I dag kommer relikviene av den hellige Therese av Lisieux og hennes foreldre til Norge. Her skal de sendes rundt til en rekke menigheter og klostre før valfarten fortsetter i andre nordiske land. Relikvier henger sammen med helgenkult, og begge deler har hatt dårlige kår i protestantismen, som jo, i sin mest konsekvente utgave, avviste helgenkulten og alt dens vesen. Ja, ikke bare helgenkult og relikvier, valfarter og prosesjoner, men alt av sakramentalier overhodet – lys, salt, røkelse, ytre tegn som kneling, korsing osv. Anders Piltz skriver om dette blant annet i boken Doften av rykande vekar – reformationen ur folkets perspektiv. I kapittelet Örat tar över – Trons avmaterialisering på 1500-talet konkluderer han med at det da gikk ned et «teppe mellom himmel og jord, mellom avdøde og levende». Bønnen for de avdøde, og bønnen om deres forbønn, opphørte. Det har som kjent aldri vært tilfelle på katolsk hold, og det demonstreres effektivt når vi nå tar imot relikviene av en av Kirkens største helgener, karmelittnonnen Therese av Lisieux og hennes foreldre, som også er helgenkåret.
I anledning relikvievalfarten, publiserte Anders Piltz en artikkel om relikvier. Den er oversatt til norsk og publisert på her. Der skriver han bl.a. følgende: «Venerasjon* eller aktelse for relikvier kan i seg selv oppfattes som bisart eller makabert, men er dypt forankret i kristendommens historie, ja, i menneskehetens åndelige utvikling overhodet. Noe som lett kan bekreftes av de fleste: Vi tar vare på ting, slik som for eksempel hårlokker, for å minne oss om våre elskede eller steder som har betydd mye for oss. Også de som finner relikvier fremmedartet eller endog motbydelig, tar kanskje med seg en sten eller en blomst fra Det hellige land, som en påminnelse om de plasser der Jesus har vandret. Slike minnegjenstander hjelper oss å huske det som er viktig og umistelig for oss.
Hva er relikvier? Ordet kommer fra latin reliquiae «rester» eller «levninger». Venerasjon for relikvier svarer på et menneskelig grunnbehov. I antikkens Athen aktet man det man antok var levninger av Oidipus og Thesevs. Buddhas relikvier ble oppdelt og fordelt temmelig umiddelbart etter hans død. I islam aktes det som sies å være Muhammeds kappe, skjegg, en tann og et fotavtrykk.
Relikvier av hellige og deres underverker er heller ikke noe som er fremmed for Bibelen: Elias kappe delte Jordanelven i to (2. Kongebok, 2,14), en død manns kontakt med profeten Elisjas knokler vekket den døde til live (2. Kongebok, 13, 21), berøring av en dusk på Jesu kappe hadde helbredende virkning (Matt 9,20), Peters skygge helet syke (Apg 5, 15), tørklær og arbeidstøy som Paulus hadde hatt på seg, gjorde syke friske og drev ut onde ånder (Apg 19, 11 – 12).» Så langt Anders Piltz.
Helgen- og relikviekulten er gammel i Kirken. Helgenkulten startet med martyrene – de som gikk i døden for sin tro. Det var vanlig å feire deres dødsdag som dagen for deres nye fødsel i himmelen. Fra 400-tallet av ble fragmenter av helgnenes knokler integrert i altrene i kirkene, et fysisk og konkret tegn på de helliges samfunn som vi jo også er del av. Slik er det fortsatt. Alle katolske kirker og kapeller har et alter som er vigslet og hvor det er relikvier av en eller flere helgener. På Katarinahjemmet har vi relikviene av de vietnamesiske martyrer. De har vi hatt helt fra starten av, da de første søstrene kom fra Frankrike i 1928. Et naturlig valg – de var legdominikanere og noen av dem var franske misjonærer. At vi siden skulle få så mange vietnamesisk trosfeller, var det ingen som visste da. Men det gjør det ekstra meningsfullt.
Jeg har tidligere skrevet om helgener og helgnenes historie: Hellighetsideal i forandring.
Program for valfarten.
AVE CRUX SPES UNICA 