AVE CRUX SPES UNICA

for eller imot frans?

Vel en uke etter offentligjøringen av erkebiskop Viganos alvorlige anklager mot pave Frans og kirkens lederskap i USA, vil jeg henlede oppmerksomheten på to artikler som hver for seg søker å oppsummere situasjonen per i dag.

Den ene av Andrea Gardiaducci, The Viganò issue.  Han diskuterer blant annet de sekulære og de kirkelige interessene, og understreker at et grunnleggende spørsmål er om Viganòs oppfordring til paven om å gå av, er av det gode for kirken? Svaret må gis på kirkens egne premisser, sier han, og avslutter slik: «There have been many mistakes, and they must be understood, faced, and avoided in the future. Above all, one must recover the sense of Church that this discussion has lost. The Church is not of men. Perhaps the real problem is that too many people, Churchmen or not, believers or not, are behaving as if the Church is a man-made structure.» Gardiaducci mener forøvrig at paven ikke bør trekke seg, noe jeg er helt enig i.

John Allen jr. oppsummerer den siste ukens hendelser her. Siste ord i denne saken er neppe sagt, er hans budskap, frontene er harde. De som står trofast på pave Frans’ side, vil mene at saken er avsluttet fordi Viganòs påstander faller på sin egen urimelighet. «Stadige motsigelser og gjentatte unnlatelser i dokumentet har allerede kommet frem i lyset», sier en, mens andre mener at Viganòs anklager må tas alvorlig til tross for argumentene for å trekke hans troverdighet i tvil: «om påstandene hans bare har det minste anstrøk av troverdighet, kan de ikke avvises.»

Presidenten for den nord-amerikanske bispekonferansen, kardinal Daniel DiNardo, har bedt Roma om en plan for å undersøke McCarrick-saken. Et stort antall amerikanske biskoper støtter forslaget. Dette er en dyp krise for kirken i USA, en krise som har ringvirkninger for kirken som helhet.

Saken fremstilles i stor grad som en ideologisk kamp for og imot pave Frans. Det mener jeg er en avsporing. Jeg ser ikke dette som et angrep på paven – Jeg ser at det kan brukes som det, men det grunnleggende her er maktmisbruk og overgrep, neddyssing av alvorlige hendelser og manglende transparens.

Det store spørsmålet i denne saken er jo hvordan en mann som McCarrick har kunnet bli utnevnt til biskop med den «CV’en» vi nå er blitt kjent med. En ting er at de kriminelle forholdene vedrørende to unge gutter under seksuell lavalder først ble kjent i år, men ryktene om hans forhold til seminarister og unge prester har versert i årtier. Dette er grove eksempler på maktmisbruk, for selv om ofrene ikke var mindreårige, var de hans underordnede.  Men det har ikke satt en stopper for hans videre karriere som erkebiskop og kardinal. Det har vært sendt rapporter til Roma som det åpenbart ikke er blitt tatt hensyn til. Hvorfor er det ingen som har tatt bryet med å undersøke dem, og hvordan kan McCarrick i utgangspunktet ha blitt utnevnt uten at noen varsellamper har blinket?

Måten bispeutnevnelser skjer på har lenge vært omdiskutert. Utnevnelsesprosessene er lukket, og det kan være gode grunner til det. Én er å forhindre press utenfra. Men det utøves også press innenfra, og det presset er usynlig. Vi så det f.eks. ved utnevnelsen av biskop Georg Müller i Midt-Norge i 1997. Objektive faresignaler og klare advarsler fra prestene i stiftet ble oversett. Så den ukulturen som nå brettes ut i all offentlighet kom ikke med pave Frans. Den levde i beste velgående under både Johannes Paul II og Benedikt XVI.  McCarrick-saken omfatter også de tre nevnte pontifikatene.

En av de siste dagene ble pave Frans referert til å ha sagt at det som nå gjelder er «stillhet og bønn». Å veie sin ord er alltid bra, men jeg håper ikke det betyr at det skal legges lokk på Viganò-saken. Hemmelighold er en gammel og velprøvd strategi i kirkens historie, og overgrepssakene har  vist hvor destruktiv en slik strategi kan være. Jeg slutter meg til John Allen igjen. Han sier at dersom man nå skulle be om en undersøkelse, og så avgrense den, risikerer man å gjøre seg skyldig i enda en ‘cover-up’ med dramatiske følger: «the public relations equivalent of mass suicide.»

Det er fristende å avslutte med Katarina av Siena: «Vi har hatt nok av formaninger om å tie! Rop ut med hundre tusen tunger! Verden er råtten på grunn av taushet.»