kirke og transparens

«Utfordringen er derfor å finne frem til ordninger som ikke rokker ved biskopens ubestridte ledelse av kirken i sitt bispedømme, men samtidig sikre at denne ledelsen er gjenstand for kontroll og er åpen…», skriver Håkon Bleken i en kommentar under «samvittighet og ledelse». Hans blogginnlegg er utgansgpunkt for en ny debatt som har som tema: kirke og transparens – hvordan gjør vi det? Her er innlegget: «(…) Problemet er at registreringssaken og andre forhold synes å peke i retning av delvis «gross mismanagement» av bispedømmet som man ville sagt i næringslivssammenheng. Det er viktig å forstå at tilliten ikke kan gjenskapes uten at årsakene til at administrasjonen har feilet så alvorlig avdekkes og rutiner som vil råde bot på dette innføres. Politiet kan ikke løse dette for oss. Det kan bare kirken selv og det foreligger antagelig allerede en internrapport om forholdet som bør publiseres og være gjenstand for diskusjon når tiden er moden. I et åpent demokratisk samfunn som det norske har den katolske kirke et problem i kraft av å være hierarkisk styrt etter ikke demokratiske prinsipper. Jeg tror de fleste katolikker vil være enige i at løsningen på dette problemet ikke kan være noe i retning av måten for eksempel den norske kirke er organisert på. Da mister kirken sin apostoliske karakter. Utfordringen er derfor å finne frem til ordninger som ikke rokker ved biskopens ubestridte ledelse av kirken i sitt bispedømme, men samtidig sikre at denne ledelsen er gjenstand for kontroll og er åpen slik at ingen biskop fristes til sløvhet eller lignende. Slikt er lett å henfalle til hvis man tror seg hevet over kritikk eller kritisk innsyn. Jeg har ikke noe svar på dette, men det er en problemstiling som vi katolikker i fellesskap bør reflektere over. I første omgang er det grunn til å fastslå at Roma allerede har tenkt en god del på dette. Det foreligger en kirkerett med en rekke regler som har til hensikt å sikre at man ikke får «eneveldige» biskoper som kan komme til å gjøre stor skade, oftest ikke med hensikt. Det er å håpe at vi får en internrapport som vurderer bispedømmets administrasjon også i forhold til slike kirkerettslige regler. Slik sett går denne saken langt utover politisaken og omtalen av den i media. Det er bare sundt at vi troende diskuterer dette i åpenhet. Ikke for å skade, såre eller ramme, men for til enhver tid å gjøre det vi kan for å hindre at kirken skygger for det budskapet vi alle ønsker å bringe til menneskene omkring oss: Kristi Kjærlighet, men kompromissløst i forhold til Sannheten. Særlig i Norge er det helt vesentlig å unngå skandaler som skygger for vår misjon og mulighet for å ha tillit innad og utad. Vi har snart 500 år med fordommer mot den katolske kirke som sitter dypt i «folkesjela» og vi har absolutt ingenting å gå på.» (Håkon Bleken)

4 tanker på “kirke og transparens

  1. Håkon Bleken har helt rett i at denne saken går langt utover politisaken. Ett av flere aspekter er ledelsen av bispedømmet. Forslagene hans er så gode at de nesten ikke er verdt å kommentere, de må bare følges opp. Jeg håper han selv, som erfaren jurist, kan ta initiativ til det!

    Forslagene må følges opp med kunnskap om lekfolkets mandat i kirken, kunnskap om styringen av bispedømmet slik det skal være i følge kirkeretten og ifølge eventuelle retningslinjer for OKB, videre om hvordan styret av OKB fungerer i praksis – det er dessverre sterke signaler på at at eksisterende strukturer ikke trekkes inn som de skal, jfr generalvikar, konsultorkollegium, økonomiråd osv. Forslagene må også følges opp i forhold til den spesifikke norske konteksten hvor statsstøtte, dvs skattepenger, går til kirken. (Statsstøtten burde i det minste tilsi en stor grad av innsikt i hvordan pengene forvaltes og prioriteres, valg som heller ikke er opplagt.)

  2. Teksten nedenfor om «Legmannsrådet» ble opprinnelig publisert som en kommentar til Bernt Torvild Oftestads innlegg «En katolsk deloffentlighet» på Verdidebatt.no 12. februar [http://tinyurl.com/ou3gv68].
    – – – – –
    LEGMANSSRÅDET
    Bra og viktig innlegg! Jeg er helt enig i det du [B.T. Oftestad] skriver om legfolkets rolle og om behovene og rammene for åpenhet i Kirken. Nå savner jeg én ting i Den katolske kirke her i Norge: Legmannsrådet. Da jeg var ung katolikk og formann i det som den gang het Unge Norske Katolikkers Forbund (UNKF), opprettet biskop Mangers et Legmannsråd. Der var den gamle biskopen forut for sin tid. Det var et representativt organ med medlemmer fra katolske legfolksgrupperinger (kvinneforbund, ungdomsforbund, o.s.v) pluss noen ekstra medlemmer, som jeg ikke husker hvordan ble utpekt. Jeg var med som ungdommens representant, og etter at biskop Gran overtok, ble jeg også legmannsrådets formann i noen år. Rådet var et levende debattforum, et rådgivende organ for biskopen, og vi arrangerte seminarer om abort og om Kirkens situasjon i den moderne verden. Begge seminarene endte opp med bokutgivelser. Senere, etter at jeg selv hadde forlatt Legmannsrådet, ble bispedømmets mange råd (for legfolk, nonner, prester m.m.) slått sammen til et Pastoralråd. Det skulle befordre samspillet mellom ulike grupperinger i Kirken, men jeg synes at legfolket tapte på det. Legmannsrådet burde vi ha fortsatt som et organ for legfolkets stilling og røst i Kirken. Det kunne — fordi det var et offisielt organ i bispedømmet — ha utviklet seg videre og ivaretatt viktige funksjoner, som vårt moderne samfunn med presse, TV, blogger og sosiale medier ikke klarer å erstatte fullt ut.
    – – – – –
    Et tillegg (som ikke sto i kommentaren på Verdidebatt): På første møte i Legmannsrådet etter at Gran var innsatt som assisterende biskop, dukket han opp. Da sa han bl.a. (sitert etter min hukommelse) at «Jeg har ikke noe her å gjøre, i et Legmannsråd, men jeg ville bare hilse på dere og si at til meg kan dere si hva som helst.» Så gikk han, og rådet fortsatte sitt møte.

