i skyggen av luther

Da jeg fortalte mine medsøstre at jeg skulle holde dette innlegget – ”i skyggen av Luther” – var det en som raskt repliserte: ”Da skal du vel snakke om Katarina da, hans kone?”

Oppdraget imidlertid et annet; ”hvordan det er og har vært å være katolikk i et land med (inntil nå) luthersk statskirke”. Det gjør jeg gjerne – og jeg kan dra veksler ikke bare på mine personlige erfaringer, men også mine katolske aner ettersom jeg er arvelig belastet – på den ene siden en meget unge konvertitt i 1908, på den andre arbeidsinnvandring på slutten av 1800-tallet.

”Vårt heimland i myrker lenge låg og vankunna ljoset gøymde”, synger vi i Elias Blix’ vakre fedrelandssalme: Gud signe vårt dyre fedreland – en salme jeg ikke kan synge uten å bli beveget til tross for at den har brodd mot den kirke jeg tilhører –

Den fortsetter: Men, Gud du i nåde til oss såg, din kjærleik oss ikkje gløymde. Du sende ditt ord til Noregs fjell, og ljos yver landet strøymde.”

Vankunna som gøymde ljoset er ingenting annet katolsk tro, og lyset fikk strømme fritt idet Ordet ble sendt til Noregs fjell – ved reformasjonen, om noen skulle være i tvil. Jeg må med en gang si at mitt tidsperspektiv når jeg synger denne salmen er forskjøvet 500 år – til hedensk tid og kristningen av Norge –

Vi tar med enda en Blix-salme med samme klangbunn, No livnar det i lundar:

Men stundom kom då kulde på Herrens kyrkjemark: det var som Gud seg dulde, og burte var Guds ark.

Det var dei myrke dagar, Guds ord var fåhøyrd segn;
og hjarta frys og klagar, det saknar sol og regn.

So sende Gud sin Ande som dogg på turre jord;
då vakna liv i lande, då grøddest vent Guds ord.

Dette ikke sagt for å henge ut Blix – han var og er en strålende salmedikter, og når det gjelder reformasjonen helt i tråd med sin tids rådende oppfatninger:

Blix skriver i en tid – 1800-tallet – med tiltagende antikatolisisme i Norge. Hans gode venn, biskop Anton Christian Bang (i tillegg statsråd og kirkehistoriker 1840-1913), skriver om Den katolske kirke ved reformasjonens inntog: ”Den katholske kirke i vort land var saaledes lagt i ruiner … Invortes opløst maatte den ogsaa i det ydre falde sammen.”

Hans samtidige Kristofer Janson – forfatter og målmann – 1841-1917: ”daa den gamle Trui var vorti Ovtru, og den nye Læra inkje hadde vunni tak i Folket”

Et syn som ble befestet i Carl Fr. Wisløffs kirkehistorie som har hatt stort nedslagsfelt blant norske teologer, hvor han bl.a. sier at da Luther ”fant den nådige Gud i det gjenoppdagede evangelium, — da demret en ny dag i kirkens historie. Da lød igjen det gledelige budskap at Gud selv i Kristus har gjort alt som måtte gjøres for at vi skulle bli frelst…” Det var ifølge Wisløff ingen virkelig levende kristendom i Norge før reformasjonen – de katolske biskopene var bare opptatt av penger og politikk og ”derfor reiste det seg ikke noen sterk motstand da den gamle kirkelige orden ble avløst av en ny.” Før nevnte Anton Christian Bang sier tom at nordmenn tok imot reformasjonen med åpne armer og ”flyvende faner og klingende spill” –

Og biskop Eivind Berggrav konstaterte at ”Ikke i noe land blir reformasjonsunderet så stort som i Norge” – hvor han understreker ”frimodigheten i det nye evangeliske liv” hvor ”anstrengthet og angst fikk avløsning”.

