hvordan skal jeg finne en nådig gud?

tre foredrag om nåde

Hvordan kan jeg finne en nådig Gud? var Luthers spørsmål for 500 år siden.

I 2011 besøkte pave Benedikt XVI Erfurt, Martin Luthers åndelige hjem, hvor han studerte og gikk i kloster. Der sa pave Benedikt følgende: ’Hvordan kan jeg finne en nådig Gud?’ Det faktum at dette spørsmålet var drivkraften i hele hans liv, slutter aldri å gjøre inntrykk på meg.», og videre:

”Det som Luther stadig var opptatt av, var spørsmålet om Gud, den dype lidenskap og drivkraft i hele hans livsreise. ’Hvordan kan jeg finne en nådig Gud?’ – Dette spørsmålet stakk ham i hjertet og lå som grunnlag for hele hans teologiske søken og indre kamp. For ham var teologi ikke en akademisk syssel, men kampen for hans eget selv, som i sin tur var en kamp for og med Gud. ’Hvordan kan jeg finne en nådig Gud?’ Det faktum at dette spørsmålet var drivkraften i hele hans liv, slutter aldri å gjøre inntrykk på meg. For hvem er det som faktisk bryr seg om dette i dag – selv blant kristne? Hva betyr spørsmålet om Gud i vårt liv? I vår forkynnelse? De fleste mennesker i dag – også kristne – går ut ifra at Gud egentlig ikke er interessert i våre synder og dyder.” (”Fra konflikt til fellesskap”, pkt. 30)

La oss se litt på Luther og tiden han levde i.

For 500 år siden var det altså en augustinermunk i en avsides liten by i Tyskland, som satte i gang en serie hendelser som skulle avstedkomme dype splittelser innenfor kristenheten og Europa – Historien om Martin Luther som spikret opp de 95 tesene mot avlat på kirkedørene i slottskirken i Wittenberg, er et avgjørende øyeblikk i tysk og vestlig historie.

Den samme Luther var gjennom hele livet plaget av anfektelser, fristelser og kamp med troen – men han gjorde rask karriere i det kirkelige hierarki – han ble ordinert til prest i 1507, et år senere ble han sendt til Wittenberg for å undervise, og i 1510 besøkte han Roma, som han senere skulle beskrive som Antikrists sete og Babylons hore. Fra 1511 var han permanent i Wittenberg hvor han ble doktor i teologi i 1512, og hvor han foreleste over Bibelen.

I 1517 komponerte altså Luther sine 95 teser som han kanskje slo opp på kirkedørene, men helst sikkert sendte til erkebiskop Albrecht av Brandenburg – en mektig kirkefyrste. Sånne teser var stort sett invitasjon til og gjenstand for akademisk debatt. Men i tillegg til tesene, sendte Luther også et provoserende brev til erkebiskopen – det var nemlig denne erkebiskopen som hadde gitt min medbror i Dominikanerordenen Johann Tetzel i oppdrag å selge avlatsbrev i Magdeburg – en by i nærheten…

Da Luther ankom Wittenberg, var Fredrik den vise fyrste, og han var i ferd med å gjenoppbygge byen, ville gjøre den til et politisk og kulturelt senter.

Datoen for publisering av tesene var 31. oktober – en dato var full av mening – aftenen før alle helgens dag, og Fredrik den vise hadde Europas største samling av relikvier – de ble utstilt og var gjenstand for pilegrimsferder på den store festen.

(Denne sammenhengen med relikviene til Fredrik den vise og erkebiskopens iver for avlatsbrev, er faktisk ikke helt uten betydning – salg av avlatsbrev gjorde jo pilegrimsferdene overflødig… men det er et spekulativt sidespor som jeg kom over i en artikkel i et tysk magasin.)

Disse tesene vakte stor oppmerksomhet – det var et angrep på avlatshandelen, og Luther, som var overbevist om at han levde i de siste tider, mante til bot og omvendelse. Første tese lyder: Vår Herre og Mester Jesus Kristus, ville – da han sa ”gjør bot” – at hele det kristne liv skulle være anger og omvendelse – å kjøpe avlat var en billig løsning – dessuten var det ikke mulig å betale seg til goder hos Gud – det hørte vi jo også i 1. foredrag Apg. 8,18-20.

