løfte for alle livsfaser

Forleden besøkte jeg St. Franciskus Xaverius-søstrene i Bergen. En gang en av de ledende kongregasjoner i Norge – med mange søstre, sykehus, skoler, og ansvarlige for stort og smått i menighetene de betjente: rengjøring, sakristi, katekese, husholdning. Ja, de gjorde alt som måtte gjøres av det som ikke lå inn under prestenes mandat. Et skikkelig lokomotiv i den norske, katolske virkeligheten. I dag er de fem igjen, alle godt opp i årene. St. Franciskussøstrene er utgangspunkt for min mandagsimpuls denne uken.

Ved gjenopprettelsen av Den katolske kirke i Norge fra midten av 1800-tallet av, spilte ordenssøstre en vesentlig rolle. Ved opprettelsen av de katolske menighetene rundt omkring i landet på 18-1900tallet, var det søstre med overalt. Dette var en klok strategi fra kirkeledelsens side – ikke bare var søstrene effektive og lojale medhjelpere i menighetene, men de var også et usedvanlig bindeledd til samfunnet omkring. Gjennom sine sykehus og helsetjenester, skoler og senere også barnehager, nådde de langt ut over den lille katolske skaren. Langt videre enn prester og biskoper.

«Den norske søsterkongregasjon av St. Franciskus Xaverius» var én av dem. Den ble grunnlagt i 1901 av biskop Fallize. Fallize var biskop i Norge i hele 35 år, fra 1887 til 1922. Uoverensstemmelser mellom biskopen og noen søstre fra Luxembourg som hadde grunnlagt i Bergen og Stavanger, endte med at søstrene forlot landet. Biskopen ønsket da å opprette en egen norsk kongregasjon for å «undgaa den ofte tilbagevendende ulempe at støde paa uovervindelige vanskeligheder hos udenlandske forstanderinder», som biskopen uttrykte det. Som sagt så gjort. Kongregasjonen var et faktum med starthjelp både fra St. Josephsøstrene og St. Elisabethsøstrene.

Jeg har kjent Franciskus-søstrene fra jeg var barn. Bergenssøstrene som de også ble kalt, hadde ansvaret for Vestlandet i tillegg til Arendal og Hønefoss. De gjorde alt, absolutt alt i min barndoms menighet, St. Svithun i Stavanger. I tillegg drev de det velrenommerte sykehuset, St. Franciskus hospital, med øre-, nese, hals- og øyeavdeling. I alt grunnla de tre skoler, 7 sykehus, flere barnehager, et aldershjem, og et retrettsenter. På det meste var de 140 søstre som kom hovedsaklig fra Nederland og Tyskland – Nå er deres virke i ferd med å bli historie.

Som alt annet går også ordenslivet i bølgedaler. I noen perioder av kirkens liv har ordenslivets idealer så å si preget samtiden – til andre tider, som vår egen, befinner klosterlivet seg heller i samfunnets randsoner.

Men de ulike ordenssamfunnenes fremtidsutsikter er forskjellige – også her i Norge – noen har tilgang på nye krefter, andre ikke. Men for alle gjelder det uansett at de alltid er i støpeskjeen, alltid er semper reformanda som Kirken jo også er det. Dette er også et hovedpoeng i pave Frans’ brev i anledning ordenslivets år, det år vi jo befinner oss i. Jeg vil benytte anledningen til å sitere litt fra dette virkelig inspirerende brevet.

Pave Frans siterer innledningsvis Vita Consecrata (1996 – dokument etter synoden om konsekrert liv) der det står: «dere har ikke bare en ærerik historie å se tilbake på og gjenfortelle, dere har fremdeles en historie å fullføre! Se fremover, hvor Ånden sender dere for å gjøre enda større ting» (nr. 110)

Pave Frans skriver om viktigheten av å kjenne sin egen historie, men legger til: «Heller enn å bedrive arkeologi eller å dyrke fortiden i ren nostalgi, er vi kalt til å følge i tidligere generasjoners fotspor for å gripe de høye idealene, visjonene og verdiene som inspirerte dem, (…) Evangeliet har alltid vært det konsekrererte livs absolutte regel. Alle andre regler er ment bare å være et uttrykk for Evangeliet og en særlig måte å leve Evangeliet fullt ut på.»

