrive et blogginnlegg om dagens helgen, Therese av Lisieux. Rakk å skrive tittelen, før likt og ulikt, stort og lite tok all oppmerksomhet.

Men nå er jeg tilbake der jeg startet imorges etter å ha lest lesningsofficiet. Der siteres det fra Thereses selvbiografiske skrifter: «Under bønnen da mine lengsler fikk meg til å lide et sant martyrium, åpnet jeg Pauli brev for å finne et svar.» Den kontemplative nonnen – helgen og kirkelærer – sliter altså med å samle seg i bønnen, og tyr til Bibelen for å få hjelp. Hun leser 12. og 13. kapittel i første korinterbrev – om at nådegavene er forskjellige, ikke alle kan bli apostler eller profeter eller lærere, men at alle er lemmer på det samme legeme. Hun leser videre og hører at Paulus fremholder at selv de største gavene ikke har noen verdi uten kjærlighet.

Da fant hun ro: «Da jeg betraktet Kirkens mystiske legeme, kjente jeg meg ikke igjen i noen av de lemmene som Paulus beskriver… Kjærligheten ga meg nøkkelen til mitt kall. Jeg forstod at hvis Kirken har en kropp som består av ulike lemmer, så kan den ikke mangle det lem som er det edleste og mest nødvendige. Jeg forstod at Kirken har ett hjerte og at dette hjertet brenner av kjærlighet. Jeg forstod at bare kjærligheten får Kirkens lemmer til å handle, at dersom kjærligheten sluknet, skulle apostlene ikke lenger forkynne evangeliet og martyrene ikke ville utgyte sitt blod. Jeg så og forsto at kjærligheten omslutter alle kall, at kjærligheten er alt, at den omfatter alle tider og alle steder, kort sagt, at den er evig!»

Og hun avslutter henrykt: «Mitt kall er Kjærligheten!»

Therese har stor aktualitet, og hun fortsetter å gripe mennesker. Mange er de som valfarter til hennes grav i Lisieux når hun selv ikke er ute på veiene da. Hennes relikvier var i Norge i fjor. Nå har de nettopp vært i Skotland, og også derfra er det gripende beretninger. Det viser hvordan Thereses inderlige fromhet smitter, berører på dypet. Under besøket i Skotland ble relikviene også bragt til et fengsel hvor et hundretalls innsatte møtte frem. «Dere kan søke trøst hos henne, finne styrke, be om hjelp til å gjøre det gode», sa erkebiskop Tartaglia i sin preken. Kallet til å leve helt nær Kristus, til å være Kirkens bankende hjerte, til å svare på alle utfordringer i det daglige med kjærlighet – hennes «lille vei» – er anvendelig (og nødvendig!) ikke bare i Thereses Karmel, men overalt hvor mennesker lever sammen – også i fengsel.