Jeg har funnet ut at jeg må sette strek. For min egen del, altså. Da regnet kom, begynte også ferien for mitt vedkommende, og det var for så vidt ok. Leselisten var lang, bøkene mange, men det som har tatt oppmerksomheten er – dessverre – de kirkelige overgrepshistoriene fra Chile, Honduras og USA – som foreløpig har toppet seg med McCarrick og Pennsylvania-rapporten. Her har jeg tenkt å sette strek for min egen del hva overgrepssaker og kirkelig vanstyre angår. Men først noen tankevekkende bidrag.
Sosiale medier flommer over av historier og reaksjoner. De uttrykker sorg, skuffelse, sinne, følelsen av å være forrådt – Det er ikke nytt. Det har vært voldsomme runder tidligere også, og folk spør seg om de takler en runde til og spør: Hvordan kunne det skje igjen?
At synden ikke lar seg utrydde, er sant. At vi alle er syndere og må feie for vår egen dør, er også sant. Likeledes det som sies om vår egen omvendelse og det «å strebe etter hellighet». Men det som kjennetegner den aktuelle situasjonen i kirken, er ikke mennesker som strever med sine tilbøyeligheter, men som snarere dyrker dem. Ikke mennesker som faller og ber om barmhjertighet og blir oppreist av Kristus, men notoriske overgripere og systematisk unnfallenhet fra kirkeledelsens side. I denne situasjonen er det snakk om noe mye mer enn den enkeltes vei i troen. Her er det snakk om et system som har vokst opp midt i kirken. Johannes Paul II snakket om «syndens strukturer», om hele nettverket, ikke de enkeltes feil og den individuelle synd som har utspring i vår skrøpelighet. Disse strukturene hvor det onde er godt befestet, er en aggressiv form for kreft. Ikke et vanlig sår som kan helbredes. Forskjellen mellom sår og kreft er at sår KAN helbredes, mens kreft må fjernes. Eller leve med den. Men da er det snakk om å overleve, ikke leve fullt ut i sannhet som Kirke.
Analysene og diagnosene er mange. Klerikalisme – et presteskap og episkopat, som føler seg hevet over lover og regler, homoseksualitet, biskopenes rolle, og krav om at overgrepssaker må undersøkes av instanser utenfor kirkelig kontroll.
Her vil jeg bare nevne et par innspill. Ett av dem fra en amerikansk biskop, Robert Morlino i Madison, som kom med et brev til de troende i sitt bispedømme, som fortjener å bli lest i sin helhet.
Han skriver bl. a. om synd og vårt forhold til synd. Synden kan aldri utryddes, skriver han, «vi er en kirke av syndere, men vi er syndere som er kalt til hellighet». Men det nye er at noen tilsynelatende har akseptert synden, og at andre dekker over den: “Faced with stories of the depravity of sinners within the Church, I have been tempted to despair. And why? The reality of sin – even sin in the Church – is nothing new. We are a Church made of sinners, but we are sinners called to sanctity. So what is new? What is new is the seeming acceptance of sin by some in the Church, and the apparent efforts to cover over sin by them and others. Unless and until we take seriously our call to sanctity, we, as an institution and as individuals, will continue to suffer the “wages of sin.”
Og han sier videre at vi har redusert syndens betydning, og vi har unnskyldt den i stedet for å bekjempe den. Vi har unnskyldt den i misforstått barmhjertighet, og han spør også hvorfor dette skjer. Er vi redde for sannheten? Er vi redde for å bli mislikt? Eller er vi redde for å bli kalt hyklere fordi vi ikke selv strever etter hellighet?: «For too long we have diminished the reality of sin – we have refused to call a sin a sin – and we have excused sin in the name of a mistaken notion of mercy. In our efforts to be open to the world we have become all too willing to abandon the Way, the Truth, and the Life. In order to avoid causing offense we offer to ourselves and to others niceties and human consolation. Why do we do this? Is it out of an earnest desire to display a misguided sense of being “pastoral?” Have we covered over the truth out of fear? Are we afraid of being disliked by people in this world? Or are we afraid of being called hypocrites because we are not striving tirelessly for holiness in our own lives?
Mer enn noe annet må vi slutte å akseptere synd og ondskap, avslutter han. Vi må forkaste synden i egne liv og strebe mot hellighet.
Biskop Morlino tar også opp spørsmålet om homofili i presteskapet. Det er et brennbart tema. Her er to artikler som belyser emnet. Skrevet av to menn som begge er katolikker, begge homofile. Den ene, Daniel Mattson, argumenterer for at homofile ikke bør bli prester og peker bl.a. på at ca 80 % av alle rapporterte overgrep i kirken er mot, ofte unge, menn. Den andre, James Alison, er selv prest, og diskuterer kirkens syn på homofili og konsekvensene av dette. Jeg vil bare fremheve ett poeng i James Alisons artikler fra The Tablet nå i august. Han spør om ærlighet er dysfunksjonelt i kirken, og bruker nettopp spørsmålet om homofili som eksempel. Slik det nå er «premieres» uærlighet om legning, mener han, mens ærlighet «straffes», selv om ærlighet er avgjørende for et modent forhold til seg selv og andre.
Til slutt to røster som både har til dels smertefull erfaring og stor innsikt i kompleksiteten i overgrepssakene. P. Hans Zollner og Marie Collins. P. Zollner er jesuitt og president for Senter for beskyttelse av barn ved Gregoriana i Roma. Han er ikke overrasket over det som nå kommer frem. «Jeg tror heller ikke vi ser en snarlig slutt, men jeg tror det er nødvendig, og vi må se det i rammen av arbeidet for en mer konsistent ansvarliggjøring i kirken.» I dette intervjuet uttaler han seg både om klerikalisme, biskopenes rolle og veien videre.
Men nytter det? Jo, Vatikanet kan lære fra Irland, sier The Irish Times. Marie Collins er også irsk og ble selv misbrukt av en katolsk prest da hun var barn. Først i voksen alder kom hun frem med sin historie. Hun ble utnevnt til medlem av den pavelige kommisjonen som skulle få slutt på overgrep i kirken, men trakk seg i protest i 2017. Hun forteller om følgene av overgrepet – mentalt sammenbrudd, ødelagte relasjoner, vanskeligheter med å leve et normalt familieliv. Hun forteller om hvordan hun selv ble gjort ansvarlig for det som hadde skjedd, og hvordan presten ble forsvart. «Hadde presten forgrepet seg på kirkekassen, var det vel ingen som hadde dekket ham», sier hun, «men å forgripe seg på et barn? Hva slags lederskap er dette?» Hun er en av sterk og viktig stemme.
«Den katolske kirke må ta i bruk langt sterkere midler mot overgrep», skriver Dagbladet i dagens leder. Ikke vanskelig å være enig. Det er nok nå. Som Marie Collins sier: Vi trenger ikke flere beklagelser og uttrykk for skamfølelse nå, vi trenger handling.
xxx
fikk spørsmål om belegg for påstanden om 80% overgrep mot (yngre) menn – her er en referanse: https://en.wikipedia.org/wiki/John_Jay_Report, hvor det står: The John Jay report found that 81% of the victims were male; and of all the victims, 22% were younger than age 10, 51% were between the ages of 11 and 14, and 27% were between the ages of 15 and 17 years.
AVE CRUX SPES UNICA 