hva er sannhet?

«Hva er sannhet?», spør Pilatus. Et retorisk spørsmål i en vanskelig sak. Skal Jesus dømmes til døden eller ikke? «Jeg finner ingen skyld hos denne mannen.» Dette stadig tilbakevendende spørsmålet er utgangspunkt for mine refleksjoner denne mandagen i stille uke.

Det var en kronikk i svenske Dagens Nyheter som vekket interessen. «Den postmoderne sannhetsrelativismen leder oss ned i en anti-intellektuell avgrunn», hevder forfatterne, Martin Ingvar, Christer Sturmark og Åsa Wirkfors i kronikken, 22. mars. De tre er henholdsvis professor i medisin, forfatter og forlegger, og professor i filosofi. «Vi må ta et oppgjør med den postmoderne sannhetsrelativismen innen akademia og i den offentlige debatten. Ellers blir det umulig for staten å opprettholde grunnleggende moralske fordringer», skriver de. Og de belyser sitt poeng med eksempler fra svensk voksenopplæring, et kurs for innvandrere: Eleven som fornektet Holocaust og påsto det var en jødisk konspirasjon. Læreren som reagerte og avviste resonnementet som nonsens, og som i sin tur fikk en reprimande fra skolemyndighetene – eleven var krenket over at det ble stilt spørsmål ved hans utsagn. «Det vi betrakter som historie er den historien vi har tatt del i», argumenteres det med. Man kan ikke diskutere «fakta mot fakta» – din historie er ikke elevens.

Dette er ikke et enkeltstående tilfelle, sier kronikkforfatterne – tvert imot. Og de fortsetter med å belegge sin påstand med enda flere oppsiktsvekkende eksempler, blant annet dette, fra en rapport om skolens fysikkundervisning, hvor man setter vitenskapelig tenkning opp mot alminnelig «hverdagstenkning» fordi «forestillingen om den vitenskapelige tenknings selvsagte overlegenhet rimer dårlig med likestillings- og demokratiidealene … «.

Det som er sant for deg, er ikke nødvendigvis sant for meg. Det som er riktig for deg, kan være galt for meg – og hva så?

Det svenske skoleverket går i denne rapporten langt i å fornekte forskjellen på synsing og fakta. Det er intet mindre enn oppsiktsvekkende, og det er fristende å sitere altfor mye fra denne kronikken – den anbefales varmt – jeg skal nøye meg avslutningen hvor forfatterne slår hardt tilbake: «Å påstå at det ikke eksisterer sanne og falske utsagn om virkeligheten er både uhederlig og umoralsk. Det er å røre seg på meget dypt og grumset vann. Den som appliserer en postmoderne tekning på gravitasjonen kan jo forsøke å gå ut fra et hus fra femte etasje istedenfor fra underetasjen. Korrektivet gir seg umiddelbart.»

På denne bakgrunn er det vel slik at heller enn «hva er sannhet», så vil spørsmålet i dag være om det overhodet finnes en sannhet. Og hva da? Kronikkforfatterne går videre og spør: Hva skjer med statsmaktens legitimitet på sikt hvis ingenting lenger er sant eller falskt?

Det er også et spørsmål vi gjenfinner i en ensyklika som i disse dager har 20årsjubilem, nemlig Johannes Paul IIs Evangelium Vitae, om menneskelivets verdi og ukrenkelighet. Her argumenterer Johannes Paul II for nødvendigheten av å anerkjenne noe som objektivt sant hvis rettsstaten og demokratiet skal overleve. Der sier han bl.a. at «demokratiets verdi står og faller med de verdier det legemliggjør og fremmer». Videre: «det er av avgjørende betydning for samfunnets fremtid og utviklingen av et sunt demokrati å gjenoppdage de essensielle medfødte menneskelige og moralske verdier som springer ut av sannheten om mennesket og uttrykker og ivaretar personens verdighet: verdier som intet individ, intet flertall, ingen statsmakt kan skape, modifisere, eller ødelegge, men som bare må godtas, respekteres og fremmes.»