Dette er tradisjonell norsk forståelse av reformasjonen og dens velsignelser slik den ble formidlet i norsk offentlighet og skole opp til nyere tid – Det var gjengs i min egen skoletid på 60 og 70-tallet, og nok enda en stund til –

I dag er det faglig enighet om at dette ikke er et dekkende bilde for reformasjonshendelsene for 500 år siden. Reformasjonen ble innført i Norge i 1537 som et pålegg fra danskekongen, og den folkelige opposisjon mot den nye lære og kirkeordning var stor – (henning – s. 29ff) –

Reformasjonen i Tyskland var et viktig middel til å fremme de tyske fyrstedømmenes selvstendighet, og i Danmark et viktig ledd i kongens bestrebelser på å konsolidere sin makt og sikre riket – for Norge fikk det motsatt virkning – mistet sin posisjon som selvstendig stat og kom under Danmark.

Oppvokst som katolikk i Norge har jeg levd med at historien har mer enn ett ansikt – Den offisielle og nasjonsbyggende reformasjonsfortellingen vi ble fôret med på skolen både i kristendoms- og historieundervisningen, og den andre fortellingen, den katolske som vi fikk hjemme og i kirken: at vi tilhører den universelle kirke – den ene, sanne – bygget på Jesu oppdrag til Peter, klippen – og at alle andre kirkesamfunn bare er en amputert versjon av den samme. Dette var motgiften, slik vi fikk den presentert – (vel å merke de ortodokse kirker ikke medregnet – enda mindre minoritet enn oss og ikke en aktuell referanse.)

Jeg innrømmer at jeg allikevel har vært veldig spent på hvilke utslag markeringen av reformasjonen i 2017 ville gi seg – og midt i forberedelsene til dette innlegget leste jeg Vårt land (tirsdag 14/3-17) – og kom over en av de mest panegyriske Luther-forherligelser jeg kan huske å ha lest, signert Hilde Frafjord Johnsen, hvor essensen var: i den grad det er noe godt å si om den moderne verden, skyldes det Luther – Martin Luther førte til et fullstendig skifte av perspektiv, og hans individualisme er grunnlag for menneskeverd og likeverd, samvittighetsfrihet, demokrati, pressefrihet, liberale verdier –

Det var forbløffende lesning, og jeg tenkte at, vel, Frafjord Johnsen er neppe historiker, men hun bekrefter jo forsåvidt historien, det vil si det som helt opp til vår tid har vært den offisielle reformasjonshistorien, og også det offisielle Lutherbildet, som hun kroner med et apokryft Luther-sitat – Det om å plante et epletre, dere vet, selv om verden går under i morgen. Et sitat som seniorrådgiver i bispemøtet, Rolf Nøtvik Jakobsen, forøvrig torpederer i Vårt land (fredag 17/3-17, ”I sanning luthersk og rett”), hvor han konstaterer at sitatet stammer fra 1944, den tyske bekjennelseskirken.

Vi kjenner triaden troen alene, Skriften alene, nåden alene – i dette jubileumsåret er  jeg fristet til å tilføye: Luther alene – For det er han som er tolkningsnøkkelen i en helt uhistorisk fremstilling som lenge har fått råde grunnen, mytene om reformasjonen og Martin Luther.

Og det er altså den som nå dukker opp igjen i festtalene – Ikke bare der, forresten –KFUK/KFUM begikk en film om reformasjonen myntet på barn og unge som var heller misvisende – (se debatt i Vårt Land og Verdidebatt Sigurd Hareide, Roger Jensen m.fl.), eksemplene er flere –

Luther alene på arenaen i 1517 også, skulle man tro. Men han var ikke alene, og han var heller ingen moderne foregangsmann som Frafjord Johnsen vil ha det til – han var rett og slett ingen moderne individualist eller demokrat – Han var et middelaldermenneske, og ikke noe galt med det – jeg har sans for middelalderen her jeg står i en noe moderert utgave av en middelalderdrakt og representerer en orden med opphav i 1216 – som forøvrig også hadde kirkens reform på agendaen.

