alt er nåde

tre foredrag om nåde

Idet jeg sitter og skal bearbeide denne teksten (august 2018), befinner vi oss som kirke i en nærmest uvirkelig situasjon – overgrepsskandaler og maktmisbruk i uskjønn forening preger det internasjonale kirkelige nyhetsbildet, og frontene er harde – hvis nå virkelig alt er nåde, hvor er Gud i dette?

Vi skal vende tilbake til det spørsmålet, nå gjenopptar vi tråden fra forrige foredrag som ble avsluttet med fr. Ellerts ord om at Gud per definisjon er en nådig Gud – vi lever i Ham, hviler i Ham – han er rammen om alt – det er vår situasjon

En annen som sier det samme med litt andre ord er Gertrude von le Fort – Alt som lever, selv de som håner deg, Gud, lever utelukkende av din nåde (tysk forfatter og katolikk – bemerkelsesverdig forfatterskap som tangerte mot det mystiske sitat fra Hymner til Kirken, Dreyer, Oslo 1981)

Og tror vi at Gud er alle tings opphav, og den som opprettholder sin skapning, ja, da er dette konsekvensen – alt er nåde

En annen stor skikkelse fra det 20. århundre har også noe å si oss om nåden: Simone Weil –Da hun døde i 1943, bare 34 år gammel, etterlot hun seg et stort ufullendt «verk», bestående av en mengde skisser og notater. Tyngden og nådenble utgitt i Paris i 1948, (på norsk i 2001) basert på et utvalg av hennes notater. Simone Weil lar seg vanskelig kategorisere, hun var politisk engasjert, dypt religiøs, kritisk til kirken, levende opptatt av antikkens tenkning og andre religioner. Alle hennes tekster gjenspeiler en intens personlig erfaring, en religiøsitet som førte henne fra jødedommen mot katolisismen –

I Tyngden og nåden heter det: man må ta i betraktning at alt skjer i overensstemmelse med tyngdekraften, unntatt når det overnaturlige griper inn – alle naturlige bevegelser i sjelen styres av lover som tilsvarer dem som gjelder den materielle tyngdekraften. Det eneste unntaket er nåden

Nåden oppveier tyngdekraften! Ellers er vi utlevert til skiftende vinder og tendenser – vår svakhet, vår hjelpeløshet, våre lidelser er natur, er tyngdeloven i praksis -nåden opphever tyngdekraften, åndelig sett – og det er jo et fantastisk utsagn! Nåden er Guds verk i verden. Nåden er det overnaturlige liv i oss som fører oss til målet – livet med og i Gud

Paulus skriver også mye om dette nådens nye liv: om livet i Ånden fra Rom 8: De som lever slik kjøttet vil, er bare opptatt av det som hører mennesker til. Men de som lever slik Ånden vil, er opptatt av det som hører Ånden til.  6 For det kjøttet vil, er død, men det Ånden vil, er liv og fred.  …  9 Men det er ikke kjøttet som har makten over dere, det er Ånden – så sant Guds Ånd bor i dere. … Alle som drives av Guds Ånd, er Guds barn. 15 Dere har ikke fått den ånden som slavene har, så dere igjen skulle være redde. Nei, dere har fått Ånden som gir rett til å være Guds barn, den som gjør at vi roper: «Abba, Far!»16 Ånden selv vitner sammen med vår ånd om at vi er Guds barn. 17 Men er vi barn, er vi også arvinger. Vi er Guds arvinger og Kristi medarvinger, så sant vi lider med ham, så vi også skal få del i herligheten sammen med ham.

