nåde er et vakrere ord enn forandring

 

”Nåde er et vakrere ord enn forandring”, står det i en bok jeg nettopp har lest.

Boken, som kom ut i høst, heter ”Hvis jeg har en sjel” med undertittel ”fortellinger fra klosteret i fengselet”. Forfatteren, Kjell Arnold Nyhus, er fengselsprest og har skrevet om erfaringene med å tilby langtidsdømte fanger retrett i fengslet. Dette etter mønster fra Kumla fengsel i Sverige, som siden tidlig på 2000-tallet har tilbudt fanger retretter i ignatiansk ånd – 30 dager i taushet, uten muligheter for å flykte fra noen verdens ting.

Nyhus har, sammen med teologen Marit Skartveit fra Frelsesarmeen, tilbudt fanger retretter i Halden fengsel. Og boken han har kommet med, beskriver én slik retrett fra sommeren 2014 der deltagerne lever i stillhet i 21 dager, mottar veiledning, har morgen- og aftenbønn og nattverdsgudstjeneste hver dag. De får også samtaler med de to veilederne, men for øvrig ingen muligheter til å flykte fra seg selv, de kan ikke sette seg ned og skravle med andre, bla i aviser, se på TV – hva det måtte være – den tiden retretten foregår.

Om bakgrunnen for at han skrev boken, sier Nyhus: Disse retrettene gjør noe med meg også, når guttene deler så mye fra sitt eget liv, berører det meg også, og han forteller om sine egne tanker omkring fengselsarbeidet. Ja, for hva er forskjellen på meg og de innsatte? Hvorfor er de havnet i fengsel, mens jeg lever et ryddig liv utenfor? Hvor er den grensen som skiller dem fra ”oss”? Innledningsvis skriver han: ”Jeg leter etter mulige svar på om mennesket kan forandre seg, om det finnes vilje og valg, ikke bare nådeløs natur.” Og avslutningsvis: ”I sak etter sak har vi innsett at det å bygge et sivilisert samfunn betyr å slåss mot visse sider av vår natur. Vår naturlige grådighet vil ikke tenke på klimakonsekvensene for oldebarna. Om ikke mat-, makt- og sexlysten har en myndig sjef som heter selvbeherskelse, ødelegger vi oss selv og andre. … Fri utfoldelse av vår natur gjør oss til slaver av impulsene.”

Deltagerne ved denne retretten i Halden løste Nyhus fra taushetsplikten og sa seg villige til å bli referert, riktignok under pseudonym, da han skulle skrive boken. Og det er blitt den mest gripende bok jeg har lest hittil i år. Den er et ganske usedvanlig og sterkt vitnesbyrd om nådens virke i mennesker.

Selv ble jeg bedt om å delta ved lanseringen av denne boken. Når de først snakker så frimodig om ”kloster i fengselet”, så var det å ha med seg en representant for standen et poeng. Det er jeg svært takknemlig for. Det var interessante og berikende samtaler, og jeg kom til å tenke på den hellige Katarina av Sienas ”indre celle” – da hun ble holdt i tilnærmet husarrest i foreldrenes hjem og befant seg i en celle, så å si, fant hun frem til det hun kaller den indre cellen i seg selv, til den indre cellen der hun konfronteres ikke bare med seg selv, men også med Gud. Det bekrefter også det vi vet, men som vi kanskje ikke er like flinke til å ta vare på, nemlig at stillhet og ensomhet en forutsetning for vekst i det åndelige liv – Uten rom for det, smuldrer det opp, rett og slett –

Deltagerne i retretten var ikke nødvendigvis kristne, men det er en forutsetning fra fengselsledelsens side at tilbudet skal være for alle interesserte uavhengig av tro og livssyn. Pågangen har vært stor. De 8 som deltok var plukket ut etter intervjurunder, og interessen er større enn tilbudet. Men opplegget er kristent – Deltagerne utstyres med Bibel, skrivebok og et lite ikon – så har de adgang til noen bøker som veilederne har plukket ut.

Hva er det med retrettene som skiller dem fra annen ”rehabilitering” som fangene tilbys – alt fra utdanning, terapi, antivoldskurs, pappakurs, matlagingskurs – I et intervju svarer Nyhus: ”Retreat er det eneste som går i dybden. Her snakker vi om holdninger og verdier. Vi snakker om det de innsatte har gjort, om oppgjør, soning, forsoning, tilgivelse, hat, gjengjeldelse og dyder.”

Under én av lanseringene var det også med en innsatt, han som i boken heter Arild, og som på spørsmål om hvorfor han sitter inne, svarte: ”Jeg har tatt et liv.” Under soningen har han fått alt det fengslet har å by på – men ”jeg befant meg i det totale mørke”, sa han, ”jeg kunne ikke tilgi meg selv”.

Hva han fant under retretten som han ikke kunne finne noe annet sted? Tilgivelse.

Det tas i bruk enkle og konkrete hjelpemidler som å skrive opp syndene sine og spikre dem fast på et kors, deretter blir de brent. Forskjellige farger for forskjellige faser, fotvasking.

Etter retrettene får de innsatte tilbud om kontakt med ofre eller pårørende av ofre, i regi av konfliktrådet. Under denne retretten var det 2 deltagere som ønsket å komme i kontakt med konfliktrådet, fortalte Nyhus. Etter den siste lanseringen fikk han høre at det ikke bare gjaldt de to, men samtlige av deltagerne. Dette prosjektet viser seg å skape forandringer, store forandringer i de innsattes liv og i omgivelsenes. Det er attraktivt blant de innsatte. Alle som ønsker det får ikke plass. I Kumla fengsel i Sverige har de åpnet en avdeling som kun er til det bruk. Der er det året rundt 30dagers retretter for innsatte. I Halden fengsel foreløpig én gang i året.

Noen visdomsord fra retretten: ”Husk at du er støv, men stor nok til å være Guds bilde. Forandring er mulig, men aldri uten kostnader. Nåde er et vakrere ord enn forandring.”

Og til slutt en hendelse fra retretten: ”Da vi kom til slutten av messa og bare velsignelsen gjensto, rakk Kurt, med karriere i Hells Angels, opp hånda.

«Greit, du kan bryte tausheten, men kort.»

«Jeg lurte på om det bare er prester som har lov til å lyse Guds velsignelse?»

«Nei, hva tenker du på?»

«Jeg vil gjerne lyse velsignelsen over gutta, deg og Marit også.»

Vi reiser oss og en av Helvetes engler lyser velsignelsen og tegner korset.”

Nåde virker!

 

Nyhus, Kjell Arnold: Hvis jeg har en sjel – fortellinger fra klosteret i fengselet, Vårt land forlag, Oslo 2015

(Innlegg i Vatikanradioen mandag 30. november 2015)