Luther var en av mange som så nødvendigheten av kirkelig reform, og behovet var der så absolutt: kirken var overmoden for reform – men Luther var heller ikke alene om den innsikten –

Han var en av mange som – med rette – reagerte på avlatshandelen. Han oversatte Bibelen til tysk, men han var ikke den eneste enn si den første som oversatte bibelen til folkespråket og som ivret for et evangelisk liv –

Det var en reformprosess i gang innad i kirken – i Spania f.eks. vektlegging av utdanningen av prestene, fremveksten av et bibelvitenskapelig fakultet som i 1517 (kom ut med en firebinds bibelutgave i de antikke urspråkene med utførlige filologiske og historiske kommentarer – (Complutensische Polyglotte, Universität Alcalá de Henares). Pave Leo X ble møtt med bønn om bibelutgaver og liturgi på folkespråket da han tiltrådte som pave i 1513 – I Italia fantes også en bevegelse evangelismo som fremholdt evangeliet som rettesnor for et kristent liv – og ved det pavelige hoff ble det i 1517 opprettet et broderskap av den guddommelige kjærlighet som søkte nye, levende og ærlige former for kristen livsstil, og som i likhet med reformatoren lenger nord, satte den guddommelige nåden i sentrum –

I en kommentar jeg leste sammenlignet forfatteren det som skjedde for 500 år siden med skuddene i Sarajevo 1914. De utløste enorme krefter som havnet utenfor aktørenes kontroll – Ingen ville ha den krigen som startet – alle kloke mennesker ville ha en reform av kirken, reformbevegelsene i kirken var mange og reformprosesser i gang, men den reformen som nå brøt ut utløste en splittelse av kristenheten – ikke i to, men i mange deler. Kristenheten ble fragmentert.

Så kan man jo spørre hvordan en disputt som denne om spørsmål om kirkelig fornyelse som lenge hadde stått på dagsorden og som det t.o.m. hersket en viss enighet om, kunne eskalere så fort og fatalt og føre til en fundamental konflikt hvor begge sider trekker våpen politisk, juridisk og senere også militært og spiller på samtlige registre?

Koker ned til et spørsmål om makt ikke bare i kirken, men også i Europa. Det hersket spenninger innad i kirken, og spenninger og brytninger i samfunnet omkring. Bernt Oftestad skriver i et innlegg på facebook (24/3-17):

”Når reformasjonen ble nedfelt i tre tunge læretradisjoner, lutherdom, calvinisme og anglikanisme, som avvek sterkt fra hverandre, var årsaken at de alle hadde politisk makt i ryggen, ikke at Skriften alene hadde makt og myndighet i religionen. Makten og myndigheten var det de verdslige fyrstene som hadde. Utover på 1500-tallet ble det etablert konfesjonsstater. Der sikret fyrstemakten læremessig og ordningsmessig enhet. Det skjedde ved opplæring og tvang.”

Det ble ved reformasjonen utløst enorme økonomiske og politiske krefter, og Luther ble sjefsideologen, en enormt produktiv sådan – innen 1520 hadde han publisert 900 trykte sider – og han sier selv et sted at Gud har gitt oss boktrykkerkunsten hovedsaklig for undertrykkelsen av paven! (Fra en av bordtalene: So hat Gott uns die Druckerei dazu geschenkt, hauptsächlich zur Unterdrückung des Papstes!)

Luther var ingen utpreget diplomat – Det var man heller ikke på katolsk hold. Der, altså i Roma, ble Luther sett på som prototypen på en barbar, og det visste romerne å forholde seg til, de hadde vært invadert før – Og hvordan møter man en barbar? Jo, aldri innlat deg i en diskusjon med dem, for de kan ikke belæres, de er heller ikke mottagelige for rasjonelle argumenter –

Hvor mange her har lest de 95 tesene forresten? De som ikke har er i godt selskap.

Pavens lærde hoffteolog, Prierias, spesialist på Thomas Aquinas, hadde heller ikke tatt seg bryet med å lese de 95 tesene, og Den katolske kirkes ledelse svarte med sensur og ved å vektlegge alt reformatorene stilte spørsmål ved – avlatshandel ble riktignok forbudt omkring 1550. Ved riksdagen i Worms 1521 møtte pavens legat, Girolamo Aleandro, med ett budskap til Martin Luther: Avsverger du din vranglære, eller står du fast ved den?

Svaret kjenner vi –

Det eneste de gjorde på begge sider var å bekrefte hverandres fordommer. Det gode med fordommer er jo at man ikke trenger vite stort om motstanderen.