Med Luthers angrep på avlatshandelen gikk han inn i en kontinuerlig tradisjon av kritikk av kirken i senmiddelalderen – så på sett og vis kan vi si at grunnen for hans kritikk var godt forberedt gjennom langvarig bitterhet over kirkens rikdom, og pavelig utnyttelse både finansielt og åndelig av Det tysk-romerske rike – som varte fra 843 før det ble endelig oppløst i 1806 – Europa er på sett og vis formet av disse to polene – keiser og pave – og stridigheten dem i mellom – på Luthers tid var keiserriket fragmentert både politisk og kulturelt, ja, i ferd med å gå i oppløsning, og i løpet av 1400-tallet vokset det gradvis frem en sterk tysk opposisjon til Roma.

Samtidig var det sterk fromhet som preget landskapet – uavhengig av disse stridighetene – legmannsbevegelser og –fellesskap florerte – pilegrimsferder og religiøs iver var sterk – Innenfor kirken Devotio Moderna – en legmannsbevegelse for reform – og kristen humanisme. Erasmus av Rotterdam og Luther – Erasmus foregrep mye av Luthers kritikk – og vektla den indre, personlige troen, bønn og skriftlesning – mindre vekt på ytre fromhetsformer – ”gjerningskristendom” som pilegrimsferder, botsøvelser – almisser osv.

Troen alene, Skriften alene, nåden alene – heter det jo – og etter ikke få panegyriske utsagn om reformasjonens velsignelser i dette året, er jeg fristet til å tilføye:

Luther alene –

Luther alene på arenaen i 1517 også, skulle man tro – men det var han altså ikke –

Luther var en av mange som så nødvendigheten av kirkelig reform, – behovet var der så absolutt: kirken var overmoden for reform – men Luther var ikke alene om innsikten –

Han var en av mange som reagerte på avlatshandelen, og han var ikke en gang den første som oversatte bibelen til folkespråket og som ivret for et evangelisk liv –

Det var en reformprosess i gang innad i kirken – i Spania f.eks. med vektlegging av utdanningen av prestene, fremveksten av et bibelvitenskapelig fakultet som i 1517(!) kom ut med en firebinds bibelutgave i de antikke urspråkene med utførlige filologiske og historiske kommentarer – (Complutensische Polyglotte, Universität Alcalá de Henares ein führendes Zentrum der Bibelwissenschaften) – og pave Leo X ble møtt med bønn om bibelutgaver og liturgi på folkespråket da han tiltrådte som pave i 1513 – i Italia fantes også en bevegelse evangelismosom fremholdt evangeliet som rettesnor for et kristent liv – og ved det pavelige hoff ble det i 1517 opprettet et «broderskap av den guddommelige kjærlighet» som søkte nye, levende og ærlige former for kristen eksistens, livsstil (ville vi si), og som i likhet med reformatoren lenger nord, satte den guddommelige nåden i sentrum.

For å gjøre historien kort: Gjennom teologiske disputter med pavens utsendinger i 1518 og 1519 ble det klart at Luther styrte mot ekskommunikasjon – hans kritikk av pavedømmet og pavelig autoritet, og av det kirkelige embete i det hele tatt, var fundamental. Ekskommunikasjonen kom i 1521. Splittelsen var et faktum og endte etterhvert i blodige konflikter

Så kan man jo spørre hvordan en disputt som denne om spørsmål om kirkelig fornyelse som lenge har stått på dagsorden og som det til og med hersker en viss enighet om, kan eskalere så fort og fatalt og føre til en fundamental konflikt hvor begge sider trekker våpen både politisk, juridisk og senere også militært og spiller på samtlige registre?

De to protestantiske teologene Joel Halldorf og Patrik Hagman kom i 2017 ut med en liten, men innsiktsfull bok om reformasjonen: «Inte allena – varför Luthers syn på nåden, bibeln och tron inte räcker». Et hovedpunkt for dem er å se Luther i kontekst: «Tänk om detta «allena» är en knut som behöver lösas upp för att finna ett sätt att uppskatta Luther? Tänk om han kommer mest till sin rätt när han får en plats i den kristna traditionen i stället för som en röst i opposition till den. Är det så att nyckelordet för att läsa Luther inte är allena, utan tillsammans?»

