faste og barmhjertighet

”Hver synder er hellig jord”, skriver jesuittpater Bernd Hagenkord i Signum 28/1.

Vi er inne i barmhjertighetens år, og pave Frans har fremhevet fasten som en tid hvor nettopp barmhjertigheten skal stå i sentrum. Pave Frans har fra første stund som pave snakket om barmhjertighet – Barmhjertigheten er større enn alle synder, Gud er barmhjertig, Guds navn er barmhjertighet – ingen kan sette grenser for Guds tilgivende kjærlighet, blant mange andre.

Hagenkord har studert pavens utsagn og sier at dette er å forstå helt konkret. Det er forsoningens sakrament, skriftemålet det dreier seg om. Skriftemålet er selve stedet for det konkrete møtet med Guds barmhjertighet. ”Det finnes ingen synd som Gud ikke kan tilgi”, sier pave Frans, ”ingen! Bare det som unndras den guddommelige barmhjertighet kan ikke tilgis – slik som den som holder seg borte fra solen verken kan bli opplyst eller oppvarmet”.

Mange har glemt hvor viktig skriftemålet er, og paven fremhever det som en ”samtale med den uendelig barmhjertige faderen” (Angelus 2. august 2015).

I pavens nylig utkomne bok, Guds navn er barmhjertighet, forklarer han barmhjertighetens år i dette lys. Jeg tenkte da jeg leste den, at dette er en veritabel håndbok for skriftefedre så vel som for skriftende. Og som vi trenger den!

Skriftemålshyppigheten var jo lenge i fritt fall i vår del av verden, og når vanen med å skrifte svekkes, svekkes både behovet for å gå til skrifte og evnen til syndserkjennelse. Når pavens intervjuer spør: finnes det barmhjertighet for den som ikke erkjenner sine synder?, svarer paven:

”Barmhjertigheten er der, men dersom du ikke vil motta den… Dersom du ikke erkjenner at du er en synder, betyr det at du ikke føler at du trenger den. Enkelte ganger kan du ha problemer med å skjønne hva som har hendt deg. Enkelte ganger er du kanskje i tvil, du tror ikke at det er mulig å reise deg igjen. Eller også foretrekker du dine sår, sårene etter synden, og du gjør som hunden: Du slikker dem med tungen, du slikker dine sår. Dette er en narsistisk lidelse som fører til bitterhet. Bitterheten gir en egen glede, en sykelig glede.”

I boken kommer intervjueren med eksempelet fra Bruce Marshall’s roman To Every Man a Penny hvor den franske presten abbed Gaston skal ta imot skriftemål fra en ung tysk soldat som er dømt til døden. Soldaten bekjente sin lidenskap for kvinner, men kunne ikke angre det han hadde gjort. Han hadde gjort det samme om igjen om han hadde kunnet. Abbeden som ønsket å gi ham syndsforlatelse, spurte så: ”Men er du lei for at du ikke beklager det?” ”Ja, jeg er lei for at jeg ikke beklager det”, svarte han – Presten hadde funnet frem til den lille sprekken som gjorde det mulig for ham å gi syndsforlatelse.

Føler man seg ikke som synder, ja, da får man be om nåden. For det å erkjenne sin synd, er nåde, sier pave Frans. Uten nåde innser man kanskje sine begrensninger, men å innse sin synd er noe annet. Det er de små åpningene hvor Guds eget lys, Guds egen nåde og tilgivelse kan komme inn og virke i oss.

Og til skriftefedrene sier han at de skal benytte enhver anledning til å vise og fortelle menneskene at Gud elsker dem. Selv om det kommer mennesker som ikke kan motta absolusjon, så kan presten gi dem en velsignelse. Guds kjærlighet er der også for dem som ikke kan motta sakramentet.

I en tale i mars 2015 sa pave Frans det slik: ”Hver enkelt troende som gjør bot og som kommer til skriftestolen er ”hellig jord”, jord som må foredles med pastoral hengivenhet, omsorg og omtanke.” Barmhjertigheten som tas imot med et åpent og villig hjerte, har forvandlende kraft.

God faste!