Kallet er å leve Evangeliet. «Evangeliet er utfordrende: det krever å bli levd radikalt og tatt på alvor. Det er ikke nok å lese det – (selv om daglig lesning av Skriften er fundamentalt) – heller ikke er det nok å meditere over det. Jesus ber oss om å praktisere det, sette hans ord ut i praksis i våre liv.

…jeg ber dere om ikke å «slutte dere til dommedagsprofetene som hevder at ordenslivets tid i Kirken er forbi eller er meningsløst, kle dere heller i Jesus Kristus og ifør dere lysets rustning – som Paulus maner oss til (Rom 13,11-14) – vær våkne og årvåkne.

I et samfunn som setter effektivitet, fysisk fullkommenhet og suksess høyt, og som tilsvarende ignorerer eller avviser fattige og «taperne», kan vi ved våre liv vitne om sannheten i Skriftens ord: «For når jeg er svak, da er jeg sterk» (2. Kor 12,10).

Paven snakker om å leve «radikalt evangelisk», leve profetisk, være vitner om at det liv man lever ville være totalt meningsløst om Gud ikke fantes: «Å leve radikalt evangelisk er ikke bare for ordensfolk; det blir krevd av hver enkelt av oss. Men ordensfolk følger Kristus på en særlig måte, en profetisk måte. Fordi dere er frie, skal dere ikke gjøre regnskap for andre enn Gud, og dere har ingen annen interesse enn Gud –

Fellesskap og barmhjertighet fremheves også, og paven betoner nødvendigheten av nye «møterom» med kristen livsførsel: «skap ‘alternative rom’ preget av Evangeliet med vekt på å gi seg selv, på broder- og søsterskap, på å ta imot og anerkjenne ulikhet, og la kjærligheten til hverandre vokse og utfolde seg -»

«Fellesskapet leves først og fremst innenfor kommunitetene i det enkelte institutt. For å nå dette målet ber jeg dere tenke over mine hyppige kommentarer om kritikk, sladder, misunnelse, sjalusi, fiendskap – disse har ingen plass i våre hus. Den vei barmhjertigheten åpner for oss derimot, er næmest uendelig, den innebærer gjensidig aksept og omtanke, deling av felles goder både materielt og åndelig, gjensidig korreks og respekt for den svake -»

«Vi må også spørre oss selv om hvordan vi relaterer til personer fra forskjellige kulturer når våre fellesskap i økende grad blir internasjonale. Hvordan kan vi gjøre hver enkelt i stand til å si fritt hva han eller hun tenker, å bli akseptert med hans eller hennes spesielle gaver, og fullt ut ta medansvar?»

«Ikke lukk dere inne i dere selv, ikke bli sittende fast i ubetydelige småkrangler, ikke bli et gissel for egne problemer. Disse blir løst hvis dere løfter blikket og går til dem som trenger dere, hjelper dem til å løse deres problemer og forkynner Det glade budskap. Dere finner livet ved å gi liv, håp ved å gi håp, kjærlighet ved å gi kjærlighet.»

Tilbake til Marias Minde hvor de siste St. Franciskus-søstrene lever sitt stille liv sammen med en gruppe unge, vietnamesiske søstre som er i ferd med å etablere seg i Norge. Takket være dem kan St. Franciskus-søstrene få leve og avslutte sine liv i kjente rammer.

Pave Frans oppfordrer oss altså til å se på fortiden med takknemlighet og på fremtiden med håp, i visshet om at der Ånden er, vil det alltid være noe å ta tak i – Ingen fase av livet, ingen livssituasjon forhindrer oss i å fornye troen på Gud og løftene gitt til ham.

(Utvidet versjon av innslag i Vatikanradioen 27. april 2015)

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s