Det følgende er i stor grad basert på deres tankevekkende lille bok. For hvordan kunne en munk slite i stykker så vel kirken som Europa når alle av betydning i hans samtid ropte på en reform av kirken?

Luther var både munk og prest, men etter at hans 95 teser ble avvist, ble hans kritikk av DKKs lederskap og lære radikalisert – år 1521 ble han erklært som kjetter av pave Leo X, men han ble verken pågrepet eller tiet ned – han ble beskyttet av Fredrik III – fyrsten av Saxen (Wittenberg) – det at Luther kunne fortsette til tross for at både pave og keiser ville bli av med ham, er et tegn på at en ny europeisk samfunnsform holder på å ta form der lokale fyrster har større makt og selvbestemmelse –

Mange fyrster var tiltrukket av Luthers tanker av politiske årsaker – nasjonalt kjempet fyrsten, adelen og kirken om makten. For å sikre sin egen makt, forsøkte flere fyrster alt på 1400-tallet å legge undre seg domkapitler og klostre – reformasjonen ga dem en gyllen anledning til å øke sin makt på kirkens bekostning – bruddet med pavestolen i Roma innebar at kirken ble statlig og kom under/ble understilt fyrsten eller kongen.

Men også teknikken var på Luthers side – boktrykkerkunsten kunne ikke stoppe bannlysingen – han var sin tids dominerende publisist – enormt produktiv – han utga 900 publikasjoner i tidsrommet 1517-1521– men kritikken hans gjaldt i første rekke det kirkelige hierarki – korrupsjon, rikdom og koblingene til politiske makthavere – reformasjonen ble gjennomført ovenfra av fyrstene, og forårsaket stor folkelig misnøye – Det var realpolitikk, ikke kirkeliv det sto om i første rekke.

  1. 25f: De tre sola gratia, scriptura, fide – anses å være det sentrale i den teologiske nysatsingen som reformasjonen innebar: tilliten til en nådig Gud som ikke krever gjerninger av oss, fokus på Skriften som den eneste kilden til kristen tro, og endelig en betoning av at det er troen og ingenting annet som rettferdiggjør – skulle være reformasjonens kjerne.

Ingen dårlig sammenfatning, men problemet er at denne triaden stammer fra 1916 – den amerikanske lutherske teologen Theodore Engelder oppsummerte hovedbudskapet slik ved 400-årsjubileet for reformasjonen.

I 1999 signerte Den katolske kirke og det lutherske verdensforbund felleserklæringen om rettferdiggjørelseslæren – hvor man sammen proklamerte: ”Sammen bekjenner vi at alle mennesker er fullstendig avhengige av Guds forløsende nåde for å bli frelst” (19).

I og for seg ikke revolusjonerende – Det har katolikker og senere protestanter alltid ment, selv om vi ikke legger helt det samme i nåde-begrepet.

De diligendo Dei– om å elske Gud – Bernard av Clairvaux – Guds nåde alene det kommer an på – vi får Guds nåde aldeles gratis og ufortjent – Augustin likeså – Problemet var at Den katolske kirke ikke sa det tydelig nok på Luthers tid fordi ”DKK var så giret på gjerningsfromhet” som Karl Gervin formulerte det i et foredrag på Katarinahjemmet, 2017.

Hagmann/Halldorf understreker:

Luther lærte at alt var nåde, men hans lære om ”nåden alene” førte, paradoksalt nok, til en smal visjon av nåden. Et syn på nåden som kun var forlatende og ikke forvandlende, og en nåde som bare var tilgjengelig gjennom den abstrakte, mentale handlingen å tro og ikke gjennom (kirkelige) handlinger og fellesskap.