Slik ble indrekirkelige spenninger og konflikter i middelalderkirken til en konflikt mellom kirker – mellom konfesjoner – og vi sto igjen med en katolsk og flere reformerte kirker som alle, også min egen, var amputert i forhold til utgangspunktet. Sånn sett ikke noe å feire –

Luther bragte Bibelen til én del av kristenheten og fratok den den andre, sier Heinz Schilling – Maria og helgener ble til ikke-personer på luthersk hold, og til yndlingsskikkelser på den andre – frontene ble bare steilere og steilere. Konfesjonenes 400 år lange skyttergravskrig hadde begynt. Og slagmarken som denne skyttergravskrigen ble utkjempet på var helgener og Maria på den ene siden og Skriften alene på den andre.

I skyggen av Luther? Jeg har alltid visst at jeg tilhørte et stort og universelt fellesskap, mye større enn den norske majoritetskirken, men har samtidig erfaringen av å være en minoritet i Norge – som trodde annerledes, hadde en annen arv enn flertallet – både kulturelt og religiøst.

Og gjennom hele oppveksten erfarte jeg stadig på ny å måtte forklare og forsvare det vi trodde på – mot ideer om at vi ikke var kristne, at vi trodde på paven og Maria, ikke på Jesus, ikke fikk lov å lese bibelen, osv.

Men samtidig: Norge var et religiøst homogent samfunn på 60-tallet. Når vi gikk i kirken om søndagene, gikk vennene våre på søndagsskolen, uansett var det ingen sparket fotball eller drev med andre aktiviteter før etter kirketid. Og normene var i det store og hele de samme –

Da jeg vokste opp var vi to elever på skolen som ikke tilhørte Den norske kirke – min tvillingbror og jeg. Lærerne viste i det store og hele positiv interesse for vår ”annerledeshet” – og på et tidspunkt var det til og med positivt å være annerledes, med ett unntak:

På videregående – 70-tallet dette – hadde vi en lærer som var ml’er og misjonær: hun agiterte sterkt for at vi skulle ta melde oss ut av statskirken og var interessert i å vite om det var noen som ikke var medlemmer. Vel – vi var to – fortsatt tvillingen og jeg – og læreren virket oppmuntret like til hun hørte at vi var katolikker. Definitivt ikke bedre enn statskirken!

Mer betegnende for mentaliteten er denne tittelen: ”katolikker ut, nordmenn inn” – det dreide seg om studentboliger i Bergen på 90-tallet – lutherdom og norskhet var ennå hånd i hånd.

Men i skyggen av luther? I dag mener jeg vi kan si at vi er kommet ut av skyttergravene. Det er allerede mye. Hva skal til for å komme videre?

Anders Piltz – katolsk prest og middelalderhistoriker, Lund, Sverige, sier at tiden burde være inne for å skrive splittelsens historie og enes om den.

I artikkelen i Kyrkans tidning påpeker han at ingen konflikter kan være verre enn konflikter mellom søsken. ”Vi skilsmissebarn er arvtagere til en dyp og seiglivet splittelse med mange sår som fortsatt varer ved.”

Vi som lever nå bærer konsekvensene av dette, sier han, men det ville være velgjørende om vi ved reformasjonsjubileet ikke tankeløst og innsiktsløs bare repeterer innlærte konfesjonelle fraser om lysets seier over mørket – alternativt mørkets triumf.

Tiden burde være kommet for å skrive splittelsens historie som alle parter kunne enes om. … Her er ingen raske løsninger. Med tiden lærer man seg til å leve med det faktum at ikke alle problemer har umiddelbare løsninger – her som i enhver familiekonflikt. Alle skal allikevel kjenne forpliktelsen til økt vennskap og kunnskap, i respekt for Kristi ytterste vilje – ”at de alle må være ett” (Joh 17,21).

(noe revidert innlegg ved Kirkeakademienes årsmøte, 18. mars 2017)

Litteratur: Referansene til norsk kirkevirkelighet har jeg stort sett fra Karl Gervin, Det store bruddet – Reformasjonen i Norge (1999) og Henning Laugerud, Norsk fritenkerhistorie 1500-1850, (2001). I tillegg nyttige opplysninger fra Kristin Norseth og Bernt Oftestad. Ellers refererer jeg til Heinz Schilling, Martin Luther, rebell i en brytningstid (2016) og Zeit Geschichte 11/2016, Die Revolution des Glaubens Luther.