Og i Rom 12, det kristne livet: Bær kroppen fram som et levende og hellig offer til glede for Gud. Det skal være deres åndelige gudstjeneste.  2 Innrett dere ikke etter den nåværende verden, men la dere forvandle ved at sinnet fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som er til glede for Gud, det fullkomne. … 9 La kjærligheten være oppriktig. Avsky det onde, hold dere til det gode. 10 Elsk hverandre inderlig som søsken, sett de andre høyere enn dere selv. 11 Vær ikke lunkne, men ivrige. Vær brennende i Ånden, tjen Herren! 12 Vær glade i håpet, tålmodige i motgangen, utholdende i bønnen. 13 Vær med og hjelp de hellige som lider nød, og legg vinn på gjestfrihet. 14 Velsign dem som forfølger dere, velsign, og forbann ikke.15 Gled dere med de glade og gråt med dem som gråter. 16 Hold sammen i enighet. Gjør dere ikke for høye tanker, men hold dere gjerne til det lave, og vær ikke selvkloke. 17 Gjengjeld ikke ondt med ondt, ha tanke for det som er godt for alle mennesker. 18 Hold fred med alle, om det er mulig, så langt det står til dere. 19 Ta ikke hevn, mine kjære, men overlat vreden til Gud. For det står skrevet: Hevnen hører meg til, jeg skal gjengjelde, sier Herren. 20 Men:
Er din fiende sulten, så gi ham mat,
er han tørst, så gi ham drikke.
Gjør du det, samler du glødende kull på hans hode.
21 La ikke det onde overvinne deg, men overvinn det onde med det gode!

Som en annen medbror, Aage Hauken, uttrykte det: Gud inviterer oss til å leve på ”for stor fot”, åndelig sett – det er over og utenfor våre egne menneskelige krefter, men med Guds nådes hjelp er alt mulig – for nåden oppveier tyngdekraften…

En som erfarte dette helt konkret, er den hellige Therese av Lisieux. Hun sier: alt Gud ber deg om, er din gode vilje– fra toppen av stigen ser han ned på deg med et ømt blikk, og snart, når han ser dine små og resultatløse anstrengelser, vil han komme ned og løfte deg opp til sitt rike og aldri forlate deg – men hvis du ikke prøver å løfte foten, blir du værende på bakken”

 alt er nåde. alt er en direkte effekt av vår fars kjærlighet – vanskeligheter, motsetninger, ydmykelser, alle sjelens miserer, byrder, behov – alt – for gjennom dem lærer sjelen ydmykhet, innser sin svakhet. Alt er nåde, for alt er Guds gave. Hvordan livet enn måtte være, og hvilke uventede hendelser som oppstår – for hjertet som elsker, er alt godt”

Denne unge karmelittnonnen som døde tidlig og etterlot seg en dagbok om sin “lille vei” til Gud – de små trinns vei – krevende, men sann

alt er nåde– sier hun – og med det mener hun ikke at vi derfor kan gjøre som vi vil, at det er uvesentlig hva vi velger og hva vi forkaster – jeg kan ikke fritt velge det jeg vet fører meg bort fra Gud – jeg kan ikke velge det onde og tro at nåden er i det valget. Men Therese forklarer at Gud aldri er langt borte. Uansett hvor vi er, er Gud med oss, opptatt av at vi har det bra, tilgjengelig når vi kaller på ham – ja, selv før vi kaller.

Vi kan ikke unngå Gud – nåden er Guds gave til oss, og den taler gjennom alt som skjer i våre liv – Therese av Lisieux etterlot seg en dagbok – min sjels historie– og det er nettopp historien om hvordan Guds nåde har formet hennes liv – og det er også en invitasjon til oss om å reflektere over våre egne liv, hvordan Guds nåde har formet oss –

I det første foredraget dvelte vi ved Marias svar på nåden – Marias rolle er vesentlig fordi den sier noe om menneskets rolle i frelsesverket. Det er katolsk lære at mennesket, til tross for syndefallet, har en fri vilje og kan si ja eller nei til evangeliet. Da Gud ble menneske, var det ved et annet menneskes ja til Gud, et annet menneskets frie tilslutning til Guds vilje. Slik er Marias ja til engelens budskap om at hun skal føde Guds sønn (jfr. Luk 1,26ff) en forutsetning for inkarnasjonen, for forsoningen og vår frelse. Dette er et kjernepunkt i katolsk forståelse av frelsens mysterium.