I ensyklikaen skriver han også: «Det er sant at historien kan fremvise eksempler på forbrytelser gjort i ‘sannhetens’ navn, men like graverende forbrytelser og fornektelser av friheten begås i den ‘etiske relativismes’.»

Sannheten kan ikke avgjøres med flertallsbeslutninger, sa Johannes Paul II altså, og ble møtt med sterke protester.

Hvorfor denne redsel for eller revolt mot sannheten?

I en kommentar til kronikken i det katolske tidsskriftet Signum, skriver Mikael Schink blant annet følgende: «Det enkle svaret er vel at sannheten ikke alltid er så bekvem. Sannhetens normative karakter gjør den til en viss grad totalitær, noe man ikke lenger kan forhandle med. Det som er sant er helt enkelt sant og kan ikke endres. Dermed truer sannheten min egen frihet og blir krenkende – man blir krenket av å bli opplyst om at man tar feil. Det vekker i sin tur en vilje til å gjøre motstand mot sannheten. (…) Om vi taper sannheten av syne, finnes det ingenting annet enn ideologier igjen for å lede oss. Og de fleste ideologier har vist seg å være undertrykkende. Kanskje er sannheten tross alt ikke så krenkende som det først kan virke, men tvert imot frigjørende. Den som vet hvordan ting faktisk forholder seg, kan fatte riktige og kloke beslutninger.»

Mikael Schinks ord har anvendelse i det praktiske liv såvel som i det åndelige, vil jeg mene.

«Sannheten skal gjøre dere fri», sier Jesus. Hvilken sannhet? Jo, den sannheten som bare kan leves. Den sannheten som er en person, Jesus Kristus, han som svarer «følg meg» når disiplene spør ham hvor de skal gå. «Herre, vi vet ikke hvor du går. Hvordan kan vi da vite veien?» Da svarer Jesus, ikke med å gi nøyaktige direktiver; «først rett frem, så en trapp opp til venstre, så første dør til høyre», men følg meg – «jeg er veien, sannheten og livet». Det krever tillit, vilje og evne til selverkjennelse, til å se sine feil, innrømme dem og ønske å rette dem opp. En krevende vei, men som fører til lyset.

En av de gamle ordensmagistrene i Dominikanerordenen undertegnet brevene sine med Pax in Veritate, fred i sannhet. Som en dominikanervenn sa til meg: la fransiskanerne ha sitt Pax et Bonum i fred! Bare Sannheten befrir, gir fred og grunnlag for forsoning.

Lovet være Jesus Kristus.

(Vatikanradioen, 30. mars 2015)

Én tanke på “hva er sannhet?

  1. Herlig lesning! Ingen ting gjør bedre enn oppklarende ord i en forvirret tid. Sannheten er i sin natur eksklusiv – den kan ikke være to forskjellige virkeligheter på en og samme tid. Enten er noe sant, eller så er det ikke det. Det er både godt og veiledende for oss mennesker å vite på livets vei. Sannhetsrelativismen gjør oss forvirret og ulykkelige tror jeg, fordi fraværet av tydelighet skaper utrygghet og skygge. Akkurat som barn trenger foreldres tydelighet, trenger voksne prinsippenes og verdienes tydelighet for å prøve å holde en stø kurs som menneske. Og sannheten er ikke forhandlingsbar. Enten så er den, eller så er den noe annet. Sannhet karakteriseres av enkelhet, tydelighet og er derfor et kompass for oss mennesker. Å vite hva vi har å forholde oss til, er befriende og gir fred. Sannhet er fredsskapende og forenende. Det interessante er at man kjenner den igjen umiddelbart, den er som et svar på noe vi bærer i vårt innerste vesen.
    I en tid der sannhetsrelativismen både står høyt i kurs og er lettvint å ty til, er det fint med debatt om hva den gjør med oss som mennesker og om den overhodet gagner noen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s