tanker på tampen av ferien

«Ingen hendelser denne uken» har det stått når jeg de siste par ukene har sjekket mobilen hver morgen. Og jeg nyter det! I skrivende stund – søndag 23. august – lever jeg ferielivet til fjells, nærmere bestemt Valdres nå på tampen av sommeren.

Jeg vet nok at kalendermeldingen snart vil endre seg, men enn så lenge holder jeg de realitetene på avstand. Nå er det ferie! Den siste tiden har vi vært velsignet med et aldeles nydelig sommervær – sol, varme, og blå, blå himmel. I dag morges var det ikke en sky på himmelen, dagens tur var også under skyfri himmel, og nå, når jeg sent på dagen forbereder mandagens innslag i Vatikanradioen, er det fortsatt like klart. Men det er ikke alltid sånn her oppe. Ferien pleier gjerne være delt inn i turdager og lesedager. Regn og tåke er sånn sett velkomment – da leses det.

Men i morges – da jeg satt foran hytta og ba laudes mens solen steg opp over åskammen, da slo det meg at dette er noe av det mest meningsfulle jeg kan gjøre – takke Gud, lovprise Ham, for Hans offer og oppstandelse, for den nye dagen og det den byr av muligheter til å lovprise, velsigne og forkynne – laudare, benedicere, predicare – for å si det med (ett) av Dominikanerordenens valgspråk.

Vi er i ordenslivets år, og midt i dette året har vi som tilhører den hellige Dominikus’ store familie, også innledet feiringen av dominikanerordenens åttehundreårsjubileum. Vi regner Ordenens grunnleggelse til år 1216 – da vår far Dominikus fikk Ordo Predicatorum – Prekebrødrenes Orden – godkjent av pave Honorius III.

Men hvordan har det seg nå med Dominikus og Dominikanerordenen – var Dominikus selv egentlig dominikaner? Spørsmålet ble stilt en gang på et kurs jeg var på som novise – det begynner å bli noen år siden. Jeg husker at det slo meg at selvsagt var han ikke dominikaner, selvsagt hadde han ingen idé om hva det ville si å være dominikaner enn si hva dominikansk spiritualitet skulle være for noe. Han gjorde bare jobben sin, rett og slett – som augustiner, forresten. Og når vi nå førstkommende fredag feirer den hellige Augustin, biskop og kirkelærer, så feirer vi, i den dominikanske familie, Augustins dag som festdag, ikke bare som minnedag som i Kirken forøvrig.

For Dominikus var augustiner. Det var slik det begynte. Han var kannik ved domkapittelet i Osma i Spania, da biskopen hans, Diego, tok ham med som ledsager på en tur nordover i Europa – nærmere bestemt Danmark – i et diplomatisk ærend. Han var i Roskilde, og – tror vi – også i Lund i dagens Sverige, men som tilhørte Danmark på det tidspunktet.

På denne reisen ble han klar over at det fantes mennesker som ikke kjente Evangeliet, og på vei tilbake, gjennom det sørlige Frankrike, ble han konfrontert med en heretisk bevegelse, katarene, som med sin dualistiske lære, ikke bare var en trussel mot den kristne tro, men truet det bestående samfunnet i dets grunnvoller.

Dette var tidlig 1200-tall, og paven hadde sendt ut sine egne delegater for å bekjempe heresien, men til liten nytte. Det fortelles at da Diego og Dominikus møtte de pavelige legatene – som var cisterciensere, forøvrig – en ny og ivrig Orden, ba Diego dem stige ned av hestene, legge av seg den rike prakten de var utstyrt med og forkynne den fattige Kristus for de fattige – som dem. Uten å leve som man lærte ville ingen prekenekspedisjon være vellykket, mente Diego. Og han hadde rett. Diego døde, men dette ble ledetråden i Dominikus’ virke da han på biskopen av Toulouses’ oppfordring, ble igjen i Sør-Frankrike for å bekjempe heresiene. Der ble han i 13 år – han forkynte i Fanjeaux, i Carcasonne og områdene omkring – og i Toulouse ble det opprettet et lite fellesskap for Dominikus og de som etterhvert hadde sluttet seg til dette prosjektet – ja, evangeliseringsprosjektet, kunne vi si.

De hadde sikkert ikke prosjekter den gangen, men uansett: prosjektet vokste og på et tidspunkt ble det nødvendig å formalisere virksomheten, og Dominikus presenterte sitt nye prosjekt – eller heller sin nye orden – for paven i 1216. Da måtte han ha en regel. For det må man hvis man vil grunnlegge en orden. Men året før, i 1215, hadde det 4. Laterankonsil funnet sted, og der ble det bestemt at fra nå av ville man ikke godkjenne nye regler for nye ordener. De fikk værsågod finne seg en velbrukt regel for formålet. Dominikus var altså ikke den eneste som ville opprette en orden på det tidspunkt – Frans av Assisi hadde for eksempel vært ute i samme ærend noen år før, og Frans hadde fått godkjent sin orden og sin regel. Men ikke Dominikus, altså. Han kom på en måte for sent. Men hva gjorde han? Jo, han tok bare i bruk den regelen han allerede levde etter – nemlig den hellige Augustins regel. Som allerede nevnt, så var Dominikus augustiner, han grunnla ikke sin orden fra scratch sånn som den hellige Frans gjorde. Men begge grunnla de med få års mellomrom tiggerordener med omvandrende forkynnelse som oppdrag. Det sier noe om Kirkens behov og troverdighetsproblem på den tiden.

Dominikus var prest, han var lærd, han var i misjon, i en sendelse, da han – konfrontert med de nye utfordringer Kirken sto overfor – startet noe som skulle vokse og bli en egen orden – Ordo Predicatorum – Prekebrødrenes orden som i tidens løp også skulle omfatte legfolk og kvinner. Ja, kvinnene kom faktisk først. Monialene, de kontemplative nonnene i Ordenen, ble grunnlagt i 1206 – ti år før Ordenen formelt var opprettet. Det var en gruppe katarkvinner som levde i et fellesskap i Prouile, nær Fanjeaux i Sør-Frankrike, og som gjennom Dominikus’ forkynnelse ønsket å bli forenet med Kirken. Det ble Dominikus’ første klostergrunnleggelse. Sånn sett startet åttehundreårsfeiringen allerede for ti år siden da nonnene i Ordenen – med Lunden kloster i Oslo som et meget godt eksempel – innledet feiringen. Vi ser stort på det. Brødrene, nonnene, legfolket og vi apostoliske søstre, som er et langt senere tilskudd til Ordenen,<<< forbereder nå en felles åttehundreårsfeiring i Skandinavia i mai 2016 nettopp i Lund hvor vår hellige far Dominikus med all sannsynlighet har vært, og kanskje til og med fått vekket sitt kall? Vi vet det ikke, men det kan ikke utelukkes.

Tilbake til Valdres. Det bjørketreet som befinner seg i synsranden når jeg ber laudes hadde to små gule flekker for vel en uke siden. Nå er det kommet to til. Og blåbærrisene er begynt å bli røde. Sommeren tar slutt en gang i år også. Ferien likeså. Og det nærmer seg.

Men uansett, sommer eller høst, fjell eller by, ferie eller hverdag, hverdag eller fest, ja fortid eller nåtid: – Jesus Kristus er til evig tid den samme. Lovet være Ham!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s