Jeg har nettopp bidratt til en bok om kirkesamfunn i Norge. Der skriver jeg bl.a. at Kirken er et redskap for Guds nåde samtidig som den bygges av mennesker, og at den konkrete materien selv er bærer av Guds nåde: «Katolsk liv er sakramentalt liv. Forutsetningen for sakramentene er denne koblingen mellom det synlige og det usynlige, det sanselige og det oversanselige, som er et særtrekk ved katolsk kirke- og sakramentssyn. Utgangspunktet er troen på at Guds forhold til menneskene får konkrete uttrykk, at Gud handler i historien. Ved inkarnasjonen – da Gud ble menneske i Jesus – er han til og med blitt en del av den. Inkarnasjonen er forutsetningen for sakramentene og for kirken – ved den blir den konkrete materien bærer av Guds nåde, ifølge katolsk teologi; av Gud selv i nattverden.

For troende katolikker er kirken først og fremst et sakramentalt fellesskap med nattverdsfeiringen som det sterkeste uttrykk for dette fellesskapet. Dette er det viktigste, det mest sentrale, alt annet er underordnet. Om messen feires i en katedral med kor og orkester, eller i en liten menighet i Norge med en prest som knapt behersker språket, er likegyldig. Realitetene den uttrykker er de samme. Så sentral er nattverdsfeiringen i katolsk sammenheng, at nattverdsfeiringen så å si konstituerer kirken.

Katolsk tro forstår også kirken som Kristi kropp (jfr. 1 Kor 12,27), og deltagelse i nattverden er med på å konstituere Kristi kropp, kirken på jorden. Slik løper den mystiske og den institusjonelle siden av kirken sammen. Kirken ses både som en guddommelig og en menneskelig realitet. Den er et redskap for Guds nåde, samtidig som den bygges av mennesker.

Sakramentene er synlige og virksomme tegn på en usynlig virkelighet, på Guds virke i verden. I sakramentene forenes det materielle med det åndelige. Sakramentene består av materielle elementer; brød, vin, vann, olje, som helliges og forvandles til redskaper for Guds frelse.» (Tjørhom, Ola (red.): Kirkesamfunn i Norge – innføring i kirkekunnskap, Oslo 2018)

Form og innhold kan aldri skilles fra hverandre – Gud kan selvsagt møte oss hvor vi enn er, men kirken er den konkrete plass, og det faktiske fellesskap, hvor Gud i henhold til sine løfter møter oss, for i forlengelsen av dette, å forvandle hele sin skapning –

men hva da når kirken ved dens ledere svikter så totalt?

reaksjonene på de skandaløse forholdene som atter en gang er kommet for dagen, er mange. En av de mer konstruktive stemmene er den amerikanske biskopen Robert Barron. Han sier blant annet: «vi er katolikker, ikke på grunn av våre lederes høye moralske integritet – Gud hjelpe oss om vi var. Selvsagt ønsker vi at våre ledere skal være nettopp det, moralsk høytstående. Men det er ikke derfor vi er katolikker. Vi er katolikker på grunn av Jesus Kristus, korsfestet og oppstått fra de døde. Vi er katolikker på grunn av Guds trinitariske kjærlighet. Vi er katolikker på grunn av Kristi mystisk legeme. Vi er katolikker på grunn av sakramentene, og ganske spesielt på grunn av Eukaristien. Vi er katolikker på grunn av den velsignede mor. Vi er katolikker på grunn av helgnene. Selv om våre ledere feiler grovt, forblir Kirken Kristi mystiske legeme, Kristi brud. Og hun er verdt å sloss for.»

Ord som det er verdt å legge seg på minne akkurat nå.

Kristus gjorde seg avhengig av mennesket som sitt utvalgte redskap for å fullbyrde sitt verk i verden. Når prester, biskoper og ordensfolk svikter, blir fallet stort og skuffelsen og kritikken tilsvarende. Men Vår Herre valgte altså mennesket som redskap – og kanskje er det et poeng at nåden formidles av svake og gebrekkelige mennesker,– for å si det med Paulus igjen: «for at Kristi kraft kan ta bolig i meg» (2. Kor 12,1-10).