  1. 57 – altså en juridisk forståelse av nåden som dominerer i den lutherske tradisjonen – ”rettferdiggjørelsen fremstilles som et strikt forensisk anliggende” – Gud benåder mennesket til tross for at det ikke fortjener det –

 

NÅDE – og nåden alene

En av dem som opponerte mot denne lutherske forståelsen av nåde, var metodismens far, John Wesley s. 51ff – Wesley: hvem har bedre enn Luther skrevet om rettferdiggjørelsen gjennom troen alene? Og hvem har vært mer uvitende enn ham når det gjelder læren om helliggjørelsen, eller mer forvirret i sin forståelse av den?

Wesley mente at Luther hadde forstått det første skrittet på frelsens vei helt riktig: at alt begynner med forlatelsen, at mennesket innser at det er akseptert av Gud slik det er, til tross for sine brister og sin tilkortkommenhet. Men Luther forble der, ifølge Wesley som ville gå videre: Wesley betonte at mennesket også kunne forvandles av Guds nåde. Synden ikke bare en skyld mennesket pådrar seg overfor Gud, men også en skade mennesket bærer på. Gud forlater oss først synden, og påbegynner siden arbeidet med å helbrede skaden i menneskets sjel. Gjennom denne prosessen som Wesley – i tråd med den kristne tradisjonen – kaller for helliggjørelsen, gjenopprettes avbildet i menneskets indre slik at det blir stadig mer likt Kristus. Mennesket eier ikke denne helbredende nåden i seg selv ved å være menneske, og får heller ikke tak i den alene, gjennom egne beslutninger eller opplevelser. men gjennom et liv i det konkrete fellesskapet som kirken utgjør. s. 53

Wesley kritiserer altså et begrep om nåde som bare var tilgjengelig gjennom den abstrakte, mentale handlingen å tro og ikke gjennom (kirkelige) handlinger og fellesskap – ja, vi kunne si at troen ”avmaterialiseres” av reformatorene.

Konkretene forsvant i stor grad i luthersk kristendom –

Anders Piltz uttrykker det slik: Med reformasjonen fikk ordene forrang, og i reformerte land var bruddet mellom levende og døde, denne siden og hin, absolutt. Det ga seg bl.a. utslag i at praksisen med å be for de avdøde og å be om helgnenes forbønn ble forbudt i de reformerte landene, og med den også naturligvis avlatshandelen, som jo var knyttet til de avdødes frelse. Antall sakramenter ble redusert til to: dåp og nattverd, og også korstegnet, valfarter, prosesjoner og «sakramentalier» av ulike slag – som røkelse, viet vann, lys, aske, palmegrener osv. ble avskaffet i de reformerte kirkene. Preken og salmesang ble kommunikasjonsmiddelet i gudstjenestene, ikke-verbale tegn og gester ble fjernet. (Piltz, Anders, «Örat tar over, Trons avmaterialisering på 1500-talet» i «Doften av rykande vekar: reformationen ur folkets perspektiv, 2016».)

Dette er riktignok ting som er på full fart inn igjen i lutherske folkekirker, men for reformatorene representerte de overtro og misbruk.

I middelalderens katolske kirke var et annet viktig perspektiv på gode gjerninger at mennesket vokser gjennom dem. Man talte om habituering– hvor mennesket gjennom gode vaner fostres til å gjøre det gode og dermed bli mer lik Kristus – Et optimistisk menneskesyn, representert ved Thomas Aquinas som sa at synden visselig formørket menneskets dømmekraft, men at mennesket likevel hadde evnen til å gjøre det gode. Alt ved skapelsen ligger det et mål av moral i mennesket, derfor kan vi handle rett og vokse i dyd – Om vi dessuten tar imot dåpen og lever i kirken, forsterkes dette gjennom kirkens veiledning og Åndens nærvær i våre liv. De gode gjerninger vi gjør – iblant etter kirkens råd – kan formidle nåde i en annen og videre mening, som det som gjør at kjærligheten vokser i oss så vi blir stadig mer like Kristus – Slik fullkommengjør nåden vår natur. Nåden bygger på naturen – ifølge Thomas Aquinas –

Wesley understreket det konkrete kirkelige fellesskapets betydning – troen alene, ja, men ingen kan tro alene – og ingen lever heller bare for seg selv – vi er del av hverandres liv enten vi vil eller ikke – dette er også grunnleggende for kirkens lære om synd og tilgivelse, soning og bot & avlat

– avlaten – et par ord om avlat i dette reformasjonsåret – avlat har også med nåde å gjøre – selv om avlatshandelen ble instrumentalisert og antok til dels bisarre former. Avlatshandel i den katolske kirke har vært forbudt etter ca 1550, men avlat er ikke avskaffet!

