helgen for turbulente tider

Ble bedt om å åpne møtet her i kveld i Roma – Vi er samlet søstre fra flere europeiske land for å diskutere utdanning i klosterlivet, først og fremst utdanning i klosterliv – den vi tilbyr unge mennesker som ønsker å dele vårt liv. Det var nærliggende å gripe til Katarina av Siena (1347-1380) – mystiker og kirkelærer, og reformator. Hun er en stor og viktig helgen i Dominikanerordenen, og hun er også en utmerket helgen for turbulente tider.

Tiden hun levde i var i sannhet ingen glansperiode i kirkens historie, og i utallige brev, appeller og bønner trygler hun både Gud og mennesker om hjelp. Katarina er særlig kjent for å ha oppsøkt paven, Gregor XI, som residerte i Avignon, og trygle ham om å vende tilbake til Roma. Noe han gjorde. Men da Gregor døde, og en ny pave ble valgt som de franske kardinalene ikke kunne leve med, valgte de sin egen motpave og installerte ham og seg i Avignon. Det store skismaet i kirkens historie var et faktum. Og det varte frem til 1417.

Det var jo fristende å slå til med noen av Katarinas mest innstendige oppfordringer til paven om å rydde opp i «kirkens have» – fjerne råtten frukt og «fylle den med sterke og gode planter, ta vanskelighetene som er forbundet med å velge ut en flokk med hellige mennesker rike på dyd og som ikke frykter døden. Ikke se etter mennesker av høy byrd, men etter gode hyrder som med omsorg vil ta vare på sin hjord. Skap et godt kardinalskollegium som vil være dine sterke støttespillere, og hjelpe deg, med Guds nåde, å bære vekten av dine mange byrder. Å, hvor lykkelig jeg vil være når jeg ser det som er hennes gitt tilbake til Kristi brud, og at de som nærer seg ved hennes bryst ikke tenker på sitt eget beste, men Guds navns ære og pris… Jeg er ikke i tvil om at dersom det skjer, så vil legfolket også omvende seg, for de vil ikke være i stand til annet når de hører hyrdenes lære og ser deres oppriktige liv. … Det er ikke meningen at vi skal legge oss ned og sove, men vi skal, med mot og uten å forsømme noe, gjøre hva vi kan, selv til døden, for Guds navns pris  og ære.» Dette var Katarinas ord til pave Urban VI, (L 291).

Jeg valgte imidlertid å fokusere på et annet aspekt ved Katarinas lære. Der hun snakker om nødvendigheten av tillit og hvorfor vi kan ha det. Om ikke til den institusjonelle kirke, så til Gud. I Dialogen, som er Katarinas hovedverk – en gjengivelse av samtaler hun hadde med Vår Herre når hun var i ekstaser – har hun en passasje om tillit. Der sier Gud til henne:

«Vit at ingen kan flykte fra min hånd, for Jeg er den som er, mens du ikke har noen eksistens uten meg. Det og den du er, er mitt verk. Jeg er alle tings Skaper. Men jeg ahr ikke skapt synden, for synd har ingen egen eksistens. Synd er ikke verdig å bli elsket, for den har ikke del i meg. Derfor krenker mine skapninger meg når de elsker synden, som de ikke skulle elske, og hater meg … som ga dem eksistens på grunn av min brennende kjærlighet. Men de kan ikke unnslippe meg: Enten vil jeg holde dem av rettferdighet på grunn av deres synd, eller jeg vil holde dem i min barmhjertighet. Åpne din forstands øyne, og se så på min hånd – og du vil se at det jeg forteller deg er sant.» Og Katarina så med egne øyne, leser vi, at Gud holdt hele verden i sin hånd. Og han sa: «Min datter, se nå og forstå at ingen kan tas fra meg. Alle er her, enten av rettferdighet eller av barmhjertighet. De er mine, jeg skapte dem og elsker dem med en grenseløs kjærlighet. Og så, til tross for deres ondskap, vil jeg være barmhjertig mot dem for mine tjeneres skyld, og gi dem det du ber meg om med slik kjærlighet og omsorg» (D 18).