Slik har det vært fra dag 1 i kirkens historie. Judas forrådte Jesus. Peter sviktet i et avgjørende øyeblikk. For å lære at de – som vi – må stole på Guds nåde. Uten den når vi aldri målet.

Gud frelser oss, men Han gjør det ikke uten oss. Gode fr. Arnfinn sier på bloggen sin som fortsatt er tilgjengelig: «Vi er jo «med» når Kristus fullfører sitt frelsesverk; han har teke vår natur, vårt liv og alt på seg. Mennesket må også svare på hans kall: -Fylg meg! Vend om! osv. På pinsedagen, etter Peters tale (Apgj ), spør folket: -Kva skal vi gjere? Og Peter svarar at dei skal gjere bot og la seg døype. Mennesket er ikkje ein passiv «gjenstand»; det er involvert, men i – og gjennom dette er det alltid Guds nåde som arbeider. «For det er Gud som verkar i dykk både å vilja og å gjera etter hans vilje» (Fil 2,13)

Mennesket er fritt, men det kan aldri bli uavhengig av Gud; «for i han er det vi lever, rører oss og er til» (Apgj 17,28). Vi skal huske at hele livet og alt godt er Guds nåde. Nåden virker også i skaperverket.

i det første foredraget dvelte vi ved Maria, som var «full av nåde» – og vi sa at nåden hadde satt henne fri – at synd er slaveri og at å si ja til Gud, er det som gir oss sann frihet – i ett av blogginnleggene mine om den pågående krisen, sier jeg følgende om synden:

«At synden ikke lar seg utrydde, er sant. At vi alle er syndere og må feie for vår egen dør, er også sant. Likeledes det som sies om vår egen omvendelse og det «å strebe etter hellighet». Men det som kjennetegner den aktuelle situasjonen i kirken, er ikke mennesker som strever med sine tilbøyeligheter, men som snarere dyrker dem. Ikke mennesker som faller og ber om barmhjertighet og blir oppreist av Kristus, men notoriske overgripere og systematisk unnfallenhet fra kirkeledelsens side. I denne situasjonen er det snakk om noe mye mer enn den enkeltes vei i troen. Her er det snakk om et system som har vokst opp midt i kirken. Johannes Paul II snakket om «syndens strukturer», om hele nettverket, ikke de enkeltes feil og den individuelle synd som har utspring i vår skrøpelighet. Disse strukturene hvor det onde er godt befestet, er en aggressiv form for kreft. Ikke et vanlig sår som kan helbredes. Forskjellen mellom sår og kreft er at sår KAN helbredes, mens kreft må fjernes. Eller leve med den. Men da er det snakk om å overleve, ikke leve fullt ut i sannhet som Kirke.

En annen amerikansk biskop, Robert Morlino, som har respondert på krisen, skriver bl.a.: Synden kan aldri utryddes, «vi er en kirke av syndere, men vi er syndere som er kalt til hellighet». Men det nye er at noen tilsynelatende har akseptert synden, og at andre dekker over den.

Han sier videre at vi har redusert syndens betydning, vi har unnskyldt den i stedet for å bekjempe den. Vi har unnskyldt den i misforstått barmhjertighet, og han spør også hvorfor dette skjer. Er vi redde for sannheten? Er vi redde for å bli mislikt? Eller er vi redde for å bli kalt hyklere fordi vi ikke selv strever etter hellighet. Mer enn noe annet må vi slutte å akseptere synd og ondskap. Vi må forkaste synden i egne liv og strebe mot hellighet.»