  3. Gårsdagens pressekonferanse i OKB var en profesjonell og ryddig forestilling, med et anstrøk av prosedyre. Det var lite skandaløst å gripe tak i for pressen, og man må nå skrolle seg et godt stykke nedover på nettavisenes forsider for å finne saken omtalt. Foreløpig har den nok tapt nyhetens interesse, og OKB kan antagelig få være ute av offentlighetens rampelys for en stund. Det er en lettelse for alle parter. Dermed må man si at bispedømmets fungerende ledelse har gjort en god jobb – hva gjelder kommunikasjonen utad. Men den viktigste kommunikasjonsjobben gjenstår, og til den er det ikke først og fremst profesjonelle kommunikasjonsrådgivere som trengs. Den handler om å gjenreise tilliten til bispedømmets administrative ledelse innad i kirken, slik at vi troende legfolk kan stole på at kirkens verdslige anliggender skjøttes på en ordentlig måte, i tråd med norsk lov, kirkerett og kristen etikk. Legfolk burde kunne kreve transparens og åpenhet om disse tingene, i en helt annen grad enn det som har vært praksis til nå. Et slikt krav bør ikke oppfattes som splittende kritikk, tvert imot. Å gjenreise tilliten er derimot sentralt for å styrke kirkens fellesskap.

  4. Veltalenhet og sannhet er to vidt forskjellige begrep og det første innebærer nødvendigvis ikke det andre. Samtidig er vi så heldige at vi i Norge har en velfungerende rettsstat som sikrer siktede personers rettigheter. Siktelser tas vanligvis bare ut på bakgrunn av sterke indisier på at noe galt har skjedd. Foreløpig er ikke dette stadfestet og en etterforskning pågår.

    Men litt overveielser om nettopp sakens kjerne kommer godt med.
    Kulturdepartementet har uttalt seg om saken i går: «Krav om personlig innmelding gjelder». (http://www.vl.no/troogkirke/m%C3%A5-melde-seg-inn-selv-1.345469 )

    Politiet har også uttalt seg: «Politiet lar seg ikke påvirke av rapporten fra Oslo katolske bispedømme som avviser medlemsjuks. – En slik rapport påvirker ikke hvordan vi gjør våre undersøkelser», sier politiadvokat Kristine Rusdal i Oslo politidistrikt til avisa Vårt Land.
    Fylkesmannens kontor har også sagt sitt etter pressekonferansen: «– Vi står fortsatt for det vi tidligere har sagt, at man kun kan søke støtte for medlemmer som aktivt har meldt seg inn i trossamfunnet. Det er den lovtolkningen som departementet legger til grunn, sier juridisk direktør hos Fylkesmannen i Oslo og Akershus, Merethe Helstad.» (http://www.vl.no/troogkirke/politiet-fortsetter-%C3%A5-etterforske-1.345209 )

    I de siste dagene har vi ikke overraskende sett at en skare troende kan synes være i lojalitetskonflikt ovenfor OKBs sittende ledelse. Det settes ikke pris på at enkelte tør å heve en kritisk røst. Kritikk oppfattes av autoritetsorienterte personer i og utenfor Kirken som illojalt. Men er den det?

    Flere spørsmål melder seg i denne debatten: hvem og hva skal forsvares og hvem og hva fortjener lojalitet? Er det verdiene eller personene? Og til hvilken pris skal hvem og hva forsvares?

    Det siste er både høyst relevant og interessant, fordi prisen alle katolikker nå er med på å betale har sine moralske dilemmaer. Det ble poengtert på mandagens pressekonferansen at St Olav besøkes av ca. 3000 personer fra 140 nasjonaliteter hver helg. Men disse innvandrerne er hverken millionærer eller i øverste inntektssjikt. Det er vanlige mennesker som strever for å få endene til å møtes måned etter måned, år etter år, og som sender penger hjem til sine familier som de ofte lever adskilt fra, noe som i seg selv er en høy pris å betale for økt velferd. Kollekten de gir i Kirken under søndagsmessen, gir de ofte med stor forsakelse, for å hjelpe en Kirke som vokser. Det er problematisk om penger som gis Kirken med stort offer, skal gå til å betale advokathonorarer og kommunikasjonsbyrå.

    I denne situasjonen velger jeg å heine om det essensielle: Kirkens verdier og dens grasrøtter som har turt å si ifra til norske myndighetene at noe var galt. Sannheten – og lojaliteten til sannhet – er mye mer verdifullt enn å forsvare autoriteter til en hver pris. Kirkens omdømme har fått seg en smell, med eller uten pressekonferanser. Men Kirkens verdier om sannhet og rettferdighet står av seg selv.

    Frans av Assisi og Moder Teresa av Calcutta har uten tvil gjort mer for Kirkens omdømme for all ettertid enn noe kommunikasjonsbyrå noen gang kommer til å klare å gjøre. De gjorde det til og med helt gratis… med sine liv som innsats.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s