Kari ringte meg like før påske utålmodig etter pave Frans avsluttende dokument fra familiesynoden. Jeg lovet å printe det ut og sende det til henne straks det ble offentliggjort, 19. mars. Hun måtte ha det i den artikkelen hun skulle ha ferdig. Da jeg oppdaget at dokumentet bare ble signert 19. mars, og at det ikke skulle offentliggjøres før over påske, ringte jeg henne igjen og hun ble ganske irritert. Tregheten i den kirken hun tilhørte passet henne dårlig.
Hun burde jo vite at det er sånn, tenkte jeg, og kom på en situasjon i St. Olav for noen år siden etter en pontifikalmesse med i overkant mye blonder og brokade. Hun grep tak i meg på vei ut: «Anne Bente», sa hun, «det er så fint å være kirkehistoriker! For da vet du at det kommer og det går, det kommer og det går, det kommer og det går igjen -»
Nå er det mitt håp at Kari er i den misunnelsesverdige tilstand at hun verken behøver å undre seg eller å ergre seg over noe mer, bare glede seg ved Guds åsyn.
Hvil i fred, kjære kranglete og gode Kari –
AVE CRUX SPES UNICA 