For å komme syndene til livs og forhindre at de utvikler seg til laster – dårlige vaner og destruktive adferdsmønstre – for å komme til tro og leve troens liv, er vi avhengige av den nåden som Gud gir gjennom Ordet og Sakramentene.

denne nåden er Guds forvandlende nærvær i våre liv – nåden formidles fysisk, materielt og relasjonelt. Vi har sakramentene – ja, presten er selv et nådemiddel i kjøtt og blod –

En annen skikkelse som erfarer at ”alt er nåde”, er Georges Bernanos landsbyprest, i ”En landsbyprests dagbok” eller Underet i de tomme hender (som jeg siterer fra, Oslo 1951).

Boken handler om den altfor idealistiske og unge presten i møte med et sogn hvor han opplever å ha liten suksess – sognet et bilde på en kynisk og materialistisk verden – en steril ørken der også det menneskelige dør –

«Mitt sogn fortæres av kjedsomhet, det er akkurat det riktige ord. Som så mange andre sogn. Kjedsomheten fortærer dem rett for øynene på oss, og vi kan ikke hindre det. En vakker dag blir vi også kanskje smittet, og vi oppdager svulsten hos oss selv. Man kan leve lenge med en sånn svulst. … Jeg sa altså til meg selv at menneskene fortæres av kjedsomhet.»

Bernanos ser det kristne samfunnet som bærer av de store dydene – hans kritikk retter seg mot det middelmådige, de risikoløse kompromissene, den kyniske klokskapen, den trette visdommen til det voksne og desillusjonerte mennesket – ja, det mennesket som har mistet troens glød, ja, kanskje til og med mistet troen – ikke bare på Gud, men på mennesket – som har akseptert middelmådigheten som standard, og som er komfortabel med det – en klar parallell til dagens kirkelige situasjon –

Landsbypresten er en anti-helt – mislykket i egen og andres øyne – i og omkring ham utkjempes kampen mellom det onde og det gode – jeg siterer fra  fr. Arnfinn Haram i et essay om Bernanos landsbyprets i boken Tre Florentinarar (s. 50 & 51): «kampen mellom det vonde og det gode er akter i den guddomlege frelseshistoria. Det er den verkelege historia, ikkje ei påklistra religiøs greie, ikkje gudfryktig synsing. — mennesket er, ganske enkelt,ein åndelig realitet og verda er eit verkeleg teologisk landskap. Det er den reint sekulære forståinga av livet som er ein illusjon. … alt som er, er bore oppe av Guds ibuande skaparkraft og oppsøkt av hans frelsesvilje –  Alt er teikn som Gud syner seg i, og mennesket skjønar, viljug eller motviljug, at det er del av denne store forteljinga og at det skriv sitt eige liv anten ut eller inn av det meiningsgjevande mønstret – Mennesket er omslutta av nåden, av det overnaturlege – og heile tida jaga av den åndelege fienden som ynskjer at vi for alltid skal tape Paradiset»

– det er en kamp vi står i – en åndelig kamp vi som troende aldri slipper unna om vi tar vår tro på alvor – og vi er kalt til å ta vår rustning på og gå ut i striden – kristendommen tilbyr ikke en egen åndelig velværeavdeling– den tilbyr kamp og omvendelse – og strømmer av nåde! – formidlet gjennom sakramentene – ikke minst gjennom skriftemålet som er et unikt møtested med Guds barmhjertighet – bare prøv!

og det vi kan håpe på er Guds egen fred – ikke den fred verden gir –

landsbypresten ender sitt liv i fred: ”Jeg har sluttet fred med meg selv med mitt stakkars jordiske hylster. Det er lettere enn man tror å hate seg selv. Men hvis alt hovmod var dødt i oss, måtte nåden over all nåde være å elske seg selv ydmykt, som en hvilken som helst av Jesu Kristi lidende lemmer” –

Det som holder ham fast er innsikten i at alt er tapt om mennesket også mister Gud: «det blinde grepet av tillit som botnar i ei djupareliggjande synsevne som ser at alt er tapt om mennesket taper Gud– denne dømmekrafta er det sterkaste teiknet på eit heilagt liv – nådegåva til å skilje mellom åndene» (Tre Florentinarar, s. 34)

