livsviktig!

Hvis vi skal forme kirken, må kirken forme oss, sa australske ungdommer i et brev til Ungdomssynoden som foregår i Roma akkurat nå. De har et poeng. Formet blir vi, enten vi vil eller ei, men hva & hvem lar vi oss forme av?

En som nettopp har satt ord på dette her hjemme, er teolog og forfatter Stian Kilde Aarebrot. Han er prest i stiftelsen Areopagos og leder for Etter Kristus, et nettverk for kristen trospraksis som han grunnla i 2009. Han er ute med sin fjerde bok, «Kunsten å forme livet». Han kaller det en plastisk teologi – men, vel å merke, en teologi som ikke formes etter vårt bilde, men som vi formes etter.

Men hvorfor er det så vanskelig å omsette gode intensjoner  til gode vaner? Paulus erkjente at «det gode som jeg vil, gjør jeg ikke, men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg» (Rom 7,19), og nyttårsforsetter kommer og går. Hvorfor er det slik? Og hvordan kan vi bygge et godt kristenliv?

Innledningsvis stiller han spørsmålene: «Hva skjer etter dåpen? Hvordan skal det kristne livet leves? Og hva betyr det konkret å følge Jesus?»

Han peker på hvordan tro og praksis hører sammen. Det er ikke «bare å tro», sier han. Vi har gjort troen til et tenke-anliggende, til en rent cerebral sak, og oversett virkningen handlingene har for å danne den sterke legeringen av praksis og fordypning.

Aarebrot har i tre år fordypet seg i nevrologi, viljestyrke og vaner, og han peker på hvor sammenvevd tro og biologi faktisk er. Ikke minst har hjerneforskningen vist hvordan jevnlig praksis forandrer oss over tid, sier han. Kristenlivet handler om å tilegne seg gode vaner. «Det vi gjør, former måten vi tenker på i langt større grad enn motsatt. Særlig gjelder dette det vi gjør jevnt og trutt – vanene våre. Ja, og uvanene våre. De er dessverre akkurat like effektive hjerneformere» (s. 22). «Kultur (og ukultur) er vaner (og uvaner) i makroformat. Så lenge vi ikke tar aktive og bevisste valg, har samfunnet en lei tendens til å ta valgene for oss.»

Titler som Troen blir til mens vi gjørvaneskapt, Å forme verden, Å formes av verden, Å angre er å seire, Det jeg aldri klarte alene antyder litt av vinklingen. Det er en frisk tilnærming til gammel innsikt.

Aarebrot øser av mange og varierte kilder – populærkultur, hjerneforskning, klostervisdom og hverdagsliv, bare for å understreke det vesentlige anliggendet: «Vi former vanene våre, så former de oss, og til sist omgivelsene våre.» Han skriver både med innsikt og humor, og makter å formidle et livsviktig tema på en underholdende og avspent måte. Livsviktig? Ja, livsviktig – for Åndens liv i oss – og for å omsette Jesu liv og lære i konkret handling.

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s