I påskehilsenen fra søstrene i Irak henviser de til Lukas 24. kapittel. Da kvinnene husket hva Jesus hadde sagt: «Menneskesønnen skal overgis i syndige menneskers hender og korsfestes, og den tredje dagen skal han stå opp», da endret bildet seg fullstendig, og de løp inn til byen for å fortelle det til de andre.
Søstrene i Irak fokuserer på minnet. Og de minnes: flukten for nærmere fem år siden, søstrenes tidligere flukt under første verdenskrig, og alle generasjonene før dem på hvis skuldre de står; disiplene, martyrene, den tidlige kirken. Eksilet og flukten er tap, fortvilelse, diaspora – men også håp, retur, gjenoppbygging –
Minnet skaper kontinuitet, gir en form for felles identitet – en felles forståelse av hvordan Gud holder sin hånd over dem og har hjulpet dem gjennom vanskelighetene.
De skriver: Vi vet at vi ikke er alene om å lide, men lidelsen blir spesiell fordi vi ser den i sammenheng med Jesu erfaring; han som led på korset, men hvor korset ikke fikk siste ord. Gud viste sin makt over døden og fortsetter å gjøre det.
Les hele brevet:
AVE CRUX SPES UNICA 