I det han utånder, sier han: ”alt er nåde”

men – hvis nå virkelig alt er nåde,hvor er så Gud i alt dette? det var spørsmålet innledningsvis – og mitt svar er: Gud er nettopp i renselsen – nåden virker i dypet, i smerten, i harmen, i lidelsen –

Gud benytter seg av alt, Han er en mester i gjenbruk og ombruk. Han bruker ikke bare våre edle og utmerkede sider, men Han er kanskje enda mer virksom gjennom våre svakheter, gjennom våre feil og sår – for der finner Han en åpning inn til oss når vi vedkjenner oss dem – Gud ble selv menneske for å frelse verden, og menneskene – vi – er Guds utvalgte redskap for å bringe dette frelsebudskapet videre – det er opp til oss å gjøre det troverdig gjennom våre liv – Gud arbeider selv gjennom de verste ting og forbereder oss på et nytt liv med Ham som er Veien, Sannheten og Livet –

Nåden dreier seg om frisk luft, sier Anders Piltz et sted. Den åpner for oss muligheten til «å tre ut av den mørke og fuktige betongbunkeren som årevis med akkumulerte synder og feilgrep har sperret mennesket inne i.»

Og videre: Mennesket, som er Guds mest kompliserte skapning, følges av Skaperen med stor velvilje i våre forsøk på å leve et godt liv så godt det lar seg gjøre. Han vokter oss ikke som en overivrig og overbeskyttende mor, men han lar oss gjøre våre helt personlige feil, akkurat som det lille barnet som ikke lærer at platen er varm før det brenner seg på den. Feil og feilsteg er del av oppdragelsen – de er ikke utilgivelige – vi lærer med smerte at vi er feilbarlige – og gradvis lærer vi også at vi er syndere som er tilgitt. Syndene blir nådens forutsetning og byggemateriale.

Gud bruker alt! også våre synder og våre feilgrep – ja, kanskje nettopp dem!

Det ropes om opprydding i kirken, og det trengs – men sann fornyelse og reform starter alltid fra grunnplanet – det er det den enkelte gjør, som betyr noe – hver gang en av oss avlegger et oppriktig skriftemål, hver gang presten renser sine hender ved alteret – da renses kirken – da blir kirken renere og sannere – det er enkeltpersoner som legger sine liv i Guds hender – det er legfolk som bevarer troen og går fremover i håp mot alt håp, som gjør hva de kan med det de har og det de er –

kirkehistorien gir oss i grunnen de beste & verste eksemplene på dette – kirken har gjennom 2000 år gått fra den ene krisen til den andre – forfølgelse fra utsiden og korrupsjon og umoral fra innsiden – militære og politiske kriser, personlige feil, svik, dumskap og kriminalitet

kirkehistorien gir oss også de beste eksemplene på det genuine kristne svaret på alt dette – det er helgnene – vi får en Dominikus og en Frans av Assisi, Katarina av Siena og Teresa av Avila – og uendelig mange flere – på uventede og kreative måter dukker de opp – starter nye bevegelser, ordener. De er nye friske skudd på kirkens tre som virker for fornyelse og reform – det slår ikke feil! og det gjør det ganske sikkert ikke nå heller –

sånn sett så mener jeg at denne tiden vi gjennomlever gir større grunn til håp enn resignasjon – for den bekrefter bare det vi vet om menneskenaturen og syndens realiteter – en innsikt som får det troende menneske til atter en gang, å omvende seg, å vende seg til Kristus, det eneste håp i en menneskelig sett håpløs situasjon –

kanskje vil denne tiden nettopp vise seg å være en nådetid for kirken, fordi det som  setter oss fri, er sannheten – som Herren selv har lovet.

«fei ut all gammel gjær», hørte vi i lesningen forleden (1. Kor 5,1-8), «og la oss holde høytid, ikke med den gamle surdeigen, ikke med ondskapens og lastens gjær, men med usyret brød: i renhet og sannhet.»

Vi har fått nåden til det.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s