Grunnleggende for avlatstanken, er at vi kan sone for hverandre – ”Kristi stedfortredende soning, Kirkens makt til å binde og løse, og bønnens bånd mellom levende og døde – når vi ber: Herre, gi dem den evige hvile, og la det evige lys skinne for dem – ja, da bekjenner vi at vi tror på denne muligheten til å be fred og lindring ned over de døde i deres strid og hjelpe dem fremover mot ’hvilen i lyset’” (fra Bønneboken s. 619)

Det å kunne lide for andre, be for andre – ja, også for dem som har gått forut for oss – er dypt forankret i katolsk tro – det forutsetter et syn på kirken som Kristi kropp – og det at vi aldri tror alene – vi er aldri alene – vi er ett stort, solidarisk fellesskap som sprenger grensene mellom jord og himmel, hvor det skjer en utveksling av nåde. Det forutsetter en kollektivistisk og grensesprengende tankegang som er fremmed i vår tid, men ikke desto mindre er den en realitet for den som tror: jfr. Den katolske kirkes katekisme (KKK) 1474. (946-959, 795) Den kristne som forsøker å rense seg fra sin synd og å helliggjøre seg ved Guds nådes hjelp, befinner seg ikke alene. «Livet til hvert enkelt av Guds barn er på underlig vis, i Kristus og ved Kristus, forbundet med alle andre kristne brødres liv, i Kristi mystiske legemes overnaturlige enhet, som i én mystisk person».[431]

Vi er del av de helliges samfunn – KKK 1475. I de helliges samfunn «finnes det mellom de troende – de som har tatt det himmelske fedreland i eie, de som har fått adgang til å sone i skjærsilden, eller de som fremdeles befinner seg på pilegrimsferd på jorden – et stadig kjærlighetens bånd og rik utveksling av alle slags goder».[432] I denne vidunderlige utveksling er den enes hellighet til hjelp for andre, langt mere enn den skade den enes synd kan volde andre. På denne måten gjør tilflukt til de helliges samfunn det mulig for den botferdige synder å lutres snarere og grundigere fra syndestraff.

– s. 614 – Bønneboken:

Ethvert menneske som har et begrep om ansvar, vet hva skyld er, og dermed også hva ond samvittighet er. Men hva synd er i kristent perspektiv, det fatter bare den som lar seg opplyse av troen på Gud. Synd er et brudd på den pakt som Gud har inngått med sitt folk. Det dreier seg altså ikke bare om et etisk, men om et religiøst begrep. Synderen avviser den guddommelige kjærlighet som er blitt åpenbart i Kristus, profanerer den Hellige Ånds tempel og krenker sin egen personlighet som Guds barn. Bare i lys av det Gud er, hans hellighet, godhet og miskunn, blir vi i stand til både å forstå syndens alvor, og ha mot og tillit til å skrifte den.

Når vi får gitt uttrykk for vår synd, vår avstandstagen fra synden og vår vilje til å holde fast ved Herren, da modnes vi både som mennesker og som kristne. Derfor bør vi ofte og gjerne ta imot denne Herrens påskegave, tilgivelsens gave. Den gir oss ny kraft i kampen mot det onde i den verden vi er en del av.

Tilbake Luthers spørsmål:

Da jeg satt og forberedte dette foredraget, dukket en eldre medbror, fr. Ellert Dahl opp. Han hadde et spørsmål til meg, og jeg kontret med å stille ham Luthers spørsmål: «Hvordan kan jeg finne en nådig Gud?» Fr. Ellert får siste ord. Han sa: Spørsmålet er galt. Gud er per definisjon en nådig Gud, og vi ber om hans nåde, alt er innrammet i hans nåde – vi lever i den, puster i den, ja, lever av den – det er